Cecilie Skogs møte med klatringen

Resten av historien har du kanskje hørt? Men du har ikke hørt det som skjedde flere år tidligere, da Cecilie debuterte på ekte fjell. – Det hele begynte på Sunnmøre, der jeg ble født og vokste opp. Ålesund ligger jo på randen mellom havet og fjellene. Begge deler lokket, men fjellene vant. Vi dro på tur, sommer som vinter, turene ble hyppigere og hyppigere – og brattere og brattere. Noen av de mest interessante tin- dene måtte man kunne litt klatring, for nå toppen. Jeg var 20 da jeg begynte i førsteklassen på Sykepleierhøyskolen i Oslo. Skandinavisk Høyfjellsutstyr hadde klatrekurs og jeg meldte meg på. Instruktørene var Daniel Bakkelund og Ingvild Skuterud, og vi klatret på Kolsås og Vardåsen. Det jeg husker best fra kurset var da rappellåtteren slukte fletta mi på Øvre Sydstup på Kolsås. Torva mi er rimelig massiv, og med bakhodet dratt nedover av håret som satt fast i åttern, var jeg helt fastlåst og følte meg ikke så lur. Daniel tok umiddelbart ansvar og avlastet tauet med en prusik, og fikk heldigvis raskt ordnet opp. Jeg fulgte veldig godt med, for jeg tenkte at dette kom til å skje igjen, og det har det gjort. Flere ganger...

Les også: Slik begynte Magnus Midtbø å klatre.

Uansett, jeg fikk mersmak og kort tid etter tok jeg med min tre år eldre søster, Monica, som alltid har vært belastet med høydeskrekk. Vi klatret Kurseggen (4+, 4 t.l.) på Vardåsen. Litt småspent og tørr i munnen, drakk jeg nok litt mer vann enn jeg strengt tatt hadde behov for rett før start. Jeg kjente det umiddelbart, men tenkte at jeg sikkert klarte å holde meg. Min søster, redd som hun var, brukte litt lengre tid enn jeg regnet med. Til slutt klarte jeg bare ikke å holde meg. Jeg sto på en hylle litt på skrå over henne, og tenkte at om jeg tisser her, så blir ikke hun våt og hun trenger aldri å få vite det. Det jeg ikke tenkte på var at strålen ikke nødvendigvis renner i en rett vertikal linje, men følger sin egen vei – den letteste veien. Samme vei som vi valgte. Jeg tisset rett på min søster. Naturlig nok forstod hun hva som traff henne, mistet fokus på klatringen en liten stund – og ble kjempfortvilet. Åhh, herregud så tapper! Jeg satt jo der med selen på knærne, på en liten hylle og kunne bare be om unskyldning. Litt av en debut hun fikk i veggen: dusjet i tiss og sikret av en dame uten sele. Ja, ja. I ettertid kan vi le av det, og det ble et sterkt minne om ikke annet. Hadde vi bare gått på kafè den dagen, ville vi jo aldri ha husket den.

Min søster har ikke klatret så mye etter dette. For meg var det veldig naturlig å fortsette – jeg drømte stadig om mer klatring og snødekte fjell. Det handler også litt om tilfeldig- heter og miljøet man havner i. Jeg oppdaget at det var fjell utenfor Sunnmøre, dro til Romsdalen, så til Jotunheimen og Rondane. Jeg leste en artikkel om Mont Blanc i et blad på Sagafjord Hotell, på Sæbø i Hjørunfjorden. Min søster og jeg bodde på båten og gikk fjellturer. Umiddelbart tenkte jeg: «Dit har jeg lyst til å reise». Det var ikke så lett å få med noen på den turen, det var visst noe om høydesyke som alle hadde slik respekt for – men det hadde jeg aldri hørt om. Tenkte at om man får problemer så er det jo bare å snu. Så hadde det seg slik at jeg fant en kar på afterski i Hemsdal som hadde lyst til å bli med. Vi ble kjærester, og et halvt år seinere reiste vi til Chamonix og Mont Blanc. Det var mer enn fint, jeg oppdaget at jeg hadde en medfødt evne til å akklimatisere – til å tilpasse meg tynn luft på kort tid. Med den boost`n og mestringsfølelsen ønsket jeg å oppleve mer – dra på nye turer.

Les også: Tonje Blomseth, nominert til årets eventyrer

Sånn ble det – fjellene ble stadig høyere og turene ble lengre. Gjennom Bregruppa i DNT fikk jeg høre om Himalaya. De andre som møtte opp på samlingene på Sagene Samfunnshus hadde knikkers og grått hår, og jeg tenkte at de måtte være over hundre år. Likevel følte jeg en tilhørighet, de hadde peiling på fjell, breer, primærfaktorer og klatrehistorikk. Der oppstod drømmen om fjellene som stikker hull på himmelen over verdens høyeste fjellkjede. Året etter hang jeg opp et stort kart over Mount Everest på studenthybelen min tilknyttet det gamle Rikshospitalet.

I fem år dro jeg og Rolf på tur sammen, lange skiturer og fjell – og K2, først i 2005, og så igjen i 2008. Alt var mulig sammen med Rolf. Vi hadde en voldsom oppdrift og framdrift sammen. Vi var veldig bevisst på hvor heldige vi var, heldige som delte lidenskapen, drømmen, turene – og vi trodde også at vi skulle dele framtida. Etter ulykken måtte jeg begynne på nytt, skape en ny hverdag og en ny mening. Jeg sa til meg selv, de rundt meg og til media at jeg var ferdig med Himalaya og de høyeste fjellene. Jeg trodde at de ønsket å høre det. Jeg trodde at det var sant.
Jeg hadde fremdeles turdrømmer, det ga meg et framtidshåp. Jeg ønsket å sove i telt, lengtet etter å høre teltduken og hetta blafre i polarvinden. Krysset Grønland og Antarktis. Jeg trakk pulk, tenkte tanker og bearbeidet hendelsen på K2. Gikk mange mil geografisk sett, men enda lenger mentalt, i sorgprosessen.

Les også: Alt om ekspedisjoner på utemagasinet.no

Det siste halvannet året har jeg vært tilbake, to ganger, i Himalaya. Jeg var ikke ferdig. Jeg besøkte to kjemper, to fjell over 8000 meter. På det siste fjellet kjente jeg at jeg manglet oppdrift, det var ikke viktig for meg lenger å klatre til topps. Kanskje måtte jeg reise tilbake for å skjønne det, det er en tid for alt. Noen ganger når en setter seg skyhøye mål, som man må ha en genuin «drive» for å nå, er det ekstra viktig å stoppe opp og kjenne etter på den såkalte magefølelsen, en intuisjon. De fem månedene vi tilsammen tilbrakte på K2, snudde vi mer en 20 ganger. Da vi sto i flaskehalsen rett under toppen i 2008, var været perfekt, vi var i god form, og det var vindstille. Men vi fire norske hadde alle en magefølelse som fortalte at vi burde snu. Allikevel fortsatte vi.

Hverdagen min nå er preget av en full timeplan av morsomme arbeidsoppgaver, jeg har verdens beste jobb. Jeg er priviligert som får lov til å oppleve og møte mange fine folk og formidle friluftsinteressene mine til alle som vil høre på. Allikevel trenger jeg tid til å koble av. Fristedet nå er båten min, Fryd, som jeg flyter rundt med i Middelhavet, på stadig leit etter den perfekte kalkstein. Der kan jeg legge fra meg telefonen og glemme den i dagevis. Det er frihet og et viktige pusterom. Selv om det har blitt mange lange seige skiturer innimellom, har jeg ikke glemt klatringen. I sommer har jeg tenkt å gå 8-, og jeg har tenkt å gjøre det før Aleksander Gamme.

Denne saken ble skrevet for Klatring 116, i 2013.

Les også: Odd Eliassen, mannen som var med å førstebestige Trollveggen.

Les også:  Lærerike webserier på utemagasinet.no