Dette er Henning Wang

Henning er en av få i Norge som har gått graden 9a, sammen med Sindre Sæther, Magnus Midtbø, Thilo Schröter og norgesvennen Erik Grandelius. Han dedikerer store deler av livet sitt til det å nettopp klatre. 

Klatring møtte den ivrige klatreren mens han holdt klatrekurs på tidlig-sommeren – en jobb han har for å kunne holde klatre-hjulene i gang gjennom året. 

Han har plassert noen campingstoler langs bilen på parkeringsplassen på Hyggen. Etter kurset skal Wang sove i sin velorganiserte bil. Her skal han bo de neste månedene.

Klatring har prøvd å intervjue den noe mytiske 36-åringen ved flere anledninger. Særlig vanskelig var det å få til et intervju på mail. Men at Wang, med sine meritter og livsstil, fortjener spalteplass har vi ment lenge.  

Spesielt med tanke på den livsstilen han har – som mange drømmer om, og som mange velger vekk.  

– Angrer du på at du har valgt det livet med å jobbe lite og være mye på tur, eller ville du heller hatt litt mer tryggere, faste rammer på livet ditt?

– Nei, på en måte ikke. Ved å være født i Norge har vi et sikkerhetsnett rundt oss om vi skulle ønske å endre retning i livet. Det gjelder jo på lik linje om man starter en bedrift som går adundas eller satser på karriere som idrettsutøver uten å nå opp til toppnivå. 

– Slik jeg ser det har jeg allerede trygge rammer i å være norsk nesten uansett hva jeg velger å gjøre. Jeg har og mulighet til jobbe mer hvis jeg vil, noe jeg og har gjort etter korona kom og reise til utlandet på vinteren ikke lenger var like aktuelt.

– Føler du deg alene om den livsstilen du har? 

– Nei, klatring er en aktivitet man ikke bedriver helt alene. Har stort sett alltid klart å finne andre særinger som vil gjøre det samme. Før jeg fant noen å dra til Spania med så var jo Steini (Stein Gunnar Grastveit) der, og han var alltid alene i den lille bilen sin og baka brød, sier Henning. 

Henning er NF Fjellkursleder, som er det høyeste nivået som instruktør innen Norsk Fjellsportforum. Han sier han vurderte Nortind: 

– Jeg tenkte på det etter jeg var ferdig med folkehøyskole, men la det fort fra meg for det ville ta litt tid. For eksempel at jeg måtte ofre en klatresesong for å stå på ski istedenfor.

– Går du Nortind så er det en kostbar utdannelse som tar tid, du må sette av tre år og 300 000 eller hva det er. Du må ha praksis som kanskje gir deg litt penger, men det er en mer omstendig affære enn å ta disse NF-kursene. Selv om det sånn tidsmessig kanskje tar lengre tid å komme opp til Fjellkursleder enn det tar å ta tre år på Nortind, sier Henning.  

Henning har alltid jobbet akkurat nok for å få nok penger til å dra å klatre rundt så mye som mulig. Han har bodd ni vintre i Spania og klatret, og stort sett jobbet med kurs i fjellet om sommeren, skrudd ruter til norgescuper og lignende og vært klubbutvikler i Norges klatreforbund. 

Begynnelsen

Klatregleden startet i Trondheim, men i det første møtet med klatring var ikke målet nødvendigvis klatring: 

– Etter 10 år med fotball bytta jeg og et par kompiser over til kampsport på slutten av ungdomskolen. Det tok ca 12 år å få svart belte, så da vi på våren, etter ca 3 år i klubben, fikk muligheten til å rykke et år fram i tid med teknikk og beltegrad om vi klarte knuse en 2 cm tykk sponplate med fingertuppene etter sommerferien, var vi ikke vonde å be.

For å nå det målet måtte de finne en måte å trene fingrene på, og Henning hadde spotta fingrene til fetteren Eivind Wang i diverse familieselskaper:

– Eivind er 10 år eldre enn meg, og jeg hadde sett at han hadde noen solide pølsefingre. Jeg visste at han klatra, og så da for meg at de fingrene var et resultat av å henge å dingle fra de i fjellveggen. Vi likte å være ute og det gikk imot sommer, så klatring framsto da som en kul måte å trene fingrene på, forteller Henning. 

