En liten kjempe

Les også: En asiatisk klatrereiser? Laos dra!

Berit er i gang med å lede en isvegg med svasko på bena. Med nøttepirkeren som «isøks» hakker hun møysommelig ut fottrinn, graver frem håndtak og noen få sprekker til kiler og Friends.

– Å, dette e kjipt. Berit snur seg ned til Anne Grete Nebell og ler sin karakteristiske, trillende latter.

– Hun har alltid godt humør på tur, forteller Anne Grete, partner in crime i noen svært aktive klatreår fra midten av 1980-tallet og frem til de begge på begynnelsen 1990-tallet fant seg profilerte klatrekjærester, henholdsvis Aslak Aastorp og Bjarte Bø.

Berit og Anne Grete var med på å bane vei for «det svake kjønn» og viste at kvinner ikke trengte å lene seg på noen menn for å gå harde ting eller takle tøffe forhold i store fjellvegger.

Fire livredde franskmenn

Tilbake i Trollveggen. På plass nederst i Utstegsrenna, står jentene foran nesten 300 meter med is og sørpe, sparsomt sikret, som de må skli seg opp. Forventede to timer ble til 14 timer. Når man er øverst i renna, ser man ikke hvor uttoppingen er, før Anne Grete plutselig drar seg over en kant og ser ned på den andre siden av Trollveggen. 

– Det var en helt spesiell følelse å ha greid ruta under de ganske ufyselige forholdene som var. Det var veldig varmt nede i dalen, så snøsmeltingen oppe i fjellene hadde virkelig satt fart. Da vi krysset innstegssvaene kom det både snøras og flere steinsprang. Da vi kom inn til veggen, var vår eneste tanke at vi måtte opp. På mange av taulengdene rant smeltevannet i strie strømmer. Utstegskaminen var som en foss, forteller Berit i dag og ler.

Les også: Portrettet: Dag Kolsrud

Det hører med til historien at Berit og Anne Grete på den tiden ikke hadde ledet stort hardere enn 6+. Ideen om å klatre opp veggen kom mens de klatret nede i Romsdalen. Varmen fristet til Trollveggen-eventyr, og for å sjekke om det var tilrådelig å klatre i mai, ringte jentene til Trollveggen-nestor Aslak Aastorp, som selv bare hadde opplevd tørre forhold i mai, og anbefalte jentene å dra av gårde. Prikken over i-en er at nedenfor jentene kom et lag med fire profesjonelle, gjennomsponsede franske klatrere, som psyket fullstendig ut på grunn av forholdene og ropte etter redning – og ble reddet ut halvveis. 

– Forholdene var nok litt verre for dem. Kanskje litt av snøen vi fant feste i var borte, sier Berit i dag, sedvanlig beskjedent.

Sannheten er at de fleste, menn som kvinner, ville snudd under slike forhold, med unntak, kanskje, av noen få velkjente råtasser – og Berit og Anne Grete. Mer brautende klatrere ville fortalt rundt leir-bålet at «vi klatret Trollveggen og de nederste to-tredjedelene var en foss, mens den siste tredjedelen var is og bre. Og for å komme inn til veggen gikk vi gjennom fire snøras.»

Turen opp Rimmon var første gang et rent jentelag klatret Trollveggen. Berit forteller at hun fikk mye mer «kred» når hun klatret med Anne Grete, enn når hun klatret med en gutt i den andre enden av tauet.

– Hadde jeg klatret sammen med en gutt opp Trollveggen, ville det ikke blitt lagt merke til på samme måten selv om jeg gjorde den samme jobben.

Startet med å klatre i trær

– Jeg har alltid likt å klatre. Som barn klatret jeg veldig mye i trær og sånn, forteller Berit.

Hun er oppvokst i Furugrenda, og bor i dag i barndomshjemmet i Sunndalen, tre kilometer fra Sunndalsøra sentrum med Averket og fjorden. Hun forteller at hun en stund prøvde all slags idrett, fant ut at lagidrett var skummelt, holdt på med turn i en periode, men det var fjellene som lokket mest. Rundt 1980 grodde det frem et lite turmiljø rundt hjelpekorpset i dalen, og Sunndal fjellgruppe ble startet. På samme tid kom Geir Hafsås tilbake til dalen. Med erfaring fra Tindegruppa i Trondheim bidro han til at alle som hadde lyst fikk prøve klatring. Berit klatret mest med Bjørn Nyrud, Lars Torvik, Arnljot Aarflot og Gunnar Hafsås.

– Det var aldri snakk om å ta noe klatrekurs. Det var knapt nok snakk om å kjøpe klatreutstyr. Jeg var oppdratt til å lage ting, i stedet for å kjøpe ferdig. Så jeg lagde min egen klatresele, sydde min første tursekk, knickers og anorakk. Vi lærte av hverandre, var mye på tur og kløv og klatret i fjellet. Og vi snudde ofte på grunn av dårlig vær. Jeg kan ikke huske at vi sjekket værmeldingen så mye før vi dro på tur, forteller Berit og fortsetter:

– I starten var det veldig enkel klatring hele tiden. Jeg var nok den mest gira i gjengen, og fikk alltid beskjed om å slappe av, ta det litt med ro. Progresjon tok sin tid. Det var kanskje litt sunt. Da hun var cirka 18 år dro gjengen og klatret Sydeggen (3+, 4 tl.) på Innerdalstårnet.

– Det var kjempespennende, men jeg husker at jeg syntes det var litt mye gåing og lite klatring. Neste tur på tårnet – opp Vesteggen (4, 6 tl.), var mye mer spennende, forteller Berit. De mer bedagelige mannlige klatrekameratene hadde ingen betenkeligheter med, eller fikk noen knekk i stoltheten, av å sende Berit i den skarpe tauenden. Det sies at en av klatrerne sågar sa at han kom seg opp alle ruter uansett hvor vanskelige de var: 

«Ingenting stopper meg i fjellet!» utbasunerte han, hvorpå resten av gjengen så spørrende på 5’er-klatreren.

«Jeg sender bare Berit først,» tilføyde han.

Les også: En italiensk familiehistorie

Teamet opp for innendals-klassiker

Med klatreiveren, turnbakgrunn med tilhørende styrketrening og klatremiljøet hvor Berit fikk boltre seg fritt, la grunnlaget for at hun på 80-tallet etter hvert ble en av Norges beste (fjell)klatrere. Klatringen skjøt ytterligere fart da hun traff Anne Grete Nebell fra nabobygda Ålvundeid på en nyttårsfest på Innerdalshytta. Idet -85 ble til -86 hadde jentene avtalt å klatre sammen. Da snøen forsvant i Innerdalen og Giklingdalen gikk de Betzys rute (5+, 17 tl.) på Skarfjell sammen. Det er en klassisk og kompleks storveggsrute i den løse og dystre Østveggen.

– Den ruta betydde mye for oss. Det var den første lange storveggsruta sammen. Det var annerledes å klatre med Berit. Vi var like høye og var likeverdige. Vi måtte begge dra lasset i like stor grad. Det føltes ofte større å få til ting sammen med henne enn med en gutt, forteller Anne Grete.

Etter Betzys, fulgte blant annet Rimmon og Svenskeruta (7-, 22 tl.) i Trollveggen, Midnattsekspressen (7, 20 tl.) på Goksøyra, Sydpillaren på Mongejura (6+, 24 tl.) og vinterbestigning av Sydveggen på Skarfjell (5+/A1, 11 tl.) med Anne Grete. Etter hvert klatret Berit stadig hardere og var blant de første kvinnene som gikk 8/8+, med den da hardeste ruta i Julsundet, Krapotkin, i 1992.

Tiden sørafor

I 193 flyttet Berit til Ås for å studere til landskapsarkitekt. Da var det ikke noe klatremiljø på Landbrukshøgskolen. Hun bodde en tid i Bærum, men var alt for beskjeden til å ta kontakt med andre klatrere i Oslo. 

– Hvis jeg så noen på klatrefeltet, listet jeg meg forbi. Derfor ble jeg ikke kjent med noen der og dro i stedet og clogget på Kolsås. Jeg møtte visstnok Aslak på Fjell en gang. Han ga meg nummeret sitt, men jeg turte aldri å ringe ham, forteller Berit, og fortsetter:

– Så flyttet jeg til Trondheim. Anne Grete skrøt av miljøet og sa at det bare var å ringe folk, så da turte jeg og ringe og ble innlemmet i Tindegruppa ved NTH [dagens NTNU].

Les også: Norges Yosemite

30 meters fall med Aslak

Det neste møtet med Aslak endte med et spektakulært førstemannsfall. Under TMV-festivalen i Trondheim (Trondhjem Midt i Verden på Trondhjems Mekaniske Værksted) i 1989 sto frem-føring av et klatrestev under en heisekran på programmet. Sam-tidig skulle to klatrere, en kvinne og en mann lede opp til toppen av kranen fra hver sin side og møtes i toppen, 15 meter over siste sikring. 

