Det var en gang tre klatrere som skulle til fjells for å klatre på borebolter. En velkjent tindesport som undertegnede faktisk er ganske erfaren i og trygg på. Tro det eller ei. Bilen vår ble lastet med klatrestæsj og godt humør. Målet var satt, vi skulle til de vakre fjordene vest for fjella.
Vi gutta var som vanlig utrolig gira på å klatre, så vi kom ikke lenger enn til Hallingdal før det klødde som besatt i fingra. Reiseleder Runar Carlsen hadde den siste timen holdt en lengre monolog om hvor mye og bra klyving Hallingdal kunne by på. Her var det bratte vegger med stort potensiale for nye ruter. Avgjørelsen gav seg selv – vi bare måtte klatre.
Etter å ha varmet opp måtte jeg erkjenne at jeg var utrolig sliten i kroppen fordi jeg hadde klatret mye de tre foregående dagene. Jeg fant raskt ut at matlaging og kaffefyring var litt mer min greie på det daværende tidspunkt. Etter å ha disket opp for gutta klarte jeg selvfølgelig å velte ut min egen porsjon. Lite visste jeg i det øyeblikket at dette bare var begynnelsen på uflaksen min den dagen. Jeg kikket lengtende opp i veggen og så reiseleder Carlsen smyge seg uforskammet elegant opp et bratt dieder. Dieder og sva er mine spesialiteter og derfor måtte jeg bare prøve. Jeg gira meg opp, dro på meg skoa og mottok beta fra reiseleder. Før jeg visste ordet av det hadde jeg klippa fem bolter og var på god vei mot den sjette. Pumpen hadde for lengst meldt sin ankomst da jeg mjauet taaaaa!
I det samme øyeblikket kikker jeg ned på innbindingspunktet i selen min, og det går opp for meg at jeg har driti skikkelig meg ut. Knuten min var ikke tredd tilbake. Jeg står 10-12 meter oppe i veggen i et dieder gradert 8. Tauet henger på femte bolt en drøy meter under beina mine. Landingen er stygg. Jeg husker at jeg tenkte; fy faen er det nå jeg skal dø!?
Jeg hadde tre valg:
1. Hoppe ut i et tre noen meter bak meg.
2. Klatre videre til sjette bolt og få klippet meg inn i selen.
3. Klatre ned igjen.
Jeg ender opp på valg nummer 2. I det jeg klatrer videre må jeg krysse til en sloper og ser da sjette kortslynge en snau meter over meg. Diederet har nesten ikke fottak og jeg forstår at en grisecatch etter snapperen i slynga neppe kommer til å gå bra. Inne i hode prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg har kontroll over situasjonen jeg befinner meg i.
En kort tid blir jeg stående å holde i to sidetak, beina er plassert på dårlige fottak og jeg prøver febrilsk å riste ut pumpen fra armene. Jeg kjenner angsten for å dø komme over meg som en virvelvind og prøver i stedet å klatre ned igjen. Jeg krysser ned til et sidetak og ser at femte kortslynge snart er innen rekkevidde. I det samme øyeblikket sklir høyre beinet av fottaket og jeg kjenner at hendene mine åpner seg og slipper takene. Jeg faller, i lufta prøver jeg å få tak i femte slynge, noe som selvfølgelig ikke går. Deretter faller jeg 6-7 meter ned på et sva, spretter så videre noen meter ned på ei hylle hvor Carlsen spotter etter beste evne.
Det føltes som om hele hendelsesforløpet tok en evighet, men det var faktisk over på få sekunder. Jeg landet opp ned i en liten kvisthaug som var farlig nære kanten av hylla hvor det var ytterligere femten meter ned til moder jord. Jeg merket raskt at venstre ankel måtte være forstuvet, blodet rant fra panna og det verket godt venstre håndledd. Men jeg var i det minste i live, og takk og lov for det.
Min tidligere erfaring med Sea king-hellikopter er at det ofte tar lang tid før de kommer. Siden det bare var tjue minutter å gå tilbake til bilen, ble jeg båret dit av reiselederen og Mjøndalens ypperste skarpklatrer. Kjøreturen gikk videre til legevakta hvor panna ble sydd. Så ble jeg sendt til Hønefoss sykehus og her konstaterte legen brudd i både ankel og håndledd. Noen dager senere ble jeg flyttet til Bærum sykehus og operert der.
Det ble en kjedelig sommer uten klatring, og en kjip måte å lære seg at man aldri skal synde mot kameratsjekken. En ankel med litt nedsatt funksjon minner meg om det til daglig. I tillegg minner det meg også på hvor mye klatring betyr for meg. Så til alle dere som beveger dere i bratt terreng både erfarne og nybegynnere glem aldri kameratsjekken.
Det tar kort tid å sjekke hverandre og kan hindre at alvorlige ulykker inntreffer. Husk jeg var utrolig heldig!
Denne saken sto på trykk i Klatring 72.
