Siden 2008 har han blogget fast, og på det meste har han vært oppe i over 300 innlegg i året. Borebloggen heter egentlig Drammensgranitt, og bærer undertittelen De fine linjene i livet. Klatring, med andre ord. Den er utvilsomt Norges mest populære klatreblogg, og det aller meste av det som er verdt å få med seg i klatre-Norge blir samlet på den bloggen.
Men først litt om mannen bak. Geir Arne Bore er 52 år, og har klatret i 37 av de. Trebarnsfar, kommunikasjonssjef i Røde Kors, redaksjonsmedlem i Tidsskrift for Norsk Alpinklatring, turnpappa, løpepappa, ivrig klatrer selv (ofte observert i lett småjogg inn til et crag i Bohuslän for en kjapp økt med hvem enn som måtte være der) – og altså blogger.
Han har tidligere vært både sjefsredaktør i Drammens Tidene og nyhetsredaktør i Dagsavisen, så skrivingen er ikke helt fremmed for han. Bloggen hans peaket mellom 2011 og 2015 – da var det i snitt 235 innlegg i året. Ikke verst for en travel fyr som Bore.
Bloggen så dagens lys i 2008, da Bore flytte til Drammen. Selv om han hardnakket hevder at Drammen er en av de beste sportsklatre-byene manglet byen et klatresenter, og da Geir Arne hadde fått barn nummer tre og var i full jobb måtte drømmen om storvegger vente. Da kunne han like gjerne blogge litt i stedet. Både Steepstone og Bergen Klatreklubb sin sladderside hadde mange diskusjoner og mye info om sportsklatringen som ble gjort, men det var likevel mye stoff som ikke ble dekket noe sted. Disse sidene ble lagt ned omtrent samtidig som Bore begynte å blogge mer regelmessig. Selv sier han at noe av motivasjonen til bloggen ligger i å ta vare på stoffet for ettertida, og sette det i en viss sammenheng.
Det har vært flere samleplasser for klatrere opp gjennom, der (mer eller mindre sannferdige) historier har blir delt og sladder utvekslet. I tillegg til nevnte Steepstone og Bergen Klatreklubb sine sider, har Olsendriver bidratt sterkt til formidling av klatrehistorier – selv om det var subjektive fortellinger fra egne turer. Olsendriver var en slags hyllest til deres kompis og mentor Marius Olsen, og ble lagt ned sommeren 2015.
Det finnes også flere blogger som rapporterer om turer – en av våre mer ivrige alpinister Sondre Kvambekk legger inn de fleste turene sine på sida peakbook.org, der kan du også finne flere andre turrapporter. 8a.nu er en side der man kan opprette en profil og logge bestigninger selv, og leter du litt rundt kan du finne noen fine fortellinger om bestigninger gjort der også. Det finnes også nok av blogger som tar for seg små hverdagseventyr over det ganske land – som heihåklatring, eller de mer obskure og eldre: Henning Wang sin blogg wangsverden eller Martin Olslund sin bailekalkulator der du kan beregne dine sjanser for suksess. Joikapride er også en inspirerende og informativ blogg for de som skal på tur. I dag har Instagram i stor grad tatt over rollen som formidler av eventyrene våre.
Med et så broket landskap er det fint å ha en slags oppsamlingsblogg der det meste av det beste blir samlet opp.
Hvordan får han tid?
– Det tar strengt tatt ikke så veldig mye tid siden jeg skriver ganske raskt etter mange år som journalist og kommentator. I snitt har jeg vel et par blogginnlegg i uka, og det tar alt fra fem minutter til en time å skrive et innlegg. Som regel 10-15 minutter, sier Bore
– Hvor mange lesere har du, og hva er de mest leste sakene?
– I snitt har jeg vel en tusen besøkende i uka, og et par tusen ganske faste følgere i måneden. Ser at jeg har hatt over 750 000 besøk på bloggen siden starten. Jeg har noen evergreens som får mye besøk jevnt over tid på grunn av søk, spesielt en jeg laget for å hjelpe folk til å finne fram i klatringa i Bohuslän, hvor vi har hatt en hytte i femten år. De andre mest leste sakene er, dessverre, minneord jeg har laget over klatrevenner som har omkommet. Jeg har gjort det for å vise hva de har vært som klatrere, og fått mange gode tilbakemeldinger på det i ellers ganske tunge stunder for oss. Ellers har det også vært mye besøk på litt "breaking news" av større hendelser med støting i storvegger og alpine fjell.
– Søkeordene som gir mest besøk på bloggen speiler nok hvem som er mest «hott» i klatremiljøet – det søkes endel mer på kvinnelige klatrere enn mannlige, for å si det slik. Men ingen nevnt, ingen glemt, sier Bore.
Han forteller videre at informasjonen på bloggen kommer delvis fra innrapporteringer og innspill fra et nettverk opparbeidet gjennom mange år som aktiv klatrer selv, fra Instagram og 8a.nu (for ordens skyld bør det legges til at Bore er flink til å kreditere de han henter infoen fra).
Men så til spørsmålet som vi alle egentlig lurer på:
– Hva er kriteriene for å komme på bloggen?
– Jeg prøver å ha velge saker ut fra litt ulike kriterier – hva som er et slags interessant toppnivå for menn, kvinner, juniorer og så videre. Ditto med konkurranser. Og alpint, selv om jeg ikke hele tiden klarer å følge det tett nok fordi det er litt mer subjektivt og litt mindre info tilgjengelig.
Hvis noen vil ha omtale, så mener jeg nivået er omtrent slik:
For juniorer er det 8a eller når det er litt spesielle ruter, som Sunniva Øvre-Eide som klokker inn Stive dempere (hard 7c+) en sen oktoberkveld med hodelykt. Buldring er mer usikkert, kanskje 8A.
Kvinner: 8a+ og kanskje nye utøvere på 8a, samt onsight fra 7c. På trad er det omtrent det samme som gutta, 8a eller hard støting på lavere grader, kanskje 7c hvis det er en litt sjelden rute og ikke Kristi Brud (klassiker i Bohuslän).
For herrer bør det være 9- trad eller onsight, nye ruter på grad 8b eller repetisjoner på 8b+ eller hardere - helst fra 8c. Og buldring helst 8B. Det tror jeg sånn cirka er et interessant nivå å følge med på i Norge.
Jeg har vel stort sett bare fått hyggelige tilbakemeldinger. Men jeg prøver også å være hyggelig og positiv, det er nok sutrepaver og grinebitere i verden. Og det er tross alt bare klatring vi snakker om, en ren overskuddsgreie for omtrent alle involverte. I hvert fall sammenlignet med det vi kommuniserer med jobben min i Røde Kors, avslutter Geir Arne Bore.
