Klatremesteren

Fortell litt om dine siste klatreprosjekter.

– Mine siste klatreprosjekter? Jeg er jo for lengst i en alder hvor det jeg gjør er å fortelle eventyr. Det er lenge siden jeg kan si at jeg gjorde eventyr. Men for å nevne noe som for meg personlig opplevdes som litt eventyrlig de senere årene. Jeg tar med årstall og alder, ellers blir det for pinlig.

• Solo over Svartdalstraversen (Svartdalspiggen – Torfinnstindane) fra Gjendebu til Torfinnstindane, 2004, 12 timer, 67 år.

• 50-årsjubileum på Storen, solo, 2005, 68 år.

• 50-årsjubileum Trollryggen, 2008, 71 år

• Mongejura, Sydpillaren med Robert Caspersen, 2013, 76 år

• Guiding på Storen, Stetind og Romsdalshorn, 2015, 78 år

• Guiding på Romsdalshorn Nordveggen, 2016, 79 år

Du har vært borte i flere opplevelser som kunne endt virkelig galt. Hva er ditt forhold til sikkerhet og frykt?

– Jeg ble trukket til fjellklatring fordi det handler om å mestre noe som potensielt kan være veldig farlig. Det betyr en vandring i grenseland. Det å ha gjennomført noe som er godt utenfor komfortsonen, som krever hundre prosent konsentrasjon og alle krefter, gir en fenomenal tilfredsstillelse. Av natur er jeg nok litt easy go lucky. Planlegging og systematikk er ikke min sterke side. Jeg kaster ting i sekken og improviserer om nødvendig. Det har medført noen hårete opplevelser. Det er kanskje derfor jeg ikke har mye hår igjen.

Hvor startet friluftslivinteressen?

– Jeg er født på Rjukan, nærmest i friluft. Dalsidene og fjellet ble lekeplasser. Jeg skreik meg til å dra alene på hyttetur på Hardangervidda i vinterferien sammen med min beste venn, Kjell. Han var 12 og jeg var 11. To guttunger, evig langt fra folk, primus og vedfyring. Vi hadde ikke klokke så vi telte til 5 ganger 60 når vi kokte egg og til 30 ganger 60 for poteter. Tellinga gikk nok vel fort, eggene ble skjelvende og potetene ble steinharde. Kjell fikk en kjempeflis under en negl, så vi måtte gå noen kilometer til nærmeste folk for å få hjelp. På vei tilbake til hytta var det iskaldt og bekmørkt. Vi var enige om at hvis vi overlevde dette, så hadde vi en god historie å fortelle barnebarna.

Hva motiverer deg til å klatre?

– Mens jeg var ung: lyst, glede, tilfredsstillelse, overvinne seg selv noen ganger. Selv om jeg er glad i naturen, så var nok mestringsopplevelsen det viktigste, sammen med det å fullføre, komme helt opp. Nå: Fortsatt glede, men også blandet med «vedlikehold», unngå å forfalle raskere enn nødvendig.

Hva er ditt beste klatreminne?

– Dette er et vanskelig spørsmål, hvordan rangere alle de gode dagene i et liv? Storen som 18-åring i 1955 var en umulig drøm som ble virkelighet. Trollryggen som 21-åring i 1958 var himmelvidt utenfor alle forstillinger. Sydveggen på Tirich Mir i 1964 sprengte like mange grenser. Mt. Everest i 1985, det er ikke lett å komme utenom den. Drangnag Ri sammen med Everest-gjengen i 1995 var en tur hvor en gjeng «forhenværende verdensmestere» måtte tøye strikken til bristepunktet.

Hva gjør du når du ikke klatrer?

– Drømmer stort sett om nye fjellturer. Jeg kan ikke kjøre forbi et fjell eller en klippevegg uten å se meg ut en linje til topps.

Hva er en eventyrer for deg?

– En eventyrer er for meg et lekende menneske som søker opplevelser utenfor allfarsvei, både på det ytre og på det indre plan.

Hva vil det bety å bli kåret til Årets eventyrer?

– Det går jeg da virkelig ut fra at jeg ikke blir. Det ville være altfor flaut for Norge om dere skulle kåre en forhenværende, halvdement tulling til Årets eventyrer.

«Jeg ble trukket til fjellklatring fordi det handler om å mestre noe som potensielt kan være veldig farlig. Det betyr en vandring i grenseland.»
Ralph Høibakk