Kaptein Rødskjegg – Kristian Brønstad

Jeg hadde gleden av å bli skikkelig kjent med Kristian etter å ha flyttet tilbake til hjemlige trakter høsten 2009. Kristian hadde turabstinenser på et nivå et sted mellom en nyklekt spurveunge og en løs kanon på dekk, noe som passet meg perfekt. Han var klar for alt og var den første på Oppdal til å omfavne meg etter jeg flyttet tilbake, full av omsorg og iver.

Vinteren stod for tur og vi slukte alt som var av muligheter til å klatre is, både kjente og nye ruter. Begge hadde vi turnusjobb og bonusen var litt ekstra fritid.

Jeg hadde noe mer erfaring enn Kristian med isklatring, så jeg foreslo nok turer på et hardere nivå en det han var vant til. Men Kristian var gira og ikke minst villig til å prøve. Og lærekurven var mildt sagt bratt for både Kristian og meg ­ og vi ble et smidig og sterkt klatrelag. Før vinteren var over var vi like erfarne og kunne spille kortene begge veier, det ble mulig å bryte seg på det mest utrolige av klatreplaner. I løpet av is­sesongen 09/10 hadde vi klatret nærmere 100 taulengder sammen og fått med oss flere førstebestigninger både i Sunndalen og Eikesdalen. Tågbekken klatret vi bare på veien til/fra.

De to årene jeg klatret mye med Kristian opplevdes som et eneste langt eventyr. Vi hang sammen i veggen og vi hang sammen på Oppdal. Lange middager hos meg eller kinokvelder hos han. Og fortløpende ble det lagt nye klatreplaner, vi kalte oss for brødre.

Klatremessig vil jeg trekke frem to turer, storveggsklatring i Yosemite og bestigningen av Mardalsfossen. Høsten 2010 hooket jeg opp med Kristian i Yosemite, planen var å klatre storvegg. Kristian hadde allerde fått varmet opp sammen med en anne taulagskamerat, Torbjørn Dahlen, men han hadde brukt opp sin ledige tid og måtte reise hjem. Kristian hadde en enorm ordenssans og elsket å optimalisere klatreutstyr og heiseteknikker. Da jeg kom til dalen hadde Kristian allerede planlagt turene våre så grundig at det jeg omtrent bare kunne hoppe på og seile med. Vi klatret «The Shield» på El Capitan i løpet av fem dager og underveis dro han frem den ene praktiske dupeditten etter den andre. Spesielt husker jeg å stå på standplass og dra opp «ziplina» da lyden av DeLillos blir sterkere og sterkere. Fra standplassen under hadde Kristian festet til lina både snop, sportsdrikk og mp3­spilleren, ­ikke bare den nødvendige heisetrinsa. Og ikke minst takk for den frysetørkede ostekaka vi feiret uttoppinga med!

9. mars 2011 stod den lenge plangte bestigningen av Mardalsfossen for tur. Med vant pågangsmot stod vi ved bunnen av fossen. Usikkerhetsmomentene rundt et parti med bart fjell
og kalddusj fra ei åpen issøyle løste seg greit og akkurat passe våte nådde vi terassen som
utgjør skillet mellom nedre og øvre fossefall. Ei kraftig snøskur feide inn dalen og dekorerte veggen foran oss med spindrift. Men det var nå eller aldri, så vi fortsatte. Snøværet ga seg og det klarnet opp mens temperaturen sank. Jeg var på led et par taulengder under toppen, det var blitt mørkt og jeg var så sliten som jeg noen gang kan huske å ha vært. Plutselig poppet begge øksene av og før jeg viste ordet av det hang jeg opp ned et godt stykke lengre nede. Like hel men fortumlet karret jeg meg til standplass. Utslitt halvsov jeg mens jeg tok inn Kristian på tauet og tenkte med meg selv at nå er det helt slutt på oppdriften, vi snur hvis ikke Kristian ønsker å dra lasset til topps. Kristian beholdt fatningen og ledet den siste lengden med slush­is raskt og effektivt. «Takk, Kristian» tenkte jeg for meg selv da jeg fulgte etter, lettere i sjokk over å se hva han hadde klatret. Dermed hadde vi uten helt å skjønne det, antagelig klatret den første «ground up»-bestigningen av begge fossefallene i Mardalsfossen.

Kristian hadde så mye med seg og det var lett å få et nært forhold til han. Han var interessert i andre mennesker og nysgjerrig. Dessuten var Kristian lett gjenkjennelig med sitt store glis og sin karakteristiske snusleppe. Han vil bli dypt savnet av mange. Sjelden har de følgende ordene passet så bra som nå; Hvil i fred, Kristian. Og tusen takk for laget!