1 1989, før innendørsæraen, hadde jeg klatra ute halvannen sesong. Jeg kjente få i miljøet, men det at jeg klatret på kiler en dag på Hellerud var tydeligvis grunn god nok for Leif Håvard (Kvande, red. anm) til å, relativt raskt etter at vi hadde hilst, spørre om jeg hadde lyst til å klatre Rimmondruta i Trollveggen. Trollveggen hadde man jo hørt skulle være supert og jeg syntes således forslaget hørtes flott ut. Riktignok hadde jeg aldri vært i fjellet eller klatret fleretaulengdersruter, og kunne dermed ikke vite at man helst skulle bruke hjelm. Når Leif Håvard heller ikke hadde den slags spesialutstyr, så ble vi enige om at det nok gikk fint uten. Og det gjorde det lenge. Helt til jeg etter nøye vurdering besluttet meg for å stole på et litt løst tak på en travers omtrent midtveis i ruta. Jeg suste plutselig nedover tildels i pendel med hodet først. Etter ca 10 meter tok skallen ansvar og stoppet pendelfallet. Noe fortumlet tok jeg meg til hodet og kjente at det var vått. Skjønte at det var et hull og at man nok burde hatt hjelm allikevel. Men epic? Nei. Vi ble nå fort enige om at det var en fin tur.
En kopp tynn te
Etter å ha klatret is et års tid var det på tide å få gått Lipton på Rjukan. En tidlig modell av Lowe Footfangs og ditto gule Koflach plaststøvler kjøpt på SportCo-salget for til sammen 900 kroner, var ikke akkurat State of The Art, men fikk duge. Trodde jeg. Helt til jeg skjønte at isen på cruxtraversen var så tynn at det måtte hakkes hull til stegjernsplasseringene. Fottøyet var ikke akkurat egnet til denslags, men jeg fikk i hvert fall en bekreftelse på at en buttplug (10 cm isskrue) kan holde lange fall hvis isen er kompakt. Jeg minnes godt at jeg var fysisk kvalm av tanken på å støte på på nytt da jeg hang i den korte skruen og psyket meg opp. Og opp kom vi.
Noen år senere var utstyret oppgradert og sammen med Peter Varvell var det duket for å prøve en ugått direktevariant av samme rute. Svensken med flere pallplasseringer fra verdenscupen i isklatring var først oppover i den skarpe enden og insisterte også på å gå den «nye» cruxtaulengden. Etter 10 meter med dårlig sikret mixklatring kommer han ned igjen til stand og tilbyr meg generøst å overta. Cruxseksjonen er 15-20 meter med vedvarende grad M7 mixklatring på 2 kamkiler i isete riss og 2 buttplugs skrudd inn i små isklumper plastret på stein. Jeg følte at jeg var iferd med å falle på hvert eneste flytt og turte ikke engang å tenke på hva som kunne skje ved et fall. Men noen epic ble det ikke denne gangen heller.
Les mer om dødsulykken på Lipton i 2015.
Picnic med Reagan
Nyturen opp Kjerag med Dag (Kaada, red. anm) og Leif Henning (Broch Johnsen) i 1997 ble også opplevelsesrik. Så godt beskrevet ble den av Leif Henning i Krimp nr. 8 at jeg føler det hensiktsløst å prøve å gjøre det bedre. Jeg kan bare sitere;
Han klyver dynamisk oppover noen blokker, men uten å sikre. Så stopper han opp, legger en sikring, og … klipper inn feil tau – et 9 mm som henger i utstyrsløkken bakpå selen. På stand kan vi knapt tro våre egne øyne. Makan til optimisme! Vi tar ham for sikkerhets skyld inn på utstyrstauet og krysser fingrene. Heldigvis får han karret seg inn i diederet og lagt noen sikringer som klippes inn på ledetauet. Det skal også vise seg å bli de siste mellomforankringene vi får. Han klatrer gjennom de suspekte blokkoppstablingene og begynner på den lange traversen under overhenget. Etter hvert som han fortsetter blir det klart at det ikke dukker opp ytterligere sikringsmuligheter. Meter for meter tau dras ut og strekkes mot horisonten langt unna. Hva som venter rundt hjørnet aner vi ikke. Vi vet ikke om det er noen fortsettelse, muligheter for sikring, eller standplass. Tiden snegler seg av sted, og på stand har vi for lengst vurdert å knytte førstemann ut og foreta en stille retrett. Med hovedpersonen ute av synet, og snart tredve meter slak line mot venstre over oss, fortsetter tauet å gå ut, meter for meter. Så stopper det. Stillhet. Vi venter. Sier lite. Kan han ikke bare si hva han ser? Om det overhodet er utsikt til standplass, eller fornuftige sikringer? Finnes det en vei videre og hvordan i helvete tenker han seg at vi skal følge en tredve meter lang travers uten mellomforankringer?
En stund senere har det blitt kveld og mørkt og vi er av forskjellige grunner to «voksne» menn med noen meters mellomrom i enden av et enkelt 9 mm tau. Leif Henning beskriver det slik;
Plutselig sier Rokko at han faller. Foten hans sklir på det våte fjellet – han er sliten og orker ikke mer. I et hundredels sekund vet jeg at vi er ferdige. Faller vi nå suser vi ut fra diederet vi henger i og ender i friluft ti meter under overhenget. To mann med sekk i ett tynt reip. I fortvilelsen går jeg opp i layback, spenner til og dytter Rokko oppover med all min kraft. I neste øyeblikk tar jeg foten hans med den ledige hånden og plasserer den på høyrehånden min som holder en tynn list. Jeg kan kjenne vekten hans presse på fingrene, men jeg er villig til å gjøre alt for ikke å falle her. Jeg glemmer at jeg er sliten, at det er vått, at det er natt.
Jo da. Spenning og uplanlagt overnatting med manglende eller mistet utstyr. Men fin tur. Jo, det var vi nå enige om at det hadde vært. Epic? Å nei!
7 dager alene på Skjoldet
Noen ganger er det sånn at skal man få gjort ting så kan man ikke alltid regne så nøye på konsekvensene av å mislykkes. Helst ikke engang vite. De samme mekanismene har medført at de 10 mest suksessfulle norske forretningsmenn alle er uten formell utdannelse. De har ikke blitt opplært til å frykte. Innimellom må vi rett og slett bestemme oss for å støte og deretter slutte å tenke konsekvens. Hvis ikke vil frykten i seg selv hindre deg i å lykkes. Sånn opplevde jeg det mange ganger under min ensomme tur opp Skjoldet på Kjerag. I en tidligere artikkel har jeg selv beskrevet en del av øyeblikkene slik;
Neste morgenen, da jeg skal begynne på 7- svaet, presterer jeg å miste Grigrien som jeg sikrer meg selv med. Jeg gjør to 60 meters rappeller og får hentet reserve-Grigrien. Den gamle, slarkete som låser dårlig.
Etter flaket er det noen gode tak og deretter 5–6 meter uten andre formasjoner enn kjipe svalister. Jeg får inn en ekstra Alien i det ekspanderende flaket, får en slynge rundt en liten nabb, får inn en elendig messingkile, prøver noen hookeplasseringer uten suksess og bestemmer meg for å støte i fri på svalistene for å forhåpentligvis komme i land i en trerot som er litt tykkere enn en tommelfinger. Ryker kamkilene i det ekspanderende flaket ved et fall, for eksempel hvis rota ikke holder, så går jeg i hylla 20 meter under.
Synet opp på det kompakte Skjoldet skremmer meg. Det er noe definitivt i å bevege seg opp i den hvite, overhengende veggen som er for bratt til å rappellere av. I tankene formulerer jeg svar på folks spørsmål om hvorfor jeg snudde.
De siste 2–3 timers arbeid med rensing og rigging foregår i mørke. «Sofaen» viser seg å være en steinblokk på ca. 50 x 80 cm. med ujevn overflate. Jeg tar fram seks dager gamle brødskiver og prøver å drøye kveldsrasjonen på 4–5 slurker vann. Vannmangelen er prekær, jeg er dehydrert. Jeg etablerer en ro og trygghet i et etter hvert ubevisst mønster: Sige inn mot søvn. Våkne av at jeg holder på å bikke utfor kanten. Konstatere at jeg fremdeles sitter på blokka. Sige inn mot søvn igjen.
Jeg setter en tvilsom minikile, tester forsiktig, trår over i stigene og konstaterer at jeg er i fritt fall. Etter ca 15 meter dingler jeg i friluft og ser at jeg henger i back up-knuten i enden av tauet. Jeg vet egentlig ikke om det er Grigrien som ikke tok eller om det skyldes den manglende justeringen av tauet.
Jeg tenker at en natt hengende i overhengende terreng med en sele som ikke er av type Big Wall rett og slett vil være farlig med hensyn på manglende blodsirkulasjon og press på vitale organer. Jeg sier til meg selv at er det en ting jeg skal klare i dette livet så er det de neste 15 metrene med overhengende 6/A0-travers. Jeg har aldri vært så gira og bestemt på å klare noe i hele mitt liv og heller aldri vært så langt unna å klare noe jeg har vært gira og bestemt på. Jeg gjør et par reale forsøk men er sjanseløs i mørket. Jeg resignerer og tenker: «er det virkelig mulig at jeg har satt meg selv i en slik situasjon?» Jeg rigger meg til med liggeunderlaget på ryggen under jakka, og ryggen inntil veggen. Halvveis sittende/hengende på sekken med bena tidvis opphengt i stigene. Og selv om jeg tidvis ikke helt klarte å se det for meg så ble det morgen også den sjette dag.
Jeg har klatret fem dager. Fire av dagene i 15–18 timer uten pause, Jeg er dehydrert og har ikke sovet på 80 timer. Standplassen består av én åtte år gammel håndborra bolt. Jeg prøver starten og finner ut at det er dårlige sikringsmuligheter og returnerer til hylla etter å ha konstatert at det må friklatres og at jeg må stå på smør på beina. Jeg føler at jeg har gode muligheter for å gå i hylla fra 15–20 meter. Jeg tenker først at dette verken tør eller vil jeg, men finner etter litt fintenking ut at alternativene ikke eksister. Adrenalin sørger nok en gang for tilstrekkelig drive og krefter til at jeg kommer meg opp. Utslitt renser og jumarerer jeg taulengden med sekken på ryggen og alt utstyret hengende usortert og dinglende rundt meg. Jeg er for sliten til å strukturere klatreteknikk, metoder og hjernevirksomhet. Hjelm med hodelykt som henger et eller annet sted i alt rotet klipper seg ut og forsvinner i fjorden, og plutselig sitter jeg bom fast. Tau, knuter og utstyr har på en eller annen måte viklet seg inn i hverandre så jeg verken kommer opp eller ned. Sekken føles som 100 kilo og jeg henger en stund og prøver å hvile, men føler mer at kreftene ebber ut. Jeg er redd. Ser ikke umiddelbart noen løsning. Med et skippertak klarer jeg etter hvert å dra meg opp i tauet og få løsnet en knute som frigjør meg.
Når jeg er ferdig for natten har det vært nok en 15 timers dag uten hvilepause og det er mørkt. Jeg har fra etter jumareringsepisoden rett og slett vært skremt av min egen manglende evne til å tenke klart og rasjonelt. Jeg vet at jeg gjør feil hele tiden og at jeg vil fortsette med det til jeg har fått sove ut. Jeg har i løpet av dagen duppet av et utall ganger og kan bare håpe på at feilene ikke fører til at jeg også ender i fjorden. Jeg lar svaskoene mine ligge på en stein og dytter borti en av de som forsvinner i nattemørket. Jeg legger fra meg heisetrinsa og finner den ikke igjen før neste morgen. Jeg gjør klar en sikringsløkke fra tauenden for å sikre meg de 7–8 metrene jeg må klyve i mørket opp til gresshylla jeg skal sove på. Når jeg kommer opp ser jeg at jeg har glemt å klippe meg inn på løkka. Jeg vurderer ikke engang turen ned etter løkka for å slippe å ligge usikret om natten. Jeg orker verken å ta på meg mer klær, dra bivuakksekken over soveposen eller å få i meg mat. Det eneste jeg orker er å velte bakover og inn i koma.
For å strekke taulengdene mest mulig dropper jeg å sette sikringer når jeg sikksakker oppover. Jeg setter en bitteliten (blå) Alien i et bratt opptak, tester den forsiktig og trår opp i stigene. Plasseringen ryker og jeg rekker så vidt å slå begge håndflatene opp i underhåndstak og beholder balansen uten margin. Jeg er hundredeler fra å sette verdensrekord på 60 meter baklengs.
Les mer om redningsaksjonen på Skjoldet i 2018.
Minamiuras 49 dager på Trango Tower
Turen til Takeyasu Minamiura da. Japaneren som i 1990 soloerte en ny 30 taulengders rute på Trango Tower men som ikke syntes det var nok å ha gjort en av tidenes storveggsprestasjoner. Etter å ha vært 40 dager i veggen er han fremdeles fast bestemt på å få lufta paraglideren han har liggende nederst i heisesekken. Med en Samurais dedikasjon hiver han heisesekken, maten og alt klatre- og biviutstyr med en liten fallskjerm utfor det 2000 meter nesten vertikale stupet. Alt lander for sikkerhets skyld utenfor rekkevidde nede på breen. Den absolutt nødvendige motvinden som har blåst hele dagen dør plutselig helt ut og erstattes av utsikter til storm. Plutselig kommer allikevel et lite motvindsblaff. Minamiura trekker linene og skjermen over hodet og sparker fra på kanten. Men blaffet dør ut like plutselig som det kom ut og Minamiura tumler 50 meter nedover veggen før skjermen på mirakuløst vis hekter seg fast i en steinblokk. Med bena dinglende i friluft og med knuste briller kan han når han kommer til bevissthet konstatere at isøksen som er surret fast på ryggen har forhindret en brukket rygg.
Hans første tanke var at det kanskje hadde vært bedre og gå i bakken og bli ferdig med det. Men etter hvert får han først traversert noen meter til en 40 cm bred hylle og deretter kontaktet et annet japansk klatrelag over en radio han har på innerlommen. Å basehoppe ut med reserveparaglideren føltes ikke ut som noen option man kanskje som en aller siste desperat mulighet. Klatrevennene fåt tak i et helikopter og kan i første omgang konstatere at Minamiura på nesten 7000 meter er for høyt for en helikopterredning. Japanerne som allerede hadde en 24 dagers tur bak seg på Norwegian Buttress satte isteden igang å klatre den til da urepeterte Britiske ruta på sydveggen. Blant aannet ved hjelp av jumars på de 13 år gamle faste tauene til britene, som tidvis totalt mangler strømpe klarer de å komme seg til toppen på tre dager. I mellomtiden hadde Minamiura sittet syv dager usikret på sin 40 cm. dype hylle. Den sjette dagen hadde helikopteret klart å kaste ned noe mat som landet i et riss et stykke over han. Vel vitende om at han muligens hverken ville klare å klatre opp til maten, eller tilbake igjen på hylla, støter han nok en gang på og klarer å få tak i sin første matbit på seks dager. Dagen etter rappellerer hans japanske venner ned til han og sammen kan de iløpet av ytterligere tre dager rappellere helt ned til Dunge-breen. Minamiura hadde nå vært 49 dager i veggen. Riktignok uten å dø. Men likevel. Vi begynner utvilsomt å nærme oss noe som kvalifiserer til «EPIC». (Kilde; Climbing)
Farlig å dø? En dødelig myte!
Når barn vokser opp lærer de først at det verste som finns er å dø. En stund senere blir barna fortalt eller forstår de at det eneste sikre i livet er at de skal dø. Det skapes en frykt, en angst, som bevisst eller underbevisst følger mange av oss hele livet.
En av våre aller største filosofer, dansken Søren Kierkegaard sa engang at;
Døden frykter man kun hvis man frykter fremtiden - Søren Kierkegaard
Mens Francois Mitterand litt mer direkte sa at:
Den som elsker døden elsker også livet. - Francois Mitterand
Og Epicen da. Bør ikke en epic være noe som i det minste er potensielt farlig? Men er det egentlig farlig å dø? Såfremt ikke Bondevik & Co har lurt deg til å tro på helvete, så kan vi vel umulig tro at vi vil merke noe ubehag. Å være død er jo som å ikke være født. Det er det vel få som minnes som spesielt sørgelig, ubehagelig eller deprimerende.
Mye av vår kulturs oppfattelsen av at død er noe forferdelig bunner i de gjenværendes situasjon. Det å skape frykt for døden er en bit av vår kultur som er egoistisk. Det vi kan lære av det er at siden den betingede – kall det fysiske eller tosomme – kjærligheten uansett er forgjengelig så er det kun den ubetingede kjærligheten som gir evig, reell lykke. Den som fortsatt er der selv om en man er glad i ikke er fysisk tilstede. Eller er fysisk død. Det å slutte å elske når (ikke hvis) døden skiller oss ad, slik f. eks. det groteske kristne ekteskapsløftet indikerer. Det er det som bringer frykt, smerte, sorg og depresjon.
Døden kan også lære oss noe vesentlig om livet. Hva ville du gjort hvis du fikk vite at du har 14 dager eller kanskje 2 dager igjen å leve, er et hyppig stilt spørsmål. Ville du fortsatt og se på møkka-tv? Pussa opp et eller annet for n-te gang? Fortsatt og jobbe 12 timer hver dag. Eller ville du heller brukt mer tid i naturen, på fjellet, ved havet. Vært mer sammen med de du trives best med? Forsont deg med en arbeidskollega, en ekskjæreste eller et familiemedlem som du har et dårlig forhold til eller noe usnakket med? Det å utfordre døden – det å forholde seg til og innse at den fysiske døden helt sikkert kommer, og at vi helt sikkert ikke aner når, er en motivasjonsfaktor til å legge mer vekt på de tingene som virkelig gir livet mening og verdi. Og til å forstå at frykten for døden (som all frykt) er mye farligere og mer ubehagelig en døden selv.
Livets tragedie er ikke døden, men hva vi lar dø inne i oss mens vi enda lever - Norman Cousins
Han skal dø
Når jeg dør skal jeg bare åpne øynene og leve allikevel
sa jeg da jeg var liten
det er ikke vanskelig, se her
jeg la meg ned lukket øynene, knep dem sammen
lå en stund som føltes lang
og så åpnet jeg dem igjen, spilte dem opp
det er ikke vanskelig sa jeg
det kommer jeg alltid til å klare
Nils-Øyvind Haagensen
