Regelen innenfrisoloering er enkel: du får ingen «second chance». Forskjellen på vellykket og mislykket bestigning er lik forskjellen på liv og død, eller i beste fall alvorlig skade. Likevel er det enkelte som trekkes mot friklatringens mest ekstreme variant, og legger i vei uten tau eller sikringer til hinder for den totale frihetsfølelsen. Frisoloering er forbeholdt den mest kaldblodige klatresjel. Fenomenet er også forbundet med manglende etikk og omtanke for sine nærmeste, og ansett av mange som den ultimate egotrip. Men denne mest radikale formen for bevegelse i bratt lende er likevel ikke helt uvanlig, selv i det tradisjonelt sikkerhetsbevisste, norske klatremiljøet. Og i internasjonal sammenheng er soloklatrere gjenstand for heltedyrkelse gjennom oppslag i de største medier. Som for eksempel våre dagers fremste frisoloerer, Alex Honnold, som har blitt æret med oppslag både i tidsskriftet National Geographic, CBS News’ respekterte reportasjemagasin 60 Minutes, og til og med i Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2 i fjor vår.
I en artikkel i Klatring 98 ga Arne Larsen en forsøksvis oversikt over norske frisoloprestasjoner, i et historisk perspektiv. En fullstendig liste er naturligvis vanskelig å sette opp. I tillegg til at mange av disse turene er gjort i ensomhet og uten vitner, har vi i tillegg til sikkerhetsfokuset en sterk kultur for hysj-hysj og underkommunikasjon her i landet, og prestasjoner skal uansett ikke snakkes altfor høyt om. Likevel er en hel del turer kjent: fra William Cecil Slingsbys førstebestigning av Storen i 1876, den gang sikringsutstyret uansett var mest til pynt, til Jon Anders Fredriksen og Kristian Næss sin tur opp de drøyt 20 taulengdene på Sydpilaren på Mongejura i Romsdalen i 1998, hvor tauet forble liggende i sekken hele veien opp.
Mellom disse hendelsene har både harde klipperuter, flertaulengders vegger og lange ryggtraverser i fjellet blitt soloert i Norge. Den gang Kolsås var norsk klatresports sentrum, frem til utpå 1970-tallet, ble de fleste rutene opp til grad 5+ i Sydstupet – og mange i Østveggen – frisoloert rutinemessig, og flere av sekserrutene der er også klatret uten tau opptil flere ganger. Nordveggen på Romsdalshorn, Normalveien på Stetind, flere ruter på Hornaksla og Vengetind i Romsdalen, ruter i Bø og i Nissedal, Demonstranten på Skogshorn, en rekke fosser om vinteren og Vriåtter på Hauktjern (grad 8!) har alle sett tau- og sikringsløse bestigninger. Både i den gamle garde – som Ola Hanche Olsen, Arne Næss senior, Arne Næss junior, Odd Eliassen, Ralph Høibakk og Ulf Geir Hansen – og blant mer moderne helter som Øyvind Moss, Håkon Staver, Tom Cosgriff, Hjarrand Julsrud, Bjarte Bø og Kristen Reagan, finner vi kjente navn når det norske frisoloeringsregnskapet skal gjøres opp.
Det blir likevel lite å lage overskrifter på, sammenlignet med hva som gjøres av frisoloering ute i verden i dag. Alex Honnold satte en støkk i de fleste da han i fjor sommer gikk den såkalte «Triple Crown» – Yosemites tre storvegger (Mt. Watkins, Half Dome og El Cap) – på under ett døgn, uten tau. Rutene Freerider (El Cap), Regular North West Face (Half Dome) og standardruta i sørveggen på Mt. Watkins ble gjort unna på litt over 21 timer. Det er 70 (!) taulengder klatring opp til grad 8+ det, solo og 95% fri (Honnold gikk noen få punkter teknisk underveis). Klatreverdenen måtte gni seg i øynene og klype seg i armen, selv om Honnold allerede hadde en drøss oppsiktsvekkende bestigninger uten tau på samvittigheten. Blant mye annet har han frisoloert de klassiske multipitch’ene Monkey Finger (ni taulengder og grad 5.12b, eller norsk 8-) og Moonlight Buttress (400 meter, grad 5.12d, norsk 8/8+) i Zion. Regular North West Face på Half Dome (23 taulengder, grad 5.12a eller 7+/8-) hadde han gjort unna allerede i 2008, lenge før Triple Crown-bestigningen (se foto). Og i fjor høst gikk han de kortere Cosmic Debris (5.13b eller 9-) og Heaven (5.12d eller 8/8+, som han til og med flashet), også det i Yosemite, og også det uten tau og sikringer.
