Åpnet en ny verden

Jeg er skeptisk til menn som lener seg litt tungt på Arne Næss-sitatet «jeg begynte aldri å klatre, det var dere som sluttet», når de skal beskrive sitt forhold til klatring. Jeg skjønner at de gjerne vil gjøre seg interessante, men dette kjøleskapsmagnet-sitatet fra den ellers så fine filosofen og klatrelegenden er mer forførende enn presist.

Som flere andre var jeg gjerne i noen tretopper, og surret rundt i skråninger og knauser, og det er noen kuriøse enkelthistorier som jeg har blitt minnet om av slekta – som da jeg var tre år og klatret opp stigen på besteforeldrenes gårdstak. Men det kan vanskelig kalles å klatre seg gjennom barndommen, slik barn ellers lærer seg ski eller sparke fotball eller turne eller hva vi nå gjør i de gyldne årene hvor det blir et naturlig samspill mellom kroppen og aktiviteten.

Kanskje var det et sug der etter å være ute i naturen og å oppsøke det bratte, jeg husker ikke helt. Da jeg var 12 år opplevde jeg Nepal og Himalaya på nært hold med foreldrene som besøkte misjonsprosjekter i Asia. Vi var hos en norsk familie, gikk en tur i åsene utenfor Kathmandu og så de hvite gigantene i horisonten. Familien hadde en jevnaldrende gutt som fikk lånt litt utstyr fra en ekspedisjonsbutikk, og vi klatret på prussik opp husveggen.

Da vi kom hjem var jeg nysgjerrig på mer. Jeg fant NTKs jubileumsbok fra 1968 i en bokhylle – tipper det var et anmeldereksemplar min mor hadde fått. Den var aldri åpnet, men for meg var den med på å åpne en ny verden. Så jeg leste meg opp, bokstavelig talt, på førstebestigningen av Trollveggen og Tirich Mirs østtopp og andre klassiske beskrivelser fra boka.

Den var aldri åpnet, men for meg var den med på å åpne en ny verden

REISE: Et formøte med klatringen, på tur i Nepal med utsikt Himalaya i 1980. Foto: Thor Bjarne Bore

Det var ikke så lett å få mer erfaring og finne mer informasjon, selv ikke på biblioteket. Jeg kunne klatre litt i min del av Østmarka, men skjønte heldigvis raskt at frisoloering med joggesko hadde sine begrensninger. Det var to vesentlige utfordringer: Jeg måtte lære meg sikring og jeg måtte skaffe meg utstyr. Det første problemet fikk jeg etterhvert løst med utstyrskatalogen til Skandinavisk Høyfjellsutstyr som formet en generasjon norske klatrere og de gamle bøkene om Basic og Advanced rockcraft som David Durkan solgte i kjelleretasjen på Sportco.

Konfirmasjonsgavene løste utstyrsproblemet. En detaljert handleliste til foreldre på London-tur og det årlige storsalget på Sportco gjorde at jeg hadde råd til det mest nødvendige. På min første tur til Øvre Sydstup på Kolsås hadde jeg lovet foreldrene mine å finne noen som kunne sjekke at jeg kunne klatre. Familien Gravseth var redningen. Far og sønn var både hyggelige og gikk god for at jeg kunne det grunnleggende. Kristian var en av de få jevnaldrende klatrerne, og vi jobbet oss gjennom firer og femmer-rutene, og etterhvert seksere på Kolsås.

Jeg kunne klatre litt i min del av Østmarka, men skjønte heldigvis raskt at frisoloering med joggesko hadde sine begrensninger

Første flertaulengderstur i Østveggen kom etter noen uker da Bo Nyborg Andersen sto uten taupartner på t-banestasjonen nedenfor Kolsås og spurte om jeg ville være med. Jeg er fremdeles takknemlig. Vi klatret El Cavaliero (5+) og jeg fikk bli med opp på Veslesvaet på Øvre Sydstup og møtte andre klatrere, som Jappe Pålsgård som jeg fremdeles klatrer med 33 år senere, gjerne i Bohuslän, der vi har hver vår hytte. Jeg møtte også de langt mer ambisiøse og litt eldre Per Hustad og Leif Magnussen på Kolsås, og fikk med meg Pers desperate ledeforsøk opp Fandens hekletøy på Øvre Sydstup. Det virket grensesprengende og nesten umulig. Kontrasten er stor til min egen datter som klatrer en like kjip 6+ som 11-åring – selv om det var på topptau.