Eivind var den første store inspirasjonskilden til Henning, og han henviser fortsatt til han ved ulike anledninger – 19 år seinere.

– Vi spurte han hva vi trengte for å klatre og fikk beskjed om at vi bare trengte klatresko og kalk for å buldre. Uten bil i Trondheim var det letteste å dra til Korsvika, så vi hoppa på sykkelen og dro dit. 

Det ble en kjip affære: 

– Vi hadde ikke fått med oss noe mer detaljert info enn Korsvika, og visste heller ikke helt hva vi skulle se etter, så vi gikk feil vei og fant noe glatte greier nede i fjæra der kompisen min Anders presterte å falle ned å vrikke foten. Vi ringte senere Eivind og fant ut at vi ikke hadde vært på riktig plass. Vi kjøpte så et tau da møtet med buldring hadde gått noe dårlig, og fikk med Eivind til å vise oss hvor klatringen var, samt gi oss en kjapp opplæring i sikring.  

Henning fikk da øynene opp for at klatring var faktisk noe han ville drive med: 

– Jeg skjønte relativt raskt at dette var noe jeg var gira på å drive med utover bare for å bli sterk nok i fingra til å knuse den plata. Både det å kunne gjøre aktiviteten ute i naturen, det å kunne klatre så mye man ville, når man ville, uten faste treningstider eller noen grupper eller lag å forholde seg til – det gav en enorm frihetsfølelse. 

– Så da sommeren var over og plateknusetesten kom, gikk det som det måte gå. Vi psyka ut, som ekte klatrere, av frykt for å skade fingra så vi ikke kunne klatre, poengterer Henning. 

Ville bli fallskjermjeger

Henning fikk en drøm på ungdomsskolen etter å bli fallskjermjeger; kanskje etter å ha sett Rambo-filmene litt for mange ganger. 

På den tida måtte alle gutter i militæret, så da tenkte Henning at det kunne være kult å satse på å bli fallskjermjeger: 
– I starten av videregående trente jeg veldig allsidig på idrettslinja med fallskjermjeger som mål i tillegg til kampsport. Jeg vurderte til og med befalskole, men da jeg senere på sesjon fikk vite at det ikke var mulig på grunn av for dårlig syn la jeg vekk alle ambisjoner om militæret.  

Drømmene skiftet: 
– Da jeg rundt samme tid fant klatringen skiftet fokuset fra de mer stereotypiske guttedrømmene til å ikke helt ha en plan for livet videre utover et ønske om å klatre.    

Ettersom militæret ikke lengre virket spesielt fristende, men fortsatt var obligatorisk med mindre man meldte seg opp som student, og han var lei skole og studier, virket folkehøyskole som det eneste alternativet:
– Jeg ville klatre så mye som mulig, så fant da den folkehøyskolen i landet som hadde den største klatreveggen. 

Han havnet dermed på Nordfjord folkehøyskole i 2003:

– Jeg valgte den linja som var mest retta mot klatring, en linje kalt Bre og Fjell. Jeg hadde ikke noe forhold til bre, jeg hadde vel aldri sett en, men tenkte vel det sikkert var kult å få sett det og. Ettersom det var en ren friluftslivskole, ikke en med en fjellinje og resten på kunst og hest osv, tenkte jeg det sikkert var en del med samme interesser der, sier Henning.  

Der møtte han sin andre store inspirasjonskilde til klatring, nemlig Ole Karsten Birkeland: 

– Ole Karsten var lærer på linja mi det første halvåret og var akkurat tilbake fra en sesong som klatre- og skiboms. Han prøvde å selge inn det konseptet til oss – det å ha så mye fritid som mulig, leve billig og bruke alle pengene på å reise rundt å klatre å stå på ski. Vi var jo lettpåvirkelige og han var mye bedre en oss på både klatring og ski, så vi så opp til han, forteller Henning.  

– Vil du si Ole Karsten har vært en person som har bidratt til hvordan du lever i dag?
– Ja det kan du vel si. Han hadde stor påvirkningskraft, spesielt på den tida. Samme var det med de andre lærerne på skolen, de hadde alle studert friluftsliv i Bø, så om en ville fortsette med friluftsliv var den naturlige tankegangen at man skulle videre dit. 

I Bø var målet å studere et år, for så å dra og klatre et års tid sammen med kompisen Are. Militæret drev fortsatt og maste på Henning, og eneste måten å komme seg ut av det på var enten å studere eller søke som sivilarbeider: 

– Jeg hadde jo fortsatt ikke noen plan om hva jeg ville bli, så jeg meldte meg i hovedsak opp i fag fordi jeg ville klatre og ikke sitte et år på grensa i militæret. 

– Sånn fortsatte det i kanskje 4 år til jeg til slutt satte av et år (2008) for å ta siviltjeneste og bli ferdig med det så jeg kunne reise på tur. Jeg skaffet meg sivilarbeiderplass i Norges Klatreforbund, men da de ikke hadde ressurser i siviltjenesten til å ta meg inn, ble jeg sluppet fri. Ettersom jeg allerede hadde begynt å jobbe i NKF (Norges Klatreforbund), ble jeg værende.

–  Hva gjorde du i NKF?

–  I starten var jo tanken at jeg skulle være sivilarbeider, så jeg ble sendt på en del møter med det forsikringskonseptet til Gjensidige som døde litt ut og satt litt på kontoret og skrev ut sånn instruktørkort for hånd og laminerte de. Da siviltjenesten plutselig trakk seg, gikk jeg over til å være klubbutvikler, forteller Henning. 

De ni vintrene i Spania

Siden da har Henning jobbet primært om sommeren, og fokusert på egen klatring fra september til mai. Han har gjerne begynt sesongen i Flatanger, kanskje dratt til Kalymnos og så dratt til Spania.  

Til slutt har han dratt tilbake til Norge på våren når det har blitt for varmt å klatre i Spania: 

– Totalt har jeg hatt ni vintre i Spania, sier Henning. 

Han startet Spania-karrieren med å dra til Lleida i 2011 sammen med Hannah Midtbø, men året etter dro de til Santa Linya: 

– Der etablerte vi et kollektiv der alle som var gira kunne komme og bo for en billig penge og ha noen å klatre med. Hannah var vel i sitt livs form på den tiden, i alle fall for tauklatring, og flytta lista for norske damer fra 8a+ til 8c+, før hun etter å ha gått la Novena Puerta sent i 2012 forlot kollektivet til fordel for studier i Norge. 

Henning var i Santa Linya fram til 2016, og Sindre Sæther og Magnus Midtbø hang der også en del. 

– Hvordan var livet i Santa Linya? 

– Livet i Santa Linya var mildt sagt simpelt. Huset var et dårlig isolert gammelt kråkeslott med mange etasjer, skeive trapper og snodige rom midt i mellom etasjer, inkludert et med en do rett på siden av senga. Det var stort sett kaldt med unntak av på kjøkkenet hvor det var en ganske håpløs vedovn, og i stua når panelovnen sto på maks. Varmtvannstanken var mikroskopisk så dusjene ble veldig korte, og da det ikke var internett i huset gikk dagene til å se serier fra en harddisk på tv-en.  

– Vi klatret stort sett to dager på og hadde så en dag hviledag. Så sånn gikk vinteren. 

Fra 2016-2019 var han frem og tilbake mellom Sogndal, Trondheim, Catalunya, Chulilla og Siurana og til slutt Villanueva del Rosario.  

Han og Sindre Sæther var tre sesonger i Villanueva del Rosario der Sindre til slutt perset med Chilam Balam (9b) og Henning med Chilam Malenum (9a): 

– Det var selvfølgelig hardt å gå 9a, men i det øyeblikket du går ruta har du jo krefter igjen. Da titta jeg bort på Chilam Balam og tenkte at det er jo teoretisk mulig, men gidder jeg det? Vi hadde vært der ganske mye de tre siste åra. Sindre var på en måte ferdig med det cragget, og det føltes som det var på tide å gå videre for min del og, sier Henning. 

Henning om trening og prosjektering 

– Hva er dine beste tips for å komme opp på ditt nivå? 

– Du må ha motivasjon til å pushe deg selv, komme deg ut av komfortsonen og øke belastninga over tid. Jeg vil tro det er mulig for de fleste å nå et betydelig høyere nivå enn de er på nå, det handler i hovedsak om prioriteringer. Jeg har stort sett drevet på som Paula beskriver i sin artikkel, men det Paula ikke nevner er jo at legender som Chris Sharma og har drevet på den måten, bare klatra ute uten noen form for system eller struktur og likevel klart å være best i verden.

–  Det er nok mulig å få resultater raskere med litt mer system og struktur, men det krever og en annen mentalitet og motivasjon. Jeg liker best å klatre ute, derfor «trener» jeg stort sett best ute og klatrer best ute.

Henning poengterer at for å komme opp på et høyt nivå så må du prosjektere: 
– Slik jeg ser det kan man bli sterk både av å klatre ute og inne, men uteklatring tar generelt mer tid og en er mer avhengig av ytre faktorer som værforhold og temperatur som ikke er like forenelig med å tilbringe hele året i Norge. 

– For min del er det lettere å finne motivasjon til å virkelig ta i ute og treningen er mer spesifikt retta mot det jeg prøver å gå. Skal man virkelig pushe gradene må man og være villig til å bruke en del tid på å prosjektere, presiserer Henning. 

Han sier at inneklatring har blitt mer retta mot konkurranseklatring og at mange av flyttene er flytt man ikke finner utendørs: 

– Inne og uteklatring har jo lenge vært på vei i to forskjellige retninger. Å trene inne er fortsatt det mest effektive for de fleste, spesielt med tanke på tid, men å løpe rundt og gjøre masse koordinasjonsflytt på volum f.eks har liten overføringsverdi til bratt klatring ute. 

Man blir fort spesialisert når du kommer opp på et høyt nivå i klatring: 
– Det er og et veldig fokus på å være veldig allsidig, noe som er bra i en tidligere fase, men som på et tidspunkt må vike for spesialisering om en skal nå en absolutt maksgrad. Hvis du for eksempel vil klatre alle 8a du kommer over så er jo det et fint mål, men har du lyst til å klatre 9a uten å være Magnus Midtbø eller Alex Megos sterk, må du fort spesialisere deg og sette fokus på trening mot en type rute/stil som passer. Jo dårligere tid man har jo mer vil dette være tilfellet. 

Men det er en bakside med å være for spesialisert: 
– Ulempen med for mye spesialisering er jo da at du ikke vil klare alle rutene på maksgraden din, og gjerne ikke alle av de på noen grader under heller. Dette er jo ganske logisk om man ser på andre idretter, det er jo ikke sånn at den som er best på 100 meter er best på 400 meter eller 5000 meter, på lik linje med at den som er best på 60 meter takoverheng sjelden og er best på en 10 meter vertikalvegg, sier Henning. 

 
Han forteller også om at det har vært forskjell på han og Sindre sammenlignet med Magnus: 

– Magnus har jo vært helsponsa og kunnet brukt all sin tid på å klatre og å trene systematisk og målretta over tid. Sindre og jeg er jo mosjonister som i hovedsak klatrer ute uten så mye treningsanlegg og som, de fleste andre, må ofre tid og energi på å jobbe der vi gjerne heller skulle vært ute å klatra eller trent.  

– Ettersom vi uansett ikke trener for å konkurrere, gir det da mening å spesialisere seg på en stil man liker og kan bli god på, sier Henning.
– Hva er det som driver deg for å ha nok tålmodighet til å være på en rute så lenge?
– Underliggende er motivasjonen for å pushe seg selv og gleden i å klatre på ruta, men det er også et element av å være sta og en del mental trening for å motvirke de negative tankene og tvilen man får når progresjonen blir borte.  

