I helgen ble årets aller siste verdenscup i buldring arrangert på Olympiastadion i München, Tyskland. 215 påmeldte deltakere fra land over hele verden, 85 damer og 121 herrer. Det er rekordmange! Norge hadde tre deltakere; Kenneth Elvegård, Hannah Midtbø og meg selv.
Fredag ble kvalifiseringen klatret, Kenneth på morgenen og vi damene på ettermiddag/kvelden, heldigvis for oss. Da Kenneth klatret sin kvalifisering i ettiden var det varmt. 35 grader i skyggen og skyer som ladet opp til storm gjorde det klamt og ga herrene ekstremt utfordrende forhold. Kenneth hadde det ikke så fett som han pleier, og det var veldig lett å se. Han kom seg opp det letteste bulderet, men fikk ikke til så mye mer enn det. Vi prøvde å heie han opp, men kroppen hans fungerte ikke i de elendige forholdene. Man kan kanskje si at det var likt for alle, men det er det ikke. De første og beste klatrerne begynte klokken 08.00 da det var kjølig, friksjon og lite kalk. Ikke ideelt for vår eneste nordmann å begynne som nummer 44. Det var synd å se Kenneth slite seg gjennom kvalifiseringen, og da han kom til oss da han var ferdig sa han bare «det her var ikke fett engang.»
For oss gikk det der i mot mye bedre. Hannah klatret visstnok kjempe bra og kom seg opp tre buldre på fire forsøk, var veldig nære på det hardeste bulderet og like sjanseløs som meg og mange andre på svaet. Jeg klatret to timer senere, og etter en powernap fungerte kroppen skikkelig bra. Energinivået mitt har vært veldig ustabilt den siste perioden, når det er høyt fungerer kroppen bra, og når det er lavt så må jeg sove. Jeg hadde veldig lyst til å klatre, så når kroppen føltes såpass bra under oppvarmingen fikk jeg en ekstra boost.
Jeg kom meg opp de samme tre buldrene som Hannah, men på flere forsøk. Tanken på semifinale hadde ikke streifet meg engang, da jeg har brukt de siste ukene på å forberede meg så godt jeg kan til verdenscupen i Stavanger. To uker i Sveits for å klatre tau og litt utendørs gjorde forventningene mine lave til konkurransen i München. Det eneste jeg ville var å klare å ta i, kjempe og klatre så mye og så bra som mulig. Jeg ble glad da jeg toppet det første bulderet, men det var lett og jeg burde ha flashet den, så ikke i ekstase. Nummer to var veldig hard, nummer tre var veldig kjip og jeg var sjanseløs på dem begge. Nummer fire var krimpete, fysisk, hard og akkurat min stil. Etter et skikkelig bra flashstøt, hvor jeg dessverre poppet med hånden, gikk jeg den ganske greit i neste, men jeg måtte ta i og krimpe skikkelig. To topp på fire forsøk som burde vært to på to, og en bulder igjen. Siste bulderet var en rar en. En mantel opp til et tak som stod en halv meter ut av veggen, og så måtte man mantle på den igjen. For å si det sånn, jeg har aldri noen sinne klatret et liknende bulder og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme meg opp. Men jeg klarte det til slutt og toppet i siste sekund. Da jeg toppet skrek Kenneth «SEMI» til meg, og det var da det gikk opp for meg hvor bra jeg hadde klatret. Jeg var i min egen lille verden og hadde det skikkelig gøy med buldrene. Jeg glemte at det var en konkurranse og at jeg hadde konkurrenter som også ville ha en semifinaleplass. Dessverre ble jeg skjøvet ut av semien av en av de siste klatrerne, en liten tysk og ukjent jente. Små marginer, det var veldig nære og kun to forsøk som utgjorde forskjellen. Jeg sitter i hvert fall igjen med masse positive ting, og om jeg skal konkurrere i flere buldrekonkurranser må jeg nok bli bedre på det taktiske. Et par småfeil og en 21. plass er ikke så verst med tanke på hvordan året mitt har vært. Landslagstrener Stian Christophersen sendte meg meldingen «Jeg er dypt imponert, og selv om den optimisten jeg er så er jeg overrasket over at du holder nivået nå tatt hele året i betraktning.» Hannah gikk uansett videre til semi med en fantastisk 3. plass i sin gruppe, 5. plass totalt, og fikk endelig bekreftelsen på hvor rå hun er.
I semifinalen var det to tekniske og to fysiske buldre. Hannah gikk de fysiske lett. Veldig lett. Hun gikk til og med det siste svaet, og var strålende fornøyd. Dessverre kom hun seg ikke opp det første, og letteste, og hadde et par forsøk for mye til å gå videre til finale, men hun så råsterk ut og var selv veldig fornøyd med å ha toppet det ene tekniske bulderet. Hun endte på en 9. plass som er karrierebeste. Hun har riktignok en 3. plass fra EM å skryte av, men det begynner å bli en del år siden. På lørdag var hun altså den niende beste buldreren i verden!
Finalen var et bra show med flere wild cards. Det bør nevnes at flere av de store navnene i dameklassen manglet på grunn av ulike grunner; Anna Stöhr, Alex Puccio, Katharina Sauwervein og Juliane Wurm, og det gjør jo selvfølgelig finalen litt mer åpen. Shauna Coxey klatret feilfritt og flashet alle de fire finalebulderne, med Fanny Gibert som nummer to og Megan Mascarenas som nummer tre. Herrefinalen var en av de mest interessante jeg har sett på lenge. Alexey Rubtsov, verdensmesteren fra 2009 var eneste herren som gikk to buldere. Ut i fra resultatlisten ser det kanskje litt kjedelig ut at vinneren kun gikk to buldere, og halvparten av heatet ikke kom seg opp en eneste en. Men det var et skikkelig show. Jan Hojer som var hjemmefavoritt og under press da han kjempet om sammenlagtseieren sammen med unggutten Jongwon Chon. Den av de som gjorde det best kom til å vinne sammenlagt. Det så ut som presset tok Hojer og hindret han i å klatre så bra som vi alle vet han kan. Han gjorde harde buldre enda hardere med klønete løsninger og sløste massevis av krefter. Rubtsov var den eneste herren som kom seg opp de to tekniske bulderne, men falt gjennom på det fysiske som Chon og tjekkiske Martin Stranik flashet. Stranik hadde en bonus på et mindre forsøk og det gav han 2. plass og Chon 3. plass. Alexey hadde også litt press på seg, det russiske forbundet hadde nemlig sagt at om han skal konkurrere neste år måtte han komme på 3. plass på denne konkurransen. Han endte med å vinne. Snakk om press å ha på seg. Imponerende!
Nå er det kun fire dager verdenscupen i Stavanger starter, og jeg gleder meg som en liten unge. Det kommer til å bli bra!