– Der skulle vi ta hverandre i hendene og slippe oss samtidig i et 30 meters førstemannsfall, forteller Aslak, som tilfeldigvis hadde meldt seg frivillig til stuntet sammen med Berit.

Om det var det lange fallet eller gnisten mellom de to da de møttes toppen av kranen, er usikkert, men Aslak kunne knapt prate da han ble firt ned til bakken. Fallet ledet til bryllup i 1991, der paret gjentok hoppet – iført brudekjole og dress.

Overtrent til worldcup

Da de innendørs klatrekonkurransene dukket opp i Norden, først på hotell Ekoxen i Lindköping i 1988, var Berit med. Øyvind Vad-la, som bodde på Ålvuneid, ble primus motor for de første norske konkurransene. Sammen med Aslak sto de bak Sunndal Open hvor finalen gikk foran om lag 2000 tilskuere i kjøpesenteret på Sunndalsøra. Det var ikke egne ruter for kvinner. Berit på 4. plass, bak blant andre Pål B. Reiten som vant, og redaktør av dette bladet, Dag Hagen, på 2. plass. 

– På de første konkurransene var det felles ruter for gutter og jenter. Det kunne slå litt rart ut. Rutene var skrudd av og for lange menn og noen ganger rakk jeg rett og slett ikke opp til neste tak. Catching var ikke min sterke side, ler Berit som er 160 cm høy.

Les også: 50 ruter på en dag

Andre ganger trumfet Berits teknikk og manglende høyde tekniske krux. Under Nordisk Mesterskap i ôstersund overrasket Berit  med å gå en direkte start som stoppet flere av de mannlige deltagerne fra å komme av bakken, og hevdet seg helt i toppen uansett kjønn.

Resultatlisten fra de første årene med klatrekonkurranser er imponerende lesning. Berit vant eller kom på 2. plass i alle konkurransene hun deltok i fra nevnte Sunndal Open, til førsteplass i det første nordiske mesterskapet i 1990 og fremover. Med et unntak kom hun alltid på andre plass i norgesmesterskapene.

– Under NM ble jeg alltid slått av Terese Nøst, ler Berit. Prestasjonene gjorde at Berit ble sendt til prøve-OL i Albertville i 1992, sammen med Christ Fossli. Der kom hun havnet på 16. plass.

– Vi fikk flybilletter og startnummer, men ikke noe treningsopplegg. Så jeg trente og trente og var helt utslitt da jeg kom frem. Jeg toppet ikke akkurat formen, ler Berit.

Året etter ble hun også plukket ut av det nystartede Klatreforbundet (NKF) til å representere Norge under worldcup i Frankfurt. Berit er litt nærsynt, men bruker ikke briller. Da klatrerne ble sluppet ut til rutevisning tok hun derfor helt feil av hvor ruta gikk.

– Dermed klatret jeg meg fast, men det gjorde ikke så mye. Jeg og Aslak dro videre til Buoux og konkurrerte oss imellom.

Ukjent kvinnelig konkurranseklatrer

På begynnelsen av 1990-tallet visste man stort sett hvem alle (konkurranse)klatrerne var. I kvinneklassen konkurrerte stort sett 3-4-5 klatrere; Berit, søstrene Therese og Elisabeth Nøst, Siren Greve, Anne Grete og av og til noen lokale tilknyttet klubben som holdt konkurransen. 

Stor var derfor spenningen da ei Kjersti Løftingsmo fra Tromsø var påmeldt norgescupen på Sunndalsøra i november 1991. Ingen hadde hørt om henne. Da Kjersti gjorde entre, kom en oversminket Aslak inn med permanent og sjokkrosa klær, til enorm latter fra publikum. 

I ettertid viser det seg at Aslak nær jinxet denne konkurranseklatreren. Ti år senere dukket Caroline Løftingsmo opp på resultatlistene. Aslak gjorde det forøvrig bra som oppdiktet Løftingsmo og var nummer to bak Håkon Hansen etter kvalifiseringen, men ble disket etter protester fra de mannlige konkurrentene. Opptreden førte til at NKF endret konkurransereglene: De ble ikke tillatt med bajas- og sirkuslignende oppførsel.

