Elisabeth Nøst og klatrefamilien

Vi var borte fra Norge i seks måneder, klatret i Yosemite, Boulder, Estes park og fikk også med oss alpinklatring i The Grand Tetons i Wyoming. Noe av det mest heftige jeg opplevde der var når lynet slo ned under oss nær toppen på Grand Teton. Vi kom aldri opp på Grand, men vi ble liggende værfast med mye nysnø i flere dager i skaret mellom midtre og stortoppen. USA-turen endte opp på østkysten. Vi fikk til og med klatret i Shawangunk i staten New York; veldig fuktig og varmt i august måned.

Det var viktig for meg å gjøre klatringen til min egen slik at jeg «ikke bare var med». Jeg ble vel ganske hekta på denne turen. Kjæresten min den gang som nå, er Tor Nedkvitne, min gode venn og klatrekamerat.

De to neste somrene drog vi til England, i 1983 hadde vi interrail billett, men i 1984 kjørte vi egen bil. En av mine favoritter er gritstone i The Peak District, men også High Tor, som er en kalksteinklippe i området gir gode minner. Tor klatret veldig mange harde ruter der borte og jeg klarte meg bra jeg også, ung som jeg var. Jeg ledet blant annet alle taulengdene på Darius (E2), og den står i dag som en av de 50 topp fineste kalksteinsruter i Peak District, Rockfax beskriver den; Darius is one of the finest E2s in the country with exhilarating moves in a fine position. Se bildet; Tor sikrer og broder Ole Anders tar bildet fra rappell. Dette er fra 1984.

Sommeren 1983 fikk vi oss en tur til Gogarth i Wales. Vi tok tog og haiket. Leser du om klatring her på nettet står det: The following is a good starting point for Gogarth virgins, just stay a bit within your grade at first or there’ll be an epic coming your way!.  Det er et tøft sted. Her må en rappellere ned kystklippene for å komme til innsteget på rutene og det måtte man gjøre når det var lavvann. Det er så store tidevannsforskjeller der (12-15 meter) at innsteget på rutene står under vann ved høyvann. Da gjaldt det å klare å klatre opp ruta før høyvannet kommer. Den gang, sikkert nå også, føltes det relativt dristig å klatre der. Det gjorde iallfall inntrykk som sitter den dag i dag.

Vi hadde mange flotte turer i Jotunheimen på åttitallet. I nordveggen på Glittertind. fikk jeg gleden av å lede den siste taulengden. Jeg ledet opp og gravde tunell igjennom toppskavlen. Det var moro, spesielt å se fjellturistene på toppen, som var ganske så forbauset når det kom noen gjennom et hull i snøen. Store Knutsholdtind fra Knutsholet var også en minnerik tur med «blå ild» opp fra isøksa og fresing i rennende vann pga elektriske utladninger på nedturen. Falketind fra Falkungen er en luftig klassiker. 

Etter å ha bodd på tindehytta i Skagadalen i Hurrungane som medfølger i flere år, fikk jeg endelig sendt inn en søknad om NTK medlemskap og ble medlem i 1988. Fra tindehytta har jeg hatt mange fine ryggtraverser og topper, sommer som vinter. I 1994 var vi 17 jenter på toppen av Storen da vi feiret 100 år siden første dame, Therese Bertheau, var på toppen. Jeg har fortsatt turer jeg har lyst til å gå her blant annet Cukrowski-pillaren opp på Gjertvasstind og ryggtraversen over Styggedalstind og ned over Storen. Litt renessanse i Hurrungane kunne vært moro om knærne holder. 

Jeg klatrer ikke is nå og har ikke gjort det siden åttitallet, men det hadde sikkert vært moro. Det har skjedd mye utvikling på utstyrsfronten siden da. Turer jeg husker er Hvite stripa, å binde av på  isskruene pga ikke så tykk is. Eller Jukulkula/Ottafossen – på dagstur fra Ås og flere fosser i Valdres med utgangspunkt fra en hytte på Synnfjell og noen fosser og snørenner i Hemsedal.  

Fjell i Enebakk var vel hjemme-cragget på den tiden. Jeg bodde på Ås. Min eneste rute der jeg står som førstebestiger og ruta en nesten pusset helt selv er Pump for damer (7). Jeg var god på jammer og kiler etter nok en tur til USA i 1986. Jeg ledet også Fenriss (7+) på denne tiden. En nok ganske stolt av den ruta, også den dag i dag.

Sommeren 1989 gikk turen til Alpene og Chamonix. Etter en tur på Mont Blanc, drog vi opp Mer de glace til Enver des Aiguilles og bodde på en hytte der. Masse fin klatring på flertaulengdersruter. Vi gikk blant annet Le Marchand de Sable, 300 meter (TD sup, 6a), i Sørøstveggen på Tour Rouge (2899 moh). I guidebøkene står det hvilken grad man må kunne gå, det vil si der er det ikke mulig å gå ruta uten å kunne klatre denne graden i fri. 

