– På den tiden var det vanlig å snuse på filosofi hvis du så på deg selv som en klatrer. Og det gjorde jeg.
Arne Næss kjente jeg godt til, Peter Wessel Zapffe hadde jeg lest lenge, skriver han i en artikkel hos Harvest.no.
– 18 år gammel. Besatt. Mest av fjellklatring, men av mye annet også.
Udødelig, skoleflink og resultatfiksert. Jeg hadde klatret i flere år. Var rimelig sikker på å bli god. Hadde lagt sirlige planer for progresjonen i skarpklatringens hardeste disipliner for årene som skulle komme. En grad bedre i halvåret. Det betød grad ni i løpet av 1988. Jævlig optimistisk. Jeg var, uten å forstå det, dårlig genetisk egnet for klatring på toppnivå. Hadde for tung muskulatur. Men jeg gav jernet. Enset ikke signaler som skulderskader og hyppig sykdom.
På den tiden var det vanlig å snuse på filosofi hvis du så på deg selv som en klatrer. Og det gjorde jeg.
Tiden var kommet for å skrive det man kalte for «særoppgave» på gymnaset.
Samuelsen kontaktet Zapffe.
– Jeg husker ikke hvordan jeg fikk ideen til å intervjue Zapffe. Kanskje fordi han bodde i nærheten, eller at hans navn var kjent i klatremiljøet, og at alt som kunne relateres til klatring var euforisk kult. Men jeg husker godt at jeg ikke var like kjekk da svaret kom i postkassen. På et postkort sto det med skjelvende skrift at jeg var velkommen til å «ta risken» på å møte ham. Men jeg måtte ikke ha for store forventninger til møtet, da han var «gammel, syk og trøtt til både sjæl og legeme».
Det første han sa da jeg omsider møtte ham og tok ham i hånden, var: «Jeg har kommet til min indre pol. Trikkene har stoppet å gå».
