Etter å ha vært og buldra i Fontainebleau en måned om høsten kjente jeg meg sterk og ikke minst supermotivert til videre innsats. Men hvor i all verden skulle man dra? Det var jo allerede i slutten av november, bikkjekaldt og regn og sludd om hverandre. Buldringen i Oslo var jo tragisk dårlig, spesielt etter å ha vært å klatret på kanskje verdens beste stein, pluss at det tørka jo aldri opp etter regnvær. Man måtte bite i det sure eplet og trekke innendørs til plastikk – som kan være gøy i seg selv, men det var dette med å nettopp ha kommet hjem fra Frankrike da.
Les også: Nå blir det klatrefestival i Nissedal!
Les også: Fri Flyt sin test av Norrøna buksen Lofoten Gore-Tex Pant
Det gikk en uke eller to, og det ble desember måned og det kom et stabilt høytrykk med kuldegrader og tørr luft.
Jeg våkner om morran, står opp, lager meg kaffe, og mens jeg sitter og stirrer drømmende foran meg og tenker på den fine buldringen vi hadde gjort i Nissedal, under Hægefjell, den sommeren, slår det meg; hvorfor ikke stikke opp dit en tur, litt kuldegrader kan da ikke stoppe oss, for pokker. Jeg hiver meg over telefonen og ringer Pål Høyem som også hadde vært i Fontainebleau den høsten og var like gira som meg.
– Jepp, la oss dra! svarte han, og det var ingen nøling i stemmen. Værmeldingen var fortsatt bra, det kunne komme en og annen snøbyge, men pytt, hvem brydde seg vel om det?
Ingen av oss hadde bil så vi raste innom Bislett bilutleie, leide den minste og billigste bilen de hadde, og med paddene stuvet hardt inn slik at de truet med å presse ut alle bakvinduene kjørte vi først til Bø hvor vi teamet opp med Klaus Sandvik; Tredje repetisjon av Maraton, Norges første 8b, klatrenorges svar på Drillo med sin kjølige analytiske holdning til sporten og som skulle være med til Nissedal og som vi skulle overnatte hos i Seljord. Klaus hadde utviklet et lite buldrefelt i Bø, viste oss rundt, vi klatret fine problemer, husker særlig en 7B catch som heter Heilt opp, hvor man virkelig måtte lange ut og være kompromissløs, inntil det begynte å bli mørkt og foruroligende nok – det begynte å snø. Før vi gav oss hadde det vært opphold og rundt null tenker jeg. Nå ble det gradvis kaldere, og lette snøfjoner dalte ned fra himmelen. Men å snu nå var helt utenkelig.
Neste dag opprant og vi var tidlig på. Klokka halv åtte satt vi i leiebilen og i mørket kjørte vi mot ferjeleie ved Nisser. Det hadde heldigvis sluttet å snø, det var vel kommet noen centimeter, vi kommenterte det ikke, og det var bitende kaldt, vi kommenterte heller ikke det. Da vi kom frem til ferjeleie fikk vi vite gradene av ferjemannen. Det var tolv kuldegrader. Men til gjengjeld var snøen som hadde falt så fjærlett at da vi kom til bomveien og skulle kjøre de få kilometrene opp til Hægefjell så det først helt umulig ut, men snøen var altså som edderdun og bare virvlet som pust til siden. BuldreGuden er altså med oss, tenkte jeg der jeg satt i bilen og i mitt stille sinn kunne jeg ikke annet enn å sakte begynne å tro på at jeg skulle få noen forsøk på et problem jeg hadde prøvd om sommeren og som vi allerede hadde kalt for Rosa K etter en av personene i Blove, en roman av Karin Moe – moren til Klaus Sandvik.
Les også: Nissedalbuldringen blir funnet
Vi kom opp til parkeringen med en sky av snø etter oss, og jeg måtte se to ganger på Pål. Han er nemlig også en ihuga løssnøkjører og jeg var sannelig ikke sikker på om det ikke reiv og sleit i ham nå ved alt dette synet av den fine lette snøen. Vel, vi raste bort til Sjefsteinen og alle veggene var snøfrie, bortsett fra helt på den flateste toppen. Her var det bare å sette i gang. Eller eh? Da jeg tok på steinen skjønte jeg ikke først hvordan dette kunne gå, det var jo så kaldt at det var hinsides, men etter rett og slett å finne meg noen passende tak å ta kroppshevinger fra, fikk jeg sakte men sikkert kroppsvarme og så tilslutt kom fingervarmen og med tre stillongser og boblejakke på meg under oppvarmingen og mellom forsøkene beholdt jeg den resten av klatredagen.
Rett etter oppvarmingen fikk Klaus gått sitt prosjekt som var sitdown-starten på Startblokker, tror den er 7B. Mens Pål og jeg kastet oss over en ugått catch som hadde prosjektnavn Halvbob, igjen 7B, tror jeg, og etter en dårlig og fomlete start gikk det plutselig mye bedre og jeg satt med ett med en fot på uttoppingstakene og markerte topp. Det er ofte sånn hos meg at når jeg først har klart å gå et vanskelig problem så løsner det og jeg kan gå flere harde til. Vel vitende om dette fikk jeg overtalt gutta til å bli med bort til Rosa K-steinen for et forsøk på problemet. Jeg tror jeg nærmest løp gjennom løssnøen med Klaus og Pål på slep, bredte mattene ut, så nøye og inngående på takene, ville ikke berøre dem for mye på grunn av faren for kondens, så var det på med skoene og fyre løs, og jeg hadde vel så mye oppdrift i kroppen etter Halvbob at det gjorde det lille ekstra og i første forsøk – med Pål og Klaus på bakken og med den stille snøkledde skogen rundt meg, og under den vinterkalde rosa desemberhimmelen kjente jeg meg med et øyeblikk fjærlett og besteg Rosa K.
Les også: Her er alt du trenger å vite om Klatrefestivalen
Denne saken sto på trykk i Klatring 86.
