Tapphoppet

– Den så ut til å være ganske vanskelig og utsatt, forteller Erik.

Ettersom det var Eriks første tur med isklatring, måtte de trene litt før de ga seg i kast med en førstebestigning opp en fritthengende tapp. Han har beskrevet turen i en utgave av Bergsport (Sveriges svar på Norsk Klatring), og forteller at de trente på å campusere og catche på en liten foss ved siden av veien på topptau. Etter noen dager med trening, sliping av økser og forberedelser, var de klare. Erik hadde ledet to ruter på is noensinne. 

Ruta var 340 meter lang, og de måtte klatre den i seks taulengder. Første taulengde var et sva, dekket av et tynt lag med is, for tynt til å sette skruer i. Hvordan de skulle komme seg ned fra toppen var ennå usikker.

–  Tappen vi ville klatre opp var enorm, kanskje 20 meter, og helt fritthengende. Den var vel tredje taulengde. Vi skjønte at den taulengden skulle bli den vanskeligste, i tillegg til den aller første. De to taulengdene står i WI7 i dag. 

Året før hadde Andreas soloert Lipton på Rjukan, som har samme vanskelighetsgrad.

Det er verdt å stoppe opp litt ved Andreas Klarström. Han er kjent for å klatre vanskelige, og til dels utsatte og farlige ruter. Han er en erfaren alpinist, han har støtet hardt på kiler, og både på is og i fjellet har han en svært imponerende CV. Han og Erik hadde klatret mye sammen før, og Erik forteller om en annen tur de hadde sammen for å klatre på naturlige sikringer i Sør-Sverige. 

–  En gang fikk jeg Andreas i hodet. Første gang vi var i Bohuslän og skulle klatre trad. Vi skulle klatre Villskudd (6-), og det var sent så vi klatret med hodelykter. Andreas satte en dårlig kamkile, klatret kanskje seks meter opp – og så falt han. Sikringen røk, og han falt delvis på meg, og delvis på tauet. Vi var ganske uerfarne da, vi visste ikke hvordan man satt sikringer. Jeg var vel rundt 14-15 år, han var i 20-årene et sted, sier Grandelius.

I en senere utgave av Bergsport fra 2011 blir Andreas berømmet for å være flink til å ta med seg yngre klatrere ut, og intervjueren spør Klarstöm om hans syn på mentorskap. 

–  Jeg har aldri sett på meg selv som mentor, for jeg har ikke så mye kunnskap å gi. Men jeg har hatt førerkort, og dermed muligheter for å ta med juniorer ut, så det har vært hel naturlig. Den ungdommelige iveren har dessuten smittet over på meg, så det har egentlig vært en win-win sitasjon, svarer Klatröm. 

Det var altså disse to, Andreas med erfaringen og førerkortet, og Erik med det ungdommelige pågangsmotet, som hadde slått seg sammen. De begynte å gå klokka fem om morgenen, i mørket, og da de kom til veggen måtte de vente en time på dagslyset for å se hvor ruta startet. Første taulengde ut var Andreas sin.

– Svaet i starten var helt usikret. Det var en plate med to centimeter is. Andreas banket vel inn en dårlig pitong eller noe, sier Erik. Jeg kunne lett plukke den up med hendene da jeg fulgte som andremann.

Andreas har beskrevet den taulengden i en utgave av Tidsskrift for Norsk Alpinklatring som den vanskeligste taulengden han noensinne hadde gjort, og at han ble mentalt utslitt av den. Og de var fortsatt bare på første taulengde. 

Etter noen litt lettere taulengder, som de stort sett klatret løpende, nådde de tappen. Det var Erik som skulle lede den. Han forteller at for å komme ut til tappen måtte han gjøre et lite hopp og hogge begge øksene i samtidig. Andreas hadde stelt seg inn i en liten hule mens han sikret, for å beskytte seg mot tappen hvis den skulle falle ned. For Andreas på standplass må dette ha vært ganske skummelt. Han har beskrevet det på følgende måte: «Erik begynte å skrike ut sin angst for å psyke seg opp. Dette fikk meg til å begynne å skjelve». 

Erik gjorde hoppet, hogg i øksene, og klatret oppover med «stive og krampeaktige hugg», som Andreas formulerte det. Selv sier Erik:

–  Egentlig var det greit at det var jeg som klatret den tappen, for det var ikke mulig å sikre der. Man kunne ikke skru i tappen, i tilfelle hele greia skulle falle ned. Å klatre den taulengden handlet egentlig mest om hvor mange pull-ups man orket å gjøre, og jeg var sterkere enn Andreas. I og med at tappen var helt fritthengende så var den overhengende i starten, og man fikk ikke noe vekt på beina. Jeg ble veldig pumpa, forteller han. 

Når man er ny til klatring, eller en ny gren av den, er det vanskelig å ha en forståelse av hva som er reelt farlig, og hva en syns er skummelt bare fordi det er ukjent. Selv om Erik var en erfaren klatrer var dette en ny verden for han. Likevel er det vanskelig å forstå hvordan de våget å gjøre det.

