Den norske troppen var mindre enn det først så ut til, både Mie, Thilo og jeg selv trakk oss fra påmeldingslisten i forkant av konkurransen. Mie på grunn av skade, Thilo på grunn av sykdom og jeg fant ut at jeg har mer å hente på en treningshelg hjemme enn en konkurranse som ikke er så viktig for meg etter syv uker på tur. Den norske troppen bestod da av Hannah Midtbø, Sunniva Haave og Patrick Pedersen.
Hannah var som vanlig det sterkeste norske kortet, men etter Sunnivas seier i Tout a Bloc var også hun en som kunne hevde seg.
Med en topp hver, Hannah med flash og Sunniva med tre forsøk endte de på 12. plass og 20. plass i sin gruppe. Det vil si utenfor semifinale da kun de ti beste i hver gruppe går videre. Men, konkurransen fungerte også som EM og med fem ikke-europeere forran seg fikk Hannah klatre semifinale. Med det fikk hun en ny sjanse til å vise hva hun er god for, selv om denne runden ikke kunne sendt henne videre til finale.
- Jeg er fornøyd med å klatre semifinale, på tross av at det utvilsomt satt en liten demper da det kun gjaldt EM og ikke verdenscupen.
Også i semifinalen kom Hannah seg opp en bulder, men ikke den som ble mest gått. Hannah gikk en av de mer fysiske bulderne, og feilet på svaet som var det bulderet som hadde flest topp. Med to topp var man topp ti, så det var veldig lite som skilte jentene i denne runden. Men Hannahs ene topp på fem forsøk ble hun nummer 19 i årets Europamesterskap.
- Det var en veldig kul konkurranse og jeg koste meg med klatringen. Det gir alltids en god følelse uavhengig av resultatet man får.
Hannah Midtbø topper en av de fysiske bulderne i semifinalen. Foto: Patrick Pedersen
Hun forteller videre at hun satt igjen med følelsen av at det var flere buldre hun burde gått. Når jeg spør om hva som skal til for å bli en stabil semifinalist i verdenscupen svarer hun «Beherske ulike stiler og være god på å flashe bulder er viktig. Det hjelper ikke å kun være god i bratt terreng om du ikke klarer å stå på bena på sva (bare sånn helt tilfeldig eksempel). Bulderne i kvaliken er som regel ikke så harde, det å være stand til å flashe dem gir deg både ekstra poeng og overskudd til videre klatring.»
Med helgens sesongavslutning er det jo også på tide å vurdere den, og på grunn av studier, mangel på fridager og konkurranser primært utenfor Europa har det ikke blitt så mange verdenscuper som det kanskje burde vært.
- Målet mitt er WC - finale, så det å ikke en gang nå semifinale gjør ikke akkurat sesongen til en høydare. Jeg føler likevel heller ikke at jeg har lagt tilstrekkelig innsats i å bli min aller beste utgave som konkurransebuldrer. Jeg har trent mye, men mest på å bli sterkere, ikke flinkere. Selv om det er varierte stiler i BWC, ser man at flyttene som blir skrudd går igjen i ulike varianter. Så det å konkurrere mye og jevnlig gjør at du terper på det du blir møtt med og i det hele tatt mer komfortabel i situasjonen noe jeg helt klart tror er viktig for å bli en god WC-buldrer.
Hannah på femte kvalikbulder. Foto: Patrick Pedersen
Hannah er råsterk og det er vanskelig å forstå hvorfor vi ikke ser henne i flere semifinaler, eller kanskje til og med finaler, men selv er hun bevisst på hva som mangler. Hun forteller videre at hun har mye å hente på mer spesifikk konkurransetrening.
- Konkurransebuldring er ikke som kommersiell buldring. Hvis jeg skal utvikle meg som WC-buldrer tror jeg at den største feilen jeg har gjort er å trene alt for lite spesifikk konkurransebuldring. Når man er her i München og trener på Boulderwelt for eksempel så forstår man fort hvorfor tyskerne behersker konkurransestilen så godt som de gjør. Det er hva de trener på. Det å trene spesifikt på det en blir møtt i konkurranser med et større fokus på slabs er mine største kilder til forbedring vil jeg påstå.
Spesifikk konkurransetrening krever mer ressurser og mer tid enn hva Hannah har hatt mulighet til de siste årene som fulltidsstudent. Det blir spennende å se hva den nye tilværelsen hennes gjør med klatringen. Hun har tidligere sagt at hun ikke ønsker en 100% stilling med det første da hun vil fokusere mer på klatringen sin. Høsten hennes bringer litt mer stein og tauklatring, og hun har allerede verdenscupen i led i november i tankene.
Patrick Pedersen i aksjon. Foto: Sunniva Haave
For Patrick ble det en tøff verdenscupdebut og uten en bonus ble han sist sammen med en haug andre i gruppen sin. Sunniva ble 32 i EM og 40 i verdenscupen, Hannah 19 i EM og 24 i verdenscupen.
På grunn av mangel på arrangør for EM ble helgens verdenscup som sagt brukt som Europamesterskap med egen resultatliste. Semifinalen i verdenscupen fungerte som finale i EM, og antall ikke-europeiske utøvere i den orginale semifinalen ble derfor lagt til i etterkant av semifinalen. I teorien kan en som ikke klarte å kvalifisere seg til semifinalen i verdenscupen vinne mesterskapet, men ikke kvalifisere seg videre til finale. Han/hun vil fortsatt være utenfor den orginale semifinalen, tross den europeiske medaljen rundt halsen. Heldigvis ble det ingen merkelige resultater, men formatet er sterkt kritisert og i fremtiden håper jeg det ikke blir flere konkurranser slått sammen. Et annet viktig argument er at utøvere blir snytt for finale, som både er det alle trener for og som er viktig erfaring å ta med seg for videre utvikling.
En annet spekter som er veldig kritisert ved helgens konkurranse er isolasjonen. Med rekordmange deltagere ble ventetiden i isolasjonen også rekordlang. For herrene begynte kvalifiseringen klokken 07.00 og dette betød at de første utøverne måtte stå opp før fem, og de siste utøverne måtte rekke isolasjonen som stengte klokken 06.30 og vente opp til åtte timer før de kunne klatre. For damene begynte kvalifiseringen klokken 17.00 på ettermiddagen og holdt på til over midnatt. På grunn av storm og dårlig vær ble kvalifiseringen stoppet og utsatt i to timer og dette gjorde at konkurransen ble avsluttet senere enn planlagt. Sunniva skulle egentlig klatre klokken 21, men endte med å vente helt til klokken 23 før hun begynte. Siste utøver avsluttet runden sin klokken 00.30, og jeg vet med sikkerhet at om dette var meg hadde jeg vært mildt sagt misfornøyd.
- For min del var det ikke helt optimalt. Det var ikke noe problem å sitte der de timene jeg egentlig skulle, men når det ble forsinket og vi ble klissvåte var det ikke lenger så god stemning. Men jeg gjorde mitt beste for å holde humøret og motivasjonen oppe, sier Sunniva.
Patrick forteller at tidsskjema ikke akkurat var laget for å prestere med en grytidlig alarm, lang ventetid, sol i isolatet og over 30 grader da han klatret.
- Kort sagt alt for tidlig, alt for varmt og alt for lenge.
Sunniva Haave på vei mot toppen. Foto: Patrick Pedersen
For herrene tok tyske Jan Hojer en overbevisende seier i både EM og verdenscupen, i tillegg til kombinertklassen da han deltok på EM i led og speed også. For damene ble det litt mer interessant da Stasa Gejo og Janja Garnbret lå helt likt etter semifinalen i verdenscupen. Det endte med at de klatret superfinale på en av herrebulderne hvor Stasa stakk av med seieren ved å gå en dobbeldyno Janja ikke klarte. Senere på kvelden tok Janja en overbevisende seier i verdenscupen ved å være eneste jente med flere enn to topp.
Det var synd å ikke se Norges beste herre i aksjon i helgen, men på grunn av en virussykdom rett før avreise var det ikke så mye poeng for Thilo å dra. Han kunne virkelig ha hevdet seg med tanke på EM, men sykdom er ikke alltid så lett gjøre noe med. Vi ser han heldigvis i aksjon igjen om et par uker på Adidas Rockstars som en av de inviterte utøverne. Neste nordmann ut i ilden er meg med verdenscupen i Arco neste helg. Jeg har ikke vært i Arco siden mitt første senior VM i 2011 og jeg gleder meg vilt. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg hadde et lag å reise med, men mye tyder på at det kanskje blir det senere i år.