Den 28-årige amerikaneren er nå den skinnende hvite toppen av et isfjell som rommer både kjente og ukjente heltedåder, og med nødvendighet – sakens natur tatt i betrakting – også mørke tragedier. Honnold er ikke alene på fjellets topp. Andre moderne super-soloerere er amerikanske Dean Potter, Steph Davis og Peter Croft, skotske Dave MacLeod, østerrikerne Beat Kammerlander og Hansjörg Auer, tyske Alex Huber og sveitseren Ueli Steck. Litt lenger tilbake i nyere historie finnes italienske Maurizio «Manolo» Zanolla, tyske Kurt Albert og franske Catherine Destivelle – alle kjente profiler i klatremiljøet. Og de franske «edderkoppmennene», urbanklatrer Alain Robert og 80-tallsikonet Patrick Edlinger, er til og med kjent utenfor: Edlinger evig berømt som «han som falt ned og døde», etter en dokumentarfilm sendt den gang NRK hadde monopol (Edlinger døde riktignok først i november i fjor, av andre årsaker enn frisoloering), og Robert som «verdens mest berømte klatrer», som jevnlig tiltrekker seg sensasjonshungrige journalister og begeistrede menneskemasser med sine usikrede skyskraper-bestigninger rundt om i verden.
I en mer generell oversikt over temaet kan man kanskje også legge til – selv om det ikke er snakk om frisoloering per definisjon – alpinklatrere som må bevege seg usikret over lengre partier under bestigninger i høyfjellet, tradklatrere på svært sparsomt sikrede ruter med overhengende fare for bakkefall, enkelte highball-buldrere, og moderne speedklatrere som i rekordjakten klatrer så raskt opp store vegger at det ikke er tid til verken å legge mellomforankringer eller lage så altfor mange standplasser på veien.
Frisoloeringens mørke understrøm er selvsagt at det er konstant livsfarlig, og utøverne har en tendens til å dø lenge før tiden er moden. I norsk sammenheng er det, logisk nok, langt mellom dødsfallene som følge av denne typen klatring. Vi kjenner bare til ett tilfelle i moderne tid, da en ung klatrer i 2009 gjorde et forsøk på å klatre en sekserrute på Gandalfveggen utenfor Henningsvær i Lofoten uten tau. Det er ellers ingen i Norge, oss bekjent, som i dag systematisk bedriver frisoloering av ruter høyt opp på graderingsskalaen. Internasjonalt er listen over dyktige og dristige klatrere som har utfordret skjebnen og tapt derimot lang, og teller legender som John Bachar, Derek Hersey og Michael Reardon. Som en annen (levende) legende, John Long sier det i 60 Minutes-innslaget om Alex Honnold, er det kanskje aller mest imponerende ved Honnolds bedrifter at han fremdeles er i live. Ser man på listen over fremstående frisoloister opp gjennom tiden, har minst halvparten av dem omkommet under klatring, ifølge Long.
Vi har ikke muligheten til å etterprøve Longs statistikk, men poenget er uansett relevant: frisoloering er ikke for hvem som helst, om man da ikke lider av langt fremskreden dødslengsel. Så hva er det som driver livsglade og sosialt funksjonelle mennesker til å ville rulle terningen ved å legge igjen tau og kiler på bakken, og gi seg vertikalen i vold?
– Det er ikke snakk om noe adrenalinrush. Adrenalin er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt, sier Honnold i det samme 60 Minutes-innslaget.
Hansjörg Auer, som i 2007 frisoloerte den 37 taulengder lange ruta Weg durch den Fisch (grad 8) i Dolomittene, sier om det å frisoloere at utfordringen ligger i å utforske både fysiske og psykiske grenser, og at lykken ligger i å bestige en vegg med så enkle og rene midler som mulig.
Renhet og frihetsfølelse, og ikke adrenalin og tøffas er det altså som driver frisoloisten mot klatringens yttergrense. Det er kanskje både egoistisk og ansvarsløst, og så absolutt ikke noe vi anbefaler noen å prøve. Men den totale mestringsfølelsen og opplevelsen av å fullbyrde sitt fysiske og psykiske potensial, sammen med idealet å bestige en vegg med minimale hjelpemidler utover ens egne ferdigheter, er likevel noe som berører klatringens egentlige vesen. I en tid hvor de fleste linjene på de fleste veggene på kjente klatresteder som Yosemite eller Dolomittene er klatret, er den neste utfordringen å klatre de samme rutene på kortere og kortere tid, og i stadig renere stil med hensyn til utstyr og sikringer. Frisoloering representerer sånn sett siste stopp i en logisk utvikling. At det også blir siste stopp for flere som tar sjansen på å la tauet bli hjemme, er dessverre også logisk og uunngåelig.
Det er likevel viljen til å leve, og ikke dø, som synes å være den sterkeste drivkraften. Eller som det noe romantiserende blir påpekt i kommentarfeltet under en artikkel om Dean Potter, på tidsskriftet Rock and Ice’ nettside:
Every man dies. But not every man really lives.
En oversikt over oppsiktsvekkende frisolobedrifter i moderne tid:
Alex Honnold: link-up avFreerider (El Cap),Regular North West Face på Half Dome og standardruta i sørveggen på Mt. Watkins på under et døgn – 70 taulengder opp til grad 8+ og 95 % av klatringen gjort i fri. Utvilsomt den mest støtende frisoloturen av alle, med tanke på kombinasjonen lengde og vanskelighet, og en av de mest bemerkelsesverdige prestasjoner innen klatresporten til alle tider.
Hansjörg Auer: klatret alle de 37(!) taulengdene på Il Pesche/Weg durch den Fisch (7b+, eller norsk grad 8) på Marmolada i Dolomittene i 2007. Det hører med til historien at Auer hadde vært på ruta året før (med tau), da uten å greie cruxtaulengden.
Peter Croft: den første som frisoloerte de flertaulengders klassikerneAstromanogRostrum(begge grad 5.11c, eller 7+) i Yosemite på én dag. Naturlig nok har Honnold også gjort dette, men Croft var først, allerede i 1987.Astromaner også frisoloert av Dean Potter.
Dean Potter: Eiger med fallskjerm. Potter er en notorisk risk-taker, hva enten det dreier seg om frisoloering, balansering på høy line uten sikring, eller basehopping. Med sin soloering av en 8- rute i Eigers nordvegg, uten tau, men med fallskjerm på ryggen, kombinerte han likegodt både hopping og usikret klatring; «falt» av på cruxet og landet trygt nede i dalbunnen etter tidenes sprøeste basehopp.
Ueli Steck: Speedrekord opp Heckmairruta i nordveggen på Eiger: 2 timer og 47 minutter, i februar 2009. Tiden taler for seg selv på denne vinterturen opp 1800 høydemeter bratt snø, is og klippe. Et realt alpint temporitt i Europas største fjellvegg. (Rekorden er senere slått av Daniel Arnold, som gikk ruta sommerstid og med bruk av faste tau på den såkalte Hinterstoisser-traversen.)
Alex Huber er fortsatt klatreren med den hardeste kjente frisolo i historien, med The Kommunist (8b+) i Schleier Wasserfall i 2004. Dave MacLeod gikk den relativt korte Darwin Dixit i spanske Margalef uten tau i 2008. Den gang sto ruta i 8c, men den er senere nedgradert til (soft) 8b+ (endog 8b av Magnus Midtbø). Vi glemmer heller ikke John Bachar og Scott Franklin som frisoloerte 7c og 7c+ allerede midt på 80-tallet.
Steph Davis frisolo av North Wall på Castleton Tower i 2008; tre taulengder med mye off-with rissklatring rundt grad sju opp det kjente sandsteinstårnet i Utah-ørkenen. En spektakulær prestasjon som ble avsluttet med basehopp ned igjen.
Dan Osman må med i en oversikt over moderne frisoloering. Det er vanskelig å plukke ut én prestasjon med en kar som fant på så mye rart som Osman, men spurten opp ruta Bear’s Reach i Lake Tahoe – kjent blant klatrere fra filmen «Masters of Stone IV» og en populær YouTube-hit i senere år – er kanskje verdens mest berømte frisolo på stein. Osman løper opp de 150 meterne med femmerklatring på 4 minutter og 25 sekunder, inkludert en spektakulær dobbel dyno på cruxet.
Catherine Destivelle gjorde mange frisolo-bestigninger i løpet av 1980- og tidlig 90-tall, i Afrika, hjemme i Frankrike og i USA. Mest kjent er kanskje turen opp det karakteristiske Devils Tower i Wyoming, og i 1992 ble hun første kvinne til å soloere Eigers nordvegg.
Destivelles jevnaldring og landsmann Patrick Edlinger var trolig den som først gjorde frisoloering kjent i de brede lag, da han på elegant vis lekte seg opp ruter i Verdon og Buoux, veldokumentert blant annet i filmen La Vie Au Bout Des Doigts («Med livet i fingertuppene») i 1983. Edlinger passerer måpende taulag på standplass underveis, og introduserte oss både for enfingers pull-up og kunsten å kalke opp hengende etter én hånd i bratta. Edlinger frisoloerte også klipperuter opp til grad 8a (9-) på 1980-tallet.
Ulf Geir Hansen soloerte Fandens hekletøy (6+) på Kolsås, i 1969. Man kan blåse av graden i en sammenheng som denne, men 6+ var faktisk det hardeste som var gått i Norge i 1969. Ikke nok med det – det var Hansen selv som satte rekorden med første fribestigning av nettopp Fandens, og det bare to dager før han frisoloerte ruta.
