13 enkle taulengder

Det gikk noen sesonger uten at jeg fikk verken små flinke kurs eller bra nok vær, men så et år ble det et vanvittig værvindu, samtidig med at jeg fikk tre deltakere der to hadde klatret ganske mye før og den siste, Helge, dog helt fersk hadde en vanvittig vilje og klarte å karre seg opp alle de vanlige rutene (opp til 5-) på Tronoberget i første forsøk. Jeg hadde i tillegg en dyktig aspirant med som tente på ideen, så etter tre dager på cragget og en vellykket oppvarmingstur, valgte vi å prøve.

I starten var jeg mest gira på å klatre en rute jeg kjente fra før med relativt kort anmarsj, men på grunn av gradsnivået begynte vi se på en rute som for oss begge var ukjent, men i følge føreren virket overkommelig og om mulig enda lettere å komme seg til. Etter å ha forhørt meg med Nortind-guru om ruta og fått bekrefta at den burde være grei for formålet, var planen satt og alt klart for forsøk neste morgen.

Himmelen var skyfri da vi krøp ut av teltene, marsjen opp Skagadalen gikk radig og stemninga i gruppa var høy. Målet for turen, en rute kalt nordveggen direkte på Søre Dyrhaugstind starter fra Skagastølsbreen ca. 2,5 times anmarsj opp fra Turtagrø. Ruta, med sine 375 meter og 13 taulengder, står beskrevet i føreren til å ta ca. 5-7 timer og skal involvere svaklatring i fast fjell på en grad mellom 2 og 5+. På sva kan vi alltids heise og hjelpe folk, så et og annet 5-er punkt går alltids bra så lenge majoriteten av klatringa er lettere. Det var i alle fall tanken. Den siste biten opp snøen til foten av ruta var en del kjipere en antatt, først ble vi våte på beina av våt snø i sola, så måtte vi sparke trinn i veldig hard snø i skyggen. Da vi endelig kom opp, var det ikke noe egnet sted å stå for så mange så vi klatra opp på en liten hylle noen meter til siden for å kunne tørke ting og slippe å stå i snøen. Siden hylla var noe ujevn, førte det til en ekstra standplass og en litt tricky travers for å komme tilbake inn i starten av ruta. Første taulengde er en av de to med grad 5, ganske håpløs å sikre uten de små kammene som lå igjen i bilen, og på ingen måte det jeg var gira på å støte på med joggesko og sekk ute av syne for standplass, men etter en del fram og tilbake kom jeg til slutt opp. Da resten av gjengen kom opp var vi allerede flere timer bak skjema, men kun 35 meter over bakken og med noe som så relativt lett ut over oss valgte vi (dvs. jeg) å fortsette.

De neste taulengdene gikk greiere, men sikringsmulighetene var ikke helt det jeg hadde forventet. Rissene var stort sett for små for det jeg hadde med og ofte dekket i jord og mose. Ruta var heller ikke så lett å finne, med et dieder etter det andre som bøyde av både til høyre og venstre, til en hadde fem stykker å velge mellom.

Det forte fort til en del traversering fram og tilbake. Samt - ettersom sikringsmulighetene var sparsommelige - en del interessante pendler for deltakerne som fulgte, dersom de ikke mestret klatringen. Helge, vår nybegynner i slutten av 40-åra, var spesielt en fan av pendling og gikk for den muligheten hver gang han ikke skjønte et flytt eller en seksjon. Å svinge fra en formasjon til den neste på topptau og kun klatre der det er best tak, er jo en grei måte å komme seg opp når en slipper renske utstyr og bare skal oppover, det vil si hvis man har en ok teknikk på det, og klarer løpe fram og tilbake, bortover veggen.

«Jeg prøvde forklare denne metoden for Helge, men han fant sin egen måte ved å ta tak i tauet med begge hender, ligge flatt inntil veggen og rulle eller bare gli med hele kroppen fram og tilbake og ville ikke prøve noe annet.»

