Lærer jenter i Afghanistan å klatre

Det kjente sitatet fra Zappfe, får en ny mening når jeg ser jentene endre personlighet idet vi stiger ut av den gamle vanen vår som nå har kronglet seg gjennom bratte grusveier, og endelig er fremme i en av de trange, bratte dalene ca 3 timer utenfor Kabul. Jentene ler høyere og viser gjennom kroppsspråket deres at de slapper av, kan tøyse og være seg selv.

I løpet av bilturen har jeg lagt merke denne nye personligheten som kommer frem. Nå er vi ute i fjellene, kun et par spredte murhus å se rundt oss. En av jentene forteller meg at:

“Jenter skal ikke le for høyt, ikke snakke for høyt, ikke se for mye opp. Men jeg elsker å le, og danse, og her i fjellene kan jeg være meg selv og gjøre som jeg vil!”

De vikler sjalene sine opp til noe som ligner mer på en turban enn en hijab, fremdeles korrekt tildekket, men klare for å klatre! De har gledet seg til denne turen i flere uker, hjulpet meg å lage pakkelister, vise frem hvilket utstyr vi har og hva de husker fra det tidligere frivillige har lært dem om å lage ankere, plassere sikringer og den evige debatten om hvilken metode det er best å kveile tauet på. Vi har også laga matlister. Rettere sagt, vi har argumentert hardt for hva som handles inn av mat. De vil ha ris, og jeg vil ha, i det minste litt protein.

Sa opp jobben og reiste til Afghanistan for å lære jenter å klatre

To måneder tidligere var jeg usikker på om jeg skulle takke ja eller nei til jobben som daglig leder og klatreinstruktør i Afghanistan. Det er ikke et land som oser av godnyheter, og da jeg spurte om råd fra mer eller mindre alle jeg kom over, var det kun Ralph Høibakk og Christer Raugland som var positive til at jeg skulle dra hit. Riktignok to personer som er glade i spenning og eventyr, derav deres endeløse historier om alt mulig rart, men kanskje ikke de to personene du spør aller først når det kommer til sikkerhet.

Jeg er også glad i eventyr, og få muligheten til å jobbe, bo, lære, klatre og få nye perspektiver på livet sammen med unge jenter i Afghanistan kunne jeg ikke si nei til. Jeg hadde uansett