Helt tilfeldig traff vi på Birgit Ranheim og Gunnar Aksnes og vi hadde en tur sammen på Aiguille du Plan (3673 moh), via Arete Ryan med 550 meter klatring. Det ble en litt epic nedtur. Vi var på vei til å rappellere ned på Chamonix-siden i litt tåkete vær, da vi holdt kompasset 180 grader feil. Heldigvis oppdaget vi det, ellers hadde det gått galt. Veien tilbake var allikevel kronglete. Vi fulgte breen og fant et tråkk gjennom de store bresprekkene ned til Refuge de Requin og måtte overnatte der. Tor fikk skikkelig gnagsår med betennelse og fikk ikke klatret på ganske lang tid.

Vi måtte tilbake året etter. Vi ble skikkelig akklimatisert og kom i god form. Det var jo litt anmarsjer også i tynnere luft en hva vi var vant med.  Det ble mange flertaulengdersruter den sommeren. Her er noen av de jeg sterk kan anbefale for de som liker friklatring i storslått landskap: 

Dalle NW du Gendarme på Aiguille du Peigne

• Paradiso (ED sup, 250 m, 6c+ obligatorisk)

• Verdon Memories (ED, 240 m, 6b obligatorisk)

• Diamanche Noir (ABO inf, 250 m, 7a obligatorisk)

Pilier Rouge på Aiguille de Blaitière

• Echee et Marx (ABO inf, 250 m, 6c obligatorisk)

• L´Eau Rance d´Arabe (TD sup, 250 m, 6b obligatorisk)

Jeg trodde at jeg skulle være i skikkelig god form da jeg kom hjem den sommeren, men løpeturene hjemme på Ås var et mareritt. Pustet og peste som bare det. Vel, det var ikke noe galt, bare at Ingri var på vei. Og da begynte et annet liv. Eirik kom bare 18 måneder etter Ingri. 

Det er blitt mange flotte klatre/fjell-turer med barna. Vi fant alltid en topptur i den norske fjellheimen på sommeren med progresjon i turene og høyderekorder nesten hver sommer. Det hele startet med Gaustatoppen rett før Eirik fylte fem år. Jeg lette i DNTs turer for finne dagsmarsjer som ikke var så lange. På den måten ble det Kyrkja, Stetinden og Storebjørn, samt Falketind og flere andre. Det hele toppet seg med hele familien på Storen sommeren 2004. Galdhøpiggen har vi faktisk ennå ikke vært på, men i 2008 dro vi ned til Massif des Écrins og Chamonix der vi alle kom oss opp på topper over 4000 meter. 

En annen familietradisjon ble å reise til Fontainebleau for å buldre i påsken og ofte også i høstferien. Vi begynte med dette når ungene var i fire-fem års alderen. Så vi har snytt ungene for appelsiner og kvikklunsj i det norske påskefjellet mang en påske. Jeg har også snytt ungene for en tur til Eurodisney i Paris, selv om vi har hatt en 10-11 barneturer til Font. Det er jo mye bedre med en tur i skogen og en baguette under sekkelokket! Vi var nok de tidlig pionerer med barn på buldretur til Fontainebleau, og som nå er ganske så vanlig.

Når jeg sitter her og oppsummerer mitt møte med klatringen, må jeg si at jeg har vært veldig allsidig og fått være med på mange flotte turer. Det gir mersmak! Nå er ungene ute av huset, men jeg klatrer og trener fortsatt. Sykling er veldig moro, dessuten skånsomt for knærne. I de siste par årene er jeg også blitt sterkere, herlig. Det er bare å fortsette så lenge det er moro. Buldring i Fontainebleau er et must hvert år. Dessuten skal det bli moro å jobbe for Tindekluben som styreleder. Jeg var sekretær i to år i 1988, men da ville jeg ikke administrere klatring, men bare klatre. Nå er det litt annerledes. Verdigrunnlaget til Tindekluben appellerer veldig; sporløs ferdsel, eller fornybar natur, som jeg kaller det. Dette er noe jeg brenner for. Fornybar natur er noe som blir mer og mer viktig fremover også i klatring, for at andre skal kunne ha de samme opplevelsene som vi har.

Elisabeth Nøst

Født: 1962

Sivil status: Gift med Tor Nedkvitne, to barn

Bopel: Løkenhavna på Kolsås ved Oslo

Klatresøsken: Er søstra til Therese, Ole Anders og Jan Petter

Arbeid: Jobber i Asker i FMC Technologies

Verv: Tidligere styreleder i Norsk Tindeklub

Interesser: Har ellers fått dilla på sykling og strikker luer 

Beste bok: Alltid siste bok. Nå leser jeg Europa, en reise gjennom det 20. århundre av Geert Mak. 

Beste film: Jeg er veldig dårlig på film, men lever meg alltid inn i historien

Hardeste rute: Fenriss (7+) på Fjell

Beste klatreopplevelse: Alltid neste tur. Nå er det tur til Sicilia.

Beste klatrefelt: Jeg liker meg veldig godt i Fontainebleau

 Jeg har faktisk ikke vært på Stetind. Skulle gjerne gått Vestveggen eller Sydpillaren.