Jeg prøvde forklare denne metoden for Helge, men han fant sin egen måte ved å ta tak i tauet med begge hender, ligge flatt inntil veggen og rulle eller bare gli med hele kroppen fram og tilbake, og ville ikke prøve noe annet. Da dette, om enn ubehagelig, så ut til å fungere for ham lot jeg det gå og klatra videre. Motstanden fortsatte, og taulengder som skulle være 4'ere var umulig å finne. Et sted rundt taulengde 6-7 endte jeg i stedet opp i løse blokkoppstablinger og gjengrodde, nesten vertikale riss, og gikk fra å starte ut cocky med joggesko, til å ta på klatresko og til slutt å klatre teknisk for å grave ut tak og sikringer med nøttepirkeren. Rundt taulengde 9 begynte ting endelig å ligne mer på beskrivelsen i føreren så, ganske mentalt sliten, gav jeg aspiranten den skarpe enden for sjarmøretappen til toppen, mens jeg hang med deltakerne på standplass. Vi hadde vært i veggen en god stund, men været var fortsatt fint og med unntak av en del skrubbsår på Helge fra all pendelrullingen, var alle i god behold.

Aspiranten hadde tatt over på en grad 3, men brukte en evighet på å lede opp. Jeg skjønte fort hvorfor da vi så fulgte: smeltevann fra toppen rant på takene som alle vendte feil vei, det var så godt som ingenting å sikre i og bratt. En solid grad 3, for å si det mildt. Over stand, var det overhengende og blokkete, og ut mot høyre, gikk en lang skrårampe rundt et hjørne. Under rampa var det overheng og generelt ukult å falle utfor eller rapellere ned, så vi var nå ved det klassiske «point of no return». 11 taulengder oppe og med toppen bare 40-50 meter over oss, likte jeg ikke tanken på en rappell. Utstyr er en ting, men 5 mann på et uvist antall rappeller, hvor en av oss rappellerte for første gang to dager tidligere? Selv hvis jeg firte eller forlenga en slynge og rapellerte sammen Helge ville det ta en evighet. Ingenting hadde gått som planlagt så langt, ruta hadde vært betydelig kjipere enn grad og tidsestimatet, skulle tilsi og nå følte jeg virkelig på byrden av ansvar. Hvorfor hadde jeg noen gang tenkt at dette var en god ide? Snu og potensielt rapellere igjennom natta og håpe vi ikke setter oss fast og at alt går bra, eller fortsette rundt hjørnet og finne en vei opp til toppen?

Les også: Vår test av klatreseler

Valget var ikke så hardt, jeg hadde forkastet rappell flere ganger allerede, vi var nesten oppe, rampa sto i føreren, rundt hjørnet skulle det bare være en 3+ til toppen og derfra viste jeg veien av fjellet. Aspiranten går først, rampa, grad 3, er litt for bratt til å bare gå over, kjip svasmyging i avrunda riss er veien. Sikringene er igjen fraværende. Én mellomforankring på 20 meter er alt han får inn, pendelfall ned under overhenget en reell fare for de som følger.

Jeg går først for å se om jeg kan få inn noe mer, men ingenting. Jeg finner meg et ok sted å stå, der sikringa burde ha vært, og sender folk over en og en, mens jeg holder tauet og støtter om de skulle miste balansen. Det tar tid, men alle kommer over. Skumring har gått over til mørke, men jeg tenker ikke noe på det før en hodelykt kommer fram. Vi står i en liten bekk av smeltevann fra toppen, hele fjellsida renner, det ser bratt og kjipt ut, ingen riss eller opplagte veier opp. Vi har vært på tur i snart 18 timer, all mat er for lengst borte og alle begynner bli slitne. 3+, hvor er du?

Etter å ha studert veggen litt nøyere ser vi et slags overhengende dieder-rampesystem til venstre, og er enige om at det er det eneste logiske alternativet. Aspiranten går først, jeg er kald og sliten og glad for å slippe. Svaet bort til overhenget er greit, men som tidligere er det håpløst å sikre. Å bryte seg på uten sikring er uaktuelt, så banking og graving må til i håp om å finne noe. 10 minutter med graving i mørket senere tar veggen endelig en kamkile nede ved fothøyde, men faller man mens man prøver å mantle opp på svaet over det lille overhenget, vil man gå rett i svaet under før kammen har noen effekt. Etter en del forsøk på å finne tak over kanten psyker aspiranten ut og returnerer til standplass. «Sorry, jeg klarer ikke, du må nesten ta over.»

Shit, shit. Hva nå? tenker jeg. Retur ned den sketchy rampa og så 11 rappellere frister ikke mer nå enn før. Rappell rett ned overhenget under og håpe på at en kommer inn til fjellet, finner sikringer og kan rappellere hele veien ned der? Nei. Ringe etter redning? Hmm…  Redning vil ta tid, og været skal bli dårlig om noen timer. Blir for dumt å ringe nå uten å i det minste prøve. Jeg må nesten ta over den skarpe enden og på et vis få oss ut av denne veggen, aspiranten kan alltids ringe hvis det ikke går. Jeg binder meg inn og vandrer bort svaet til den ene sikringa.  Fra et underhåndstak kan jeg strekke meg opp å kjenne over kanten. Shit, akkurat som det så ut fra stand. Våt og glatt kant, 20 grader helning over og 30 under, en kjip nok mantel hvis det var tørt, dagslys og god landing.

Jeg kjenner litt til, ingenting. Oppgitt trekker jeg litt opp på en liten glatt stein inne på svaet, den kommer ut, det er en god krimp under! Aldri vært så glad for å finne en løs stein i mitt liv!

Med krimpen er det mulig – fortsatt jævlig psykende, men mulig. Jeg tar et minutt for å psyke meg opp, og studerer den neste formasjonen. Skimter et lite riss med hodelykta, burde få inn en sikring. Jeg sier ifra til de andre, og bryter meg på. Krimp og våt sloper, kutter beina og slenger de opp på sammehøyde, mantler opp, faller ikke av, finner en ny krimp, riss, sikring, yes! De neste seksjonene er i samme stil, men litt lettere og med sikring. Jeg kan se toppen 10 meter over meg, men innser at de andre ikke vil klare dette i fri så bygger en standplass på et kjipt sva for å kunne stå over og eventuelt heise. Selv med hjelp ovenfra og aspiranten som dytter nedenifra blir 3+-kanten for kjip, alternative metoder blir iverksatt, og en tidkrevende session klemknutegang senere er alle oppe. Svaet videre opp er lett, og etter 18 timer i veggen er vi omsider oppe på Søre Dyrhaugstind med kun en langdryg ryggtravers og noen timer utmarsj igjen. Værvinduet er over, og fra sør kan vi se uværet rulle mot oss i stor fart. Sultne, men glade for å være ute av veggen, begynner vi så på ryggen og veien ned, det første regnet en påminnelse om at vi fortsatt er i utsatt terreng og ikke vil bli værende. Heldigvis går turen ned uten flere problemer og vi er tilbake til bilene ca. 26 timer etter vi startet dagen før.  Da jeg så våkner og vandrer inn på Turtagrø og forteller historien og om hvor gjenngrodd og kjip ruta var til tindeveilederen, smiler han bare og sier «ja det har kanskje ikke vært noen oppi der siden 90-tallet».

Les også: Lange naturlige klatreturer

Noen fine turer i Hurrungane

Dyrhaugsryggen fra Bandet, normalruta via Raeburns sva

• En klassiker både sommer og vinter

• Fin intro til både klatring og ryggtraverser i Hurrungane. 

• Klatringa går i fast fint fjell hele veien, og er lett å sikre, 4 taulengder hvis en går rett opp svaet, ca grad 4. 

• Ryggen er under normale forhold grei hvis en tar de riktige veivalg, og går for de fleste fint uten tau. 

• Normalt utstyrsvalg, greit med noe smått til svataulengden.

• Veggen får sol relativt tidlig, så start tidlig hvis det er mye folk og meldt finvær. 

• Selv om klatringa er i fast fjell, ligger det løse ting på hyller og jo flere du har i veggen over seg, jo mer utsatt er du. 

Vestveggen på Store Skagastølstind via Vestveggen

• Med unntak av introrenna følger ruta perfekte lettsikra riss i superfast og fint fjell hele veien, ca grad 7-.

• Minuset er anmarsjen som går opp bratt snø/skurt fjell, og dessverre ikke er like trivelig som klatringa i veggen. 

• Variert rack, fra blå camalot og ned. 

• Ikke start for tidlig, sola kommer ikke i veggen før 12 og både klatringa og snøen på anmarsjen er betydelig mer behagelig med en litt seinere start. 

• Skal en likevel gå veldig tidlig, ta med stegjern og øks. 

• 7-’diederet har preplasserte minikiler. Det kan være greit å ta med et par om de plutselig ikke er der. 

Vestveggen på Store Skagastølstind via Luft, vind og ingenting direkte

• Vestveggens storebror Luft, vind og ingenting går i det samme fantastiske fjellet som naboruta, men starter med fin klatring fra første taulengde. 

• Klatringa er noe hardere, mer krevende og mer eksponert enn på Vestveggen, men fortsatt stort sett velsikra, grad ca. 8-/8.

• Minuset er som på Vestveggen; anmarsjen.

• Variert rack med hovedvekt på kammer, fra gul Camalot til svart Alien.

• Samme tips som for Vestveggen. 

• Direktestarten med originalavsluttninga i Vestveggen er et fint alternativ, grad 7+. 

Austabotntindtraversen via direktevarianten av søreggen på Store Austabotntind

• En flott tur som fort kommer litt i skyggen av de store ryggene i Skagastølsmassivet.

• Noe mer krevende enn Dyrhaugsryggen fra bandet, med både mer tauarbeid og klatring og klyving i eksponert terreng. 

• Relativt kort anmarsj og rygg til Hurrungane å være, fin intro tur for f. eks Skagastølsryggen.

• Normalt utstyr

• Direktevarianten (ca grad 4) opp til fortoppen er helt klart å anbefale over den løse renna ute til høyre.  

Skagastølsryggen 

• En noe langdryg anmarsj over Nordre og bort til V-skaret leder til en lang og stilig rygg med mye klatring og klyving i eksponert terreng.   

• Relativt krevende tur, da den er lang og ikke kan bailes fra til sidene. 

• Normalt utstyr

• Start veldig tidlig. Greit med to halvtau for rappellene fra Vesle og Storen. 

• Er man rask eller tar turen over to dager er det verdt å ta turen innom Sentraltind.  

Søre Dyrhaugstind via Nordøsteggen fra Skagastølsbreen (Holter/Næss ruta)

• En interessant og lang rute med mye «ekte» fjellklatring i varierende terreng. 

• På tross av 16 taulengder og en angitt vegghøyde på 450 meter, føles den ikke veldig eksponert eller umulig å baile ned fra, på grunn av snørenna og ryggen som kommer opp fra siden.

• Spesielt den øvre del av veggen er veldig stilig i fast og fint fjell, og punktet ca halvveis, hvor en klatrer gjennom et hull i ryggen, er noe man aldri helt glemmer.

• Grad ca 6

• Normalt utstyr

• Har kun sol på formiddagen. Ikke undervurder de første 5-taulengdene. 

• Bruk litt ekstra tid på veivalget i 8-11 taulengde. Fint å avslutte ut Dyrhaugsryggen.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker