De tre som sto på toppen av Hornet denne sommerdagen i 1915 var en del av et lite norsk klatremiljø som hadde tatt over etter at de store pionerene hadde «lagt inn årene». Erik Norahagen sluttet som fjellfører i 1905. Etter 45 føringsturer på Hornet skal han visstnok ha forlangt fastlønn fra Den Norske Turistforening for å stå i beredskap som patentfører i Romsdal. Da han fikk avslag på dette kravet, sluttet han. Han døde i 1921. Mathias Soggemoen, som hadde vært fast ledsager for Carl Hall i Romsdalen, Jotunheimen og i Nord-Norge i åra etter andrebestigninga av Hornet, holdt det gående til 1911. Tre år seinere emigrerte han til USA. Også han hadde cirka 45 føringsturer på Hornet. Carl Hall hadde vært død tre år da de tre karene stod på toppen av Hornet i 1915. Hjemme i England satt 66 år gamle Slingsby, som også hadde hengt opp klatretauet og satt bort spikerstøvlene for godt. Han døde i 1928, 79 år gammel.
Henning Nygård ble født i 1870, og var altså 44 år da han i 1914 gikk på kurs i Jotunheimen og fikk DNTs førerpatent. To år etter var han med på førstebestigningen av Trollkjerringa sammen med Alf B. Bryn. Han holdt det gående som klatrer og fjellfører til begynnelsen av 1920-årene. Da tok hans sønn, Ole Nygård, over som fjellfører fram til 1946, og gjorde 128 føringsturer på Hornet. Han døde i 1957. Det hører med til historien at Henning og Ole Nygård var henholdsvis andre- og tredjegenerasjons tindebestigere og fjellførere. Hennings far og Oles bestefar var den legendariske Ole Endresen Kolflåt (1843-1908), kirkemaler og selvlært fjellfører, som viste vei for landmåleren kaptein Broch på førstebestigningen av Kalskråtinden i 1864. To år seinere var han fører for kaptein Sejerstedt i et forsøk på Hornet, men de måtte snu like under Den gule flekk. 15 år seinere, i 1881, lot han seg inspirere av at Carl Hall, Mathias Soggemoen og Erik Norahagen hadde vært på toppen av Hornet. Med påskudd om at han måtte se etter noen sauer framme i Vengedalen, klatret han til topps på Hornet aleine. Henning Nygårds far har altså også første solobestigning av Romsdalshornet!
Jørgen og Christian Lysholm var blant Norges mest aktive førstebestigere på denne tida. I 1911 hadde de gått Hesteskotraversen på Klauva. Året etter var de først på Trollklørne med Henning Nygård og gikk også ei ny rute i østveggen på Store Trolltind. De har også førstebestigningen av en av de mest populære tindeklassikerne i Romsdal, Vesteggen på Kvanndalstinden.
Denne lange innledningen bare for å understreke at det var tre erfarne, dyktige og ambisiøse klatrere som sto på toppen av Romsdalshornet denne dagen, og det var nok også bakgrunnen for at de valgte en såpass original returvei. Slik er det dokumentert i Den Norske Turistforeningsårbok fra 1915: «Romsdalshorn: Chr. Lysholm, J. Lysholm med H. Nygaard (1ste nedstigning av nordvæggen).» Dermed fikk stupet på nordsida av Hornet sitt første besøk i form av en rappelltur. Med våre dagers språkbruk kan vi kanskje si at de inspiserte det som seinere skulle bli ei klatrerute.
Fem år seinere, sommeren 1920, var Henning Nygård tilbake i Nordveggen. Denne gangen sammen med Rolf Ødegård, Ola H. Furuseth og Gunnar P. Sabro. Fra Litlefjellet fortsatte de opp til Gapet, og gikk løs på et hittil uløst klatreproblem. Noen timer seinere sto de på toppen etter å ha førstebesteget ruta som skulle bli en av norsk klatrings store klassikere, «Nordveggen på Romsdalshornet». Om fem år kan vi med andre ord feire 100-årsjubileum!
I årene som fulgte etter førstebestigninga av Nordveggen i 1920 var det bare et fåtall taulag som gikk den nye ruta. Østsida fra Vengedalen via Halls renne beholdt sin posisjon som normalvei på Hornet. Nordveggen var forbeholdt klatrerne. På slutten av 1980-tallet skjer det noe som snur opp ned på dette, og i våre dager er det sjelden å møte folk på «Gamlevegen» på Hornet. I Nordveggen er det køklatring, ventetid for å få plass på standplassene og flere ulykker og nestenulykker som følge av steinsprang utløst av folk som klatrer og rappellerer i den samme linja. Årsaken til kaoset i Nordveggen er ikke vanskelig å oppdage. Sommeren 1987, 67 år etter Henning Nygårds, Rolf Ødegårds, Ola H. Furuseths og Gunnar P. Sabros førstebestigning, ble det laga ei rappellrute i den klassiske klatreruta. Uten protester, så vidt jeg vet, ble det satt borebolter på fem standplasser. De første boltene ble satt av Marius Morstad på en klatretur med ungdommer fra Tyrilikollektivet på Lillehammer. Deretter ble rappellruta, så vidt jeg har forstått, fullført av folk fra det lokale klatremiljøet i Rauma.
Etter 28 år er det kanskje på tide å gjøre noe med problemet? Ikke for å moralisere over de som satte boltene. Ingen protesterte, heller ikke undertegnede, da boltene ble satt. Men i lys av den ferske debatten om boltene på Klauva, etterlyser jeg en konsekvent og prinsipiell holdning. Mitt enkle spørsmål blir da: Hvordan vurderer Norsk Tindeklub, Norges Klatreforbund, Romsdal Tindegruppe og det lokale klatremiljøet boreboltruta på Romsdalshornet i forhold til norsk klatreskikk? Som mange vil kjenne til har en del representanter for klatremiljøet i Rauma gått knallhardt ut mot bruk av borebolter i fjellet, men jeg kan ikke se at de samme kritikerne har sagt ett eneste ord om boreboltruta i Nordveggen på Hornet. Noen vil kanskje også være kjent med at undertegnede ikke er like negativ til borebolter, men jeg prøver å holde meg til noen sentrale minimumskrav: Det viktigste for meg er prinsippet om at man aldri skal sette borebolter i etablerte ruter. For egen regning legger jeg til at man heller ikke bør sette borebolter i en av norsk klatring største og mest populære klassikere på ett av Norges mest ikoniske fjell.
Konklusjon: La oss vise respekt for Henning Nygård og de andre førstebestigerne av Nordveggen på Romsdalshornet, og sørge for at boltene i en av Norges mest klassiske klatreruter blir fjernet. Jeg håper og tror at klatremiljøet i Romsdal sørger for å gjøre denne jobben i god tid før vi kan feire 100-årsjubileet for førstebestigningen av Nordveggen på Hornet i 2020.
PS: Jeg er i full gang med å skrive manus til ei bok om Romsdalshorn. Boka skal ta for seg mange sider ved dette «ikoniske» fjellet i Norsk klatrehistorie og samtidig være en hyllest til «Hånnje» og menneskene som har ferdes der siden førstebestigerne Kristen Hoel og Hans Bjermeland fant veien til topps i 1828. Boka skal også være en visuell opplevelse med foto av Terje Aamodt. Folk som sitter på interessant kildemateriale og gamle bilder må gjerne ta kontakt.
E-post: iver.gjelstenli@r-b.no. Telefon: 95299620