Les også: Vår test av klatresko for nybegynnere

Nær armamputasjon

Rett før NM på Lillehammer i 1993 holdt Berit på å få en tragisk ende på klatringen. Etter et litt fuktig lag i Innerdalen, dro hun og Aslak og trente på inneveggen på Sunndalsøra. Berit buldret flere meter over betonggulvet da et grep snurret og hun deiset rett i betongen.

– Jeg så med en gang at det var alvorlig. Armen sto i 90 grader feil vinkel og beinpipene stakk oppunder huden, forteller Aslak, som fikk kjørt Berit til legevakten på Øra.

Der fikk den svenske turnuslegen dratt armen delvis på plass, og fikk blodet tilbake i hånden. De lokale ambulansefolkene ville helst kjøre Berit til sykehuset i Kristiansund, dels fordi det var en tåkete dag, men svensken insisterte på at det komplekse armbruddet skulle opereres i Trondheim. Der hadde de mer kompetanse på slikt, og sjansen for å lykkes var større. Til slutt kom helikopteret. Berit ble fløyet til Trond-heim, og ble operert i fem timer.

– Den stae turnuslegen reddet trolig armen, mener Aslak.

Med fallet var Berit ute av konkurranseklatringen. På Lillehammer vant Gry Hansen og tok over som den mest profilerte kvinnelige sportsklatreren.

Armbrudd og kvalme

Med fallet oppdaget også Berit at hun var gravid med parets første barn, Mattis.

– Til å begynne med syntes jeg at det var rart at man skulle bli så kvalm av et armbrudd, ler Berit og forteller at hun, som både hadde klatret Trollveggen og overlevd et alvorlig armbrudd, mente at en fødsel var en enkel sak.

– Frem mot fødselen var jeg mer opptatt av klatreopptrening enn svangerskapskurs og klatret i Sportshallen samme kveld som fød-selen startet. Jeg hadde planlagt å dra ut og buldre dagen etter fødselen, men der ble jeg tatt på sengen. At en så naturlig ting som fødsel kunne medføre så mye smerte, visste jeg ikke. Dette var verre enn å klatre Trollveggen, tenkte jeg etterpå, ler Berit.

Les også: En tyrkisk klassiker

Selv om Berit trente seg opp igjen og klatret gjennom hele graviditeten, forteller hun at det å bli mor endret klatrepsyken, særlig fjellpsyken. Med Mattis 3–4 mnd. gammel, dro Berit og Aslak på Romsdalssamlingen i 1994. Mattis ble båret opp den strabasiøse anmarsjen til Mjelva i babybag, men dagen da «alle» klatret på Hornaksla, trillet Berit barnevogn nede i dalen.

– Da jeg og Anne Grete klatret Svenskeruta i 1998, opplevde jeg turen som mer psykende da vi gikk Rimmon, selv om forholdene var mye bedre. Den gang var det ikke helt stuereint å ha med mobil på tur, men siden jeg hadde barn, var det greit for Anne Grete, forteller Berit.

Impulstur til Stetind

I dag er parets tre barn på vei inn i voksenlivet (og er av og til også med på klatreturer). Dermed er det også mer tid til klatring. Normalt besøkes nordvestlandets mange premiumcrags, som Drøpping, Svinberget, Julsundet, Kvitnes, Ishoel og så videre. I tillegg til lengre turer til cragområder i utlandet og fjellvegger i Norge.De siste årene er for eksempel Fugløyafestivalen besøkt flere ganger og Molladalen ble besøkt som familietur i fjor sommer. Berit leder fortsatt ruter på 8-tallet, i hvert fall om det er snakk om en fotosession på Drøpping. Og noen ganger skyller ungdommens glød innover paret som sommeren for fire år siden da paret midt i hyttebygging innvilget seg en impulstur til Stetind. Etter 14 timer i bilen sto de under Vestveggen (6+, 15 tl.) innhyllet i tåke. Så sprakk skylaget opp og paret la i vei. 20 timer senere var de tilbake ved bilen – og kjørte 14 timer tilbake til hytteprosjektet på Nordmøre. 

– Jeg jobber med fjellpsyken. Vanligvis leder jeg og Aslak annenhver taulengde, men denne turen ledet Aslak alt. Det var ikke helt bra, så jeg jobber med fjellpsyken.

– Hva er det med klatring, som gjør at du ikke kan la være?

– Det er et kjøle flott fristed. Man slipper unna skole, jobb, man glemmer alt annet. Det er godt å være ute pg det er godt å mestre, selv om jeg for tiden bare konkurrerer med meg selv – og litt med Aslak, slutter Berit.