– Isklatring var så nytt for meg da. Jeg visste ikke egentlig hva som var farlig, jeg hadde bare bestemt meg for at jeg skulle ut i en ukjent situasjon, og måtte gjøre det som krevdes av meg da. Også stolte jeg på Andreas, at han visste mer enn meg, sier Erik.

Mens han klatret oppover satt han ikke en eneste sikring. 20 meter fritthengende tau ned til forrige skrue. Han bygde standplass på en liten hylle over tappen, og Andreas fulgte opp.

De to klatret uten dobbelttau. To tynne tau er i mange tilfeller tryggere enn et litt tjukkere enkelttau, særlig i fjellet og på is-klatring. Hvis tappen hadde rast ned kunne et av tauene blitt kuttet, enten av isen og de enorme kreftene i spill, eller av skarpe gjenstander man jo omgir seg med i isklatring, som stegjern eller isøkser. Men å klatre med dobbelttau har også en annen og svært viktig funksjon når man klatrer lengre ruter: man får halvert antallet rappeller på vei ned igjen. Ved å knyte sammen de to tauene kan man rappellere tauenes fulle lengde, ofte 50-60 meter av gangen, i stedet for en stusselig halv taulengde som det blir om man klatrer med kun ett tau. 

Erik og Andreas nådde toppen i det det ble mørkt, etter ha klatret rundt seks taulengder. Med kun ett enkelttau hadde de mange rappeller i mørket foran seg. De bestemte seg for ikke å rappellere ned ruta de hadde klatret opp, men forsøke å finne slakere vei ned. De var avhengig av å finne god is, for å kunne lage abalakover – det vil si å borre hull i isen som de kunne rappellere fra. De gikk noen hundre meter til siden, og i mørket fant de en renne de ville rappellere ned. Og det gikk greit – ganske lenge.

– Det tok lang tid, siden vi bare kunne rappellere 30 meter av gangen. Vi tok kanskje 15 rappeller, og det begynte å bli veldig sent. Vi hadde vært i gang siden klokka 5 om morgenen, rappellert i rundt seks timer. Klokka var nok nærmere 22 da vi kom til siste rappell. Begge dunjakkene var helt gjennomvåte, og hodelykta mi fungerte ikke, forteller Erik.

Det var 20 meter igjen til bakken, men det var ikke lenger noe is i renna. De kunne ikke lage en abalakov. De fant en stein, og bestemte seg for å legge tauet rundt den. Selve steinen var helt solid og fast, men den var litt rund. Andreas skulle rappellere først, mens Erik satt klar som back-up for å holde tauet på plass hvis det skulle gli opp og av steinen. Så var det Erik sin tur.

– Det føltes ikke helt bra, da jeg gikk over kanten. Det var noe med vinkelen på tauet når jeg skulle lene meg bakover. Jeg hadde ingen hodelykt, og jeg ville ikke sette igjen noe utstyr. Jeg var bare kald og lei og helt utslitt. Det var egentlig latskap. Andreas ville sende opp hodelykt og noen ekstra kiler, men jeg tenkte at det sikkert gikk bra, jeg ville bare ned. Selv om jeg husker at jeg også var ganske stresset på det tidspunktet.

 Erik tar en liten pause, leter etter ordene:

– I det jeg satt med bakover og belastet tauet så skled det av steinen. Alt gikk så raskt. 

Erik spant noen ganger rundt i lufta, og landet på ryggen rett ved siden av Andreas. Han mistet pusten for et kort øyeblikk, men ingenting var brukket, mirakuløst nok. Mørbanket og stiv i kroppen klarte Erik å gå for egen maskin, men de la igjen alt utstyret ved innsteget av ruta.

Tilbake til hytta, klare for en nyttårsfest, oppdaget Erik at han blødde på ryggen. Overgangen til 2009 ble feiret på legevakta i Måbødalen der Erik fortalte hva som hadde skjedd, og han ble undersøkt for hjernerystelse. 

– Legen forsto nok ikke egentlig hva som hadde skjedd, sier Erik. – Hun trodde vel bare at jeg hadde falt noen meter. 

Han måtte sy tre-fire sting, men var ellers helt frisk.

 – Men jeg var ganske ferdig med isklatring for en stund etter den turen, sier Erik. 

Han reflekterer rundt hvordan det å sette igjen utstyr i fjellet er en erfaring som må erverves over i tid, for det var jo det som burde vært gjort her for å unngå ulykken.

 – I dag setter jeg gladelig igjen en kile, til og med kamkiler, men da jeg var ny og uerfaren syns jeg det var en mye vanskeligere avgjørelse å ta.

Dagen etter den fatale nyttårsaftenen dro Erik og Andreas tilbake til innsteget på ruta for å hente utstyret de hadde lagt igjen, de var klare for å dra hjem til Oslo, og glade for å være i live. 

Da hadde hele tappen falt ned.

Ruta Tapphoppet, WI 7, 340 meter er fortsatt Måbødalens vanskeligste rute, og den har ikke blitt repetert.