TESTER UT: Her testes de ferske klatrekunnskapene ut. Foto: Thor Bjarne Bore

Moren min var ikke helt overbevist om at jeg kunne klatre godt nok til å holde på alene, og krevde et klatrekurs. Det eneste stedet de ikke spurte om alderen var hos Nils Faarlund og Norges Høgfjellsskole. Hemsedal og Nils sin sikrings- og utstyrsfilosofi var en solid overgang fra klippeklatring på Kolsås. Men siste rest av konfirmasjonspengene og det nevnte supersalget til Sportco gjorde at jeg klarte å skaffe meg stive støvler og brystsele som kurset krevde. De ble ikke mye brukt etterpå. I årene som fulgte var vi nok mer enige om miljøvern enn klatreutstyr og sikringsteknikk.

Det eneste stedet de ikke spurte om alderen var hos Nils Faarlund og Norges Høgfjellsskole

Det var langt å reise til Kolsås i helgene, og dette var før klatringen på Hellerud og Hauktjern var utviklet like ved der jeg bodde. Fjell var stedet hvor grensene ble pushet, men jeg kjente ingen å dra dit med. Jeg syklet en time til klippen, men da var det ingen andre der og jeg buldret litt og så med ærefrykt på rutene som det skulle gå 10-20 år før jeg fikk klatret.

På samme vis var det svært frustrerende å ikke kunne klatre når det snødde eller regnet. Som ungdomsskoleelev og en av de aller yngste var det ikke lett å komme seg på tur eller snike seg inn på studentenes idrettshall til den eneste treningsveggen med treklosser skrudd på en murgang og med noen utmeislede hull.

Flere av disse problemene løste seg da vi flyttet vi til Stavanger. Det er mye fint å si om Oslo, men jeg tror det er enklere å komme med i mindre byer hvor det er mer naturlig å være et felles miljø. Første dag i ny by fikk jeg en avtale med Nils Engelstad, som teamet meg opp med en ivrig ung klatrer fra Haugesund. Slik møtte jeg Håkon Hansen, og fikk min første førstebestigning opp en flertaulengdersrute på Maudalssvaet.

Det er mye fint å si om Oslo, men jeg tror det er enklere å komme med i mindre byer hvor det er mer naturlig å være et felles miljø

TROLLVEGGEN: Tidlig morgen på Svenskeruta før gråveggen med Pål Næsje. Foto Pål Næsje

På vei hjem stakk vi innom klatrefeltet Dale, et av de beste i Norge, og møtte Geir og Bernt Ove Reinertsen som jeg også ble kjent med i Røde Kors. Håkon og Bernt Ove ble to av de viktigste klatrepartnerne i mange år framover, selv om de i starten var flinkere og ivrigere enn meg. 30 år senere døde begges to på hver sin side av sommeren. I nesten alle årene i klatremiljøer med mye og tildels utsatt klatring var det få ulykker midt blant oss. Så endret det seg brutalt, og spesielt for klatremiljøet i Stavanger av ulike grunner.

Klatremiljøet i Stavanger var spennende med nye klatrere og tilreisende oljearbeidere fra flere land. Sesongen var lang. Vi kunne klatre på Dale til adventstiden satte inn og lenge før påske var det fine forhold igjen. Og i mellomtiden skulle det bare et lite høytrykk til før vi kunne klatre og buldre på Sirevåg sør for Jærstrendene hele vinteren.

En kveld tidlig i mars klatret vi til topps på Dale, en av de fineste klippene for sekser- og syverklatring i Norge, og gikk litt bak toppen for å se etter noen buldre. Etter noen meter kikket vi over kanten på en liten klippe, og så rett ned på et lik. Vi fikk varslet politiet og loste dem opp ura. Det viste seg at det var en gammel dame, og bare klærne, skinnet og skjelettet var igjen. Hun hadde forsvunnet fra Dale psykiatriske sykehus. Røde Kors og politiet hadde lett litt langs veiene og på flata, men politiet hadde ikke organisert et søk oppe i lia, bare 500 meter fra sykehuset.

Etter noen meter kikket vi over kanten på en liten klippe, og så rett ned på et lik

Jeg håper det ikke var fordi hun var psykisk syk at det ikke ble lett mer, med tanke på hvor uendelig mye mer ressurser som ble brukt for å finne savnede og sannsynlig omkomne i de andre redningsoperasjonene jeg var med i disse årene. Den første ruta på Dale som en av oss gikk etterpå, fikk selvsagt navnet Likfunn.

Siden vi var noen som kunne klatre i Hjelpekorpset, og de hadde glemt å spørre om alderen, fikk vi ansvar for en bratt redningsgruppe. På ny gikk turen til Hemsedal og Nils Faarlund for å lære «redning i alpint lende». Dette var før basehopperne satte seg fast på Kjerag og selvmordskandidater ble tiltrukket av Prekestolen. Så det ble stort sett reddet sauer fra skårfeste. Det vanskeligste var å hindre sauene å hoppe når vi kom, og da fulgte gjerne lammene etter. Så vi prøvde å dra med oss gjeterne. De kjente sauene bedre enn oss. Det mest dramatiske øyeblikket var vel da en av klatrerne hadde festet fem sauer på rekke direkte til sitteselen, og alle fem hoppet utfor et stup. Derfra ble sauene sikret direkte i fjellet.

ULYKKE: Hardt møte med Karakoram, men i live merkelig nok. Hundremetersfall på Ultar i 1994. Foto: Jo Wang

En av de få gangene Røde Kors-bilen måtte rykke ut for å hente klatrere, var vi tre på hjelpekorps-helg som hadde feilberegnet tiden seriøst på en ny klatrerute i Hunnedalen. Klatringen opp den høye og ganske kompakte Midtstølsnuten var hardere og mindre opplagt enn vi trodde. Det var mørkt og over midnatt da vi kom ned igjen, og alle hadde reist hjem forlengst. Vi ble henta av en snill hjelpekorpskollega som kjørte tilbake på natta for å hente oss. Vi fikk aldri rapportert ruta, men den ble repetert noen år senere og deres beskrivelse i føreren bekreftet seksergraden og linjeføringen.

Det mest dramatiske øyeblikket var vel da en av klatrerne hadde festet fem sauer på rekke direkte til sitteselen, og alle fem hoppet utfor et stup. Derfra ble sauene sikret direkte i fjellet

Det var også praktisk å kunne vise til hjelpekorpset da Bernt Ove og jeg kjedet oss en regnværshelg en påske vi var tvunget ned fra fjellet av dårlig vær, og bestemte oss for å prøve bruhopping. Vi øvde oss på en liten bru, og endte på Bybrua. Politiet kom raskt etter hoppene fordi vi ikke hadde tenkt på at halve byen også hadde utsikt til brua. Det var kanskje en hvit løgn å si at dette var nyttig trening for den alpine redningsgruppen, men vi slapp ihvertfall unna.

Å vokse opp som klatrer og fjellvandrer i Stavanger er et eventyr med mye heier, klipper, fjell og vegger rundt hver sving rett utenfor byen til alle årstider. Vi kunne gå eller følge nye linjer, og alle de lette linjene var ikke boltet opp slik det gjerne har blitt senere mange steder. Og det var et bra lokalt miljø å hekte seg på året rundt hvor snille klatrere med bil tilbød haik ut til Dale og de andre feltene.

Det Rogaland mangler er alpin klatring, og med den nye årboka til NTK i 1983 ble jeg enda mer inspirert til å oppleve høyere og spissere fjell enn det Rogaland kan tilby. Bernt Ove og jeg la ut på verdens lengste tur med kollektivtransport for å feire påske i Hurrungane. Et par somre før hadde jeg sovet i telt utenfor Tindeklub-hytta på vanlig fjelltur og ikke turt å snakke med noen av de store klatrerne som bodde der.

Nå kunne vi bo på NTK-hytta etter at jeg hadde ordnet medlemskap som yngstemann til da, og før det merkelig nok ble en aldersgrense noen år senere. Det ble mange fine toppturer og traverser, selv om vi psyket ut på bratt vinterklatring. Noen påsker senere brakk jeg ankelen grundig etter et langt fall på Vesle Skagastølstind, så det var kanskje greit at vi ikke tøyde strikken for mye på førstegangsturen.

Et par somre før hadde jeg sovet i telt utenfor Tindeklub-hytta på vanlig fjelltur og ikke turt å snakke med noen av de store klatrerne som bodde der

I ettertid skulle jeg gjerne ha klatret enda mer, dratt på flere turer, pushet meg like hardt som Håkon og Alf og Bernt Ove og de andre som tok mer av på klippeklatringen, eller den utrolige alpine entusiasmen som den litt mindre nabogutten Trym Sæland hadde også i ung alder noen år senere. Men alle kan ikke være naturtalenter heller.

USA: Leder opp The Shield på El Capitan i Yosemite

Det var heller ikke bare været og mangelen på innevegger som påvirket klatreinteressen i noen år. For meg var det like spennende fra første gym å engasjere meg med miljøvern i Natur og Ungdom og senere være med å starte Bellona. Det var heller ingen ulempe å kunne klatre. Så innimellom forsvant jeg fra skolen en dag eller tre, enten det var for å fire meg ned Miljøverndepartementets fasade og passe på at Frederic Hauge ikke falt ned mens vi protesterte mot dumping av gruveslam i havet, eller klippe oss inn på Rafnes og tilbringe halvannen døgn i Trolls enpunktshengekøye for å protestere mot ulovlige utslipp. Det var noen piper som skrek etter å få banner på og vi markerte motstand mot sur nedbør i julegrana på Trafalger Square, samt endel mindre bratt aktivisme som også tok sin tid.

Miljøinnsatsen ble altoppslukende i en politisk og folkelig gjennombruddsperiode, det er alltid morsommere å vinne viktige saker enn å tape. Klatring havnet litt i skyggen en stund, bortsett fra noen påsketur til Bouox og litt annen klyving.

Men det samme suget etter å klatre og være ute i den bratte, fine naturen vokste fram igjen. Etter at jeg flyttet tilbake til Oslo, ble det etterhvert mer eller mindre daglige ettermiddagsturer til Hellerud, Hauktjern eller Damtjern, og det kom innevegger som gjorde det mulig å klatre de fleste av ukens dager også når været og tiden ikke åpnet for ordentlig klatring. Helgene gikk etterhvert med til større og større fosser om vinteren, og større og større storvegger i Romsdal og andre steder som var lett å nå med tog.

For meg var det like spennende fra første gym å engasjere meg med miljøvern i Natur og Ungdom og senere være med å starte Bellona

Tilslutt toppet vi ut Svenskeruta og begynte å se videre. Etterhvert kom konkurranseklatringen og langturene til solfylte kalde fjell i mange land, samt klatrekone og alt som voksenlivet ellers fører med seg. På mange måter var det en restart til et lang klatreliv, selv om den etter noen tiår ikke kan være altomfattende med hverdager og helger preget av aktive barn og mye jobb selv om det hjelper å ha barn som syns det er gøy å klatre innomellom. Det kan føles like fint å la dem møte klatringen og bli glade i å være ute som å psuhe meg opp enda en hard rute i et etterhvert mer og mer desperat forsøk på å holde stand.

Jeg kan selvsagt være litt misunnelig mulighetene de får servert med innevegger og turer i oppveksten. Men samtidig hadde det kanskje en verdi at klatringen ikke var så lett oppnåelig og krevde litt innsats. Jeg skal ikke romantisere det eller gi det en ekstra verdi, men kanskje har det skapt en glød og lyst til å holde på også på dager og perioder hvor det kan kjennes litt tyngre. Det var ikke helt lett for meg å møte klatringen, men det var et møte for livet.