Bli med på buldreworkshop med Einar Landmark på Klatrefestivalen 24.-26. august 2018. Kjøp festivalpass og meld deg på workshopen her.
For innbitte sportsklatrere finnes det ingen mindre flatterende beskrivelse en klatredestinasjon kan få enn «dalen som Gud skurte». Undertittelen stod til det nyoppdagede klatreeldoradoet Nissedal, en gang i begynnelsen på forrige tiår, i det bladet som i dag heter Klatring. nærmest samtidig som noen nordmenn klatret opp noen linjer hadde en større mengde tyskere invadert stedet og lagd ruter som ikke bare fulgte riss, men også beveget seg ut på de blankskurte svaene. Rutene krevde tiltro til egne sikringer, men også at man kunne bevege seg på sva og gjerne akseptere svært mange meters avstand til neste bolteplassering. Dette er egenskaper en sportsklatrer verken besitter eller etterstreber, og i visse kretser fikk Nissedal det glatte lag.
Uten å ane det gikk et stort Oslomiljø lenge glipp av en ting ved å innta denne holdningen: store kampesteiner! Selv brukte jeg mye tid på å studere anerkjent klatrelitteratur på lesesalen, og da jeg hadde lest at Leif Henriksen med følge (Moon og Menzoni) valgte å dra helt til Himalaya for å oppsøke slike steiner, og det faktisk uten å gå opp noen topp, selv om verdens flotteste topper lå uimotståelige rett bak dem, slo det meg ikke at de kun var feige eller late. Jeg tolket det derimot som om det var den nye trenden, klatre på kampesteiner, og da jeg like etter vandret forbi en stor blokkoppstabling under Hægefjell med et stort kursfølge på slep, kommanderte jeg holdt!
Her er det, tenkte jeg. Dette er det folk vil ha nå. De vil opp på disse steinene, de vil ikke lenger klyve på berget i bakgrunnen, hale med seg vann og sekker, være redde for at sikringer skal løsne eller at himmelen skal falle i hodet på dem. De vil rett og slett drive problemløsing på høyt nivå, men med bena trygt plassert på bakken, eller litt over, for det meste av tiden. Dette er reinkarnasjonen av mennesker avlet opp i velferdssamfunnet, med behov for høy grad av selvrealisering forbundet med liten risiko. Voksne lært opp til å leke mye, men alltid med hjelm på hodet.
Kursfølget var mindre fornøyd med kommandoen og forstod ikke min fascinasjon for steinene. Ikke bare var det vanskelig å komme opp på dem, men på de steinene jeg prøvde endte det som oftest at jeg datt ned, og det gjerne i hodet på de stakkars kursdeltakerne som jeg først hadde instruert til å stå under og ta imot. Etter noen timer innså jeg at her trengtes forsterkninger fra hovedstaden.
Les også: Slik velger du klatresko
Vel hjemme ringte jeg min kontakt i Majorstua Vel, Klaus Sandvik, som ikke bare var den sterkeste jeg visste om, siden han hadde gått Maraton (9) på damtjern, men også eide bil. Lite visste jeg at han kom til å kontakte nettopp Leif Henriksen, som også gikk under navnet Store-Leif. Kun minutter etter ringte telefonen: Steiner, sier du. Hva slags steintype er det? Granitt? er det tak? lister? Utmerket. Jeg er med. Klaus og Morten også. Vi drar til helgen. Du også, noen må vise oss stedet. Sistnevnte var ikke ment som et spørsmål, mer som en ordre. Jeg selv og at med Morten mente han Morten Gulliksen. Sistnevnte var han som hadde gått svært så kunstnerisk fram på Sjømannskolen. Det ante meg at det kom til å bli en innholdsrik helg.
.
Klassiker: Kenneth Olsen på Ballanitt, 7B. Foto: Øyvind Sæter
Istedenfor bluesmobilen til Klaus befant vi oss i en rød BMV. Leif hadde dårlig tid, rask bil var å foretrekke. Vel framme dro vi fram datidens buldreutstyr som for det meste bestod av det samme som i dag: sko, kalkposer og børster, men det skortet på padder. Vi kan ha hatt en, trolig ingen. Dette er «Vei i Vellinga», sa jeg, og «Gjermund Eggen» er der. Deltakerne var oppe på steinene før jeg fikk fullført setningene. Fint, sa de. Har du noe mer til oppvarming? Hardere skyts måtte til. Jeg tok dem med inn i skogen og pekte på min stolthet. En svakt overhengende stein med markante tak. Litt høy, men langt fra virkelig høyt, hva nå det vil si.
Antar den har graden 7+, kanskje 7+/8- til og med, kommenterte jeg videre. Det er verd å merke seg at dette foregikk i en tid før vi ble fortrolige med franske buldregrader. Det vi hadde som pekepinn var cruxene til ruter vi hadde gått eller prøvd på. En buldregrad skulle tilsvare en rute som kun bestod av ett crux, hvilken grad ville den da få? Basusjernet på Megaløkenhavna var en slik rute. 8+ var graden, en bulder med samme antall flytt og hardhet ville få samme grad. Slik var det.
Buldreproblemet ga oss litt motstand, men etter hvert hadde de fleste stått på toppen. Unntatt en, Morten. Han hadde vært på oppdagelsesferd og kom nå heseblesende og oppjaget tilbake. Steike, på det problemet der borte kan man starte helt sittende og slutte på et godt tak midt i veggen! Gå den her først du? Svarte Leif strengt.
Morten hev seg på veggen, og skulle til å løpe den opp da han i all sin uvørenhet kastet seg for et luretak, altså et som virket opplagt, men bestod av ingenting. Der og da burde vi ha gjort jobben vår som gode spottere, men det var som om det var umulig for oss å tenke oss muligheten for at han kunne falle og vi hadde derfor langt bedre ting fore enn å ta imot. Klaus røykte, Leif knøt skolisser og jeg plukket blåbær. Resultatet ble at Morten kastet seg rundt i lufta som en katt, men i motsetning til dette grasiøse dyret deiset han tungt i bakken, og det uten spot. Heldigvis landet han i lyngen, men skrek opp i smerte (oppklaring: vi hadde nok ikke pad!). Straks etter var han nede i bekken for å kjøle ned hånda. Sikkert ingenting å ta slik på vei for, hvisket en av oss med lange lyse fårekrøller.
Les også: Slik velger du klatretau
Etter en stund kom Morten slukøret opp igjen. Hånda var hovnet opp og gjorde vondt. Morten ymtet noe om røntgen, men etter litt overtalelse gikk han med på at hvis han fikk kalle opp buldern så skulle vi snart dra til lege. Fallanveien, sa han bestemt. Det er der jeg har vokst opp.
Kjølige forhold: Leif Henriksen prøver seg på det som skulle bli Rosa K (7C). Foto: Pål Høyem
Resten av helgen klatret ikke Morten mer, men passet på at vi gjorde vår spottejobb utførlig. Smertene i håndleddet ga seg også mer og mer, og iblant klarte ikke Morten å dy seg, men straks han tok i forstod han at alt ikke var helt som det skulle i håndleddet. Å dra hjem før tida virket også mer og mer utenkelig. Her skulle det oppdages, pusses og sendes, i nevnte rekkefølge. For å blidgjøre Morten litt, hørte vi stadig Leif si: Denne hadde du flashet lett, Morten. Da nikket gjerne Morten og glemte håndleddssmertene på en stund. Først ved en bratt uoverkommelig vegg stoppet det. Alle prøvde etter tur, selv Morten måtte kjenne på starttakene, men ingen klarte å nå et skuldertak en meter over bakken.
Les også: Slik velger du riktig taubrems
Dette er 9-, ropte Klaus. Og av grunner helt uvisse og ganske uforståelige fikk problemet navnet: Rosa K. Det ble også det problemet man måtte tilbake til. Det som ikke ble gått på den turen, men ble sendt senere en gang (7C ble graden da, etter overgang til nytt system), sammen med en mengde flere. Det ble også laget fører og Oslosterkinger valfartet senere i hopetall. Ryktene gikk også på at kjendiser fra utlandet besøkte stedet, men plutselig dabbet det av. Den nye vinen skrek etter brattere ting, og Sandefjord og Romsdalen var med ett de nye «må være» stedene. Gamle årgangsviner har sjelden noe de skulle ha sagt mot ungdommens overmot og diltet heller etter. Først i år har det vært noen antydninger til at enkle sjeler igjen har mumlet noe om de steinene under den veggen i Nissedal, kanskje det er noe der, og noen sier til og med at de går med planer om å nærme seg veggen bak. Og når det meste er sagt, så må det tilføyes at vi fikk litt kjeft av Morten tilslutt. Brudd i håndleddet viste det seg.
Artikkelen ble skrevet i 2008 og gitt ut i Klatring #86.