– I starten av Spania-perioden var jeg ikke helt forberedt på hvor intens redpoint-prosessen kunne være. Hvor hardt mentalt det var å stagnere på en rute over tid og å leve med tvil, frustrasjon og nederlag dag ut og dag inn i en setting hvor en var isolert fra hverdagen og alt i livet handlet om klatringa.

– Det mentale er jo som det meste annet trenbart da, så ved å utsette seg for prosessen igjen og igjen takler en det jo bedre og er bedre forbedret.
Jeg skrev vel en lang bloggpost om det mens det sto på som verst i Santa Linya for de som er interessert i temaet, sier Henning. 

– Jeg setter mer pris på opplevelse enn å eie masse ting 

– Hvordan ser du for deg deg selv om 10 år? 

– Nå har jeg Eivind å se opp til, han er 10 år eldre, og han er like gira som han alltid har vært. Ideelt sett er jeg like sprek som han på det tidspunktet. Forhåpentligvis kjører jeg og en fet Porsche, men jeg skal si meg fornøyd med en hakke mindre rusten kassebil. 

– Vil du kjøpe deg et sted etter hvert, eller synes du det er greit å bo i bilen? 

– Jeg bor stort sett bare i bilen når jeg reiser. Når jeg har vært i Norge nå så har jeg leid meg et sted som alle andre. Jeg har prøvd å bo i bil om vinteren i Norge tidligere, men vil ikke anbefale det, det kan fort være en ganske sur og kald opplevelse. 

Nå bor Henning i Sogndal når han ikke er på farta, og har tilbrakt en vinter hjemme i Norge: 

– Det er mer enn 10 år siden jeg sist var hele vinteren i Norge. Jeg har ikke savna det, og følte vel på i år at jeg ikke har gått glipp av noe. Jeg fikk noen fine skiturer i januar men så var det stor snøskredfare, så blåste all snøen vekk, så var det fine forhold igjen men det ble -25 og man gikk på tur og frøys. Det er ofte mye styr på ski med frysing eller skred. Og det ble ikke så mye tur som jeg hadde trodd, sier Henning.  

Henning har vært bestemt på at han ikke skal eie så mye, han vil heller oppleve mer: 

– Veldig mange har blitt veldig opphengt i at man skal ha så mange materielle ting. Det største fineste huset, fancy el-bil, båt og hytte og greier. Og så skal du tjene veldig mye, og det er liksom det som skal identifisere om du har lykkes i samfunnet. Da ender det opp med at man bruker hele livet på å være på jobb. Jeg setter mer pris på opplevelse enn å eie masse ting, sier Henning. 

– Hvis du hadde fått barn, ville du forandret på livsstilen din? 

– Nå lever jeg jo ganske egoistisk. Får man barn må man ta vare på noen andre sine interesser. Det er et stort ansvar og det blir på en måte en slags jobb som er vanskelig å forene med måten jeg lever på nå. Men, alle har vel en innebygd drivkraft på å føre sine gener videre. Samtidig kan det sikkert være kult å ha barn å dra på tur med. 

– Vil du ha barn og familie?

– Så langt har det ikke vært en aktuell problemstilling, men jeg skal ikke utelukke muligheten.

– Hva er planen for neste år? 

– Jeg ble med å starte et nytt firma i fjor, Tau AS, så vi har litt prosjekter der jeg tenkte jobbe litt med. Ellers håper jeg jo ting går mer tilbake til vanlig ettersom alle blir vaksinert så vi kan dra på tur igjen til vinteren. Etter et år i Norge har jeg sett nok vinter for en stund, sier Henning.  

– Målet er Flatanger til høsten, så kjøre nedover i Europa og kanskje sjekke ut Verdon og fastlands-Hellas. Det har blitt mye Spania og de samme cragsa de siste 10 årene(!), så ser fram til å komme til et nytt sted og å kunne velge å vrake i nye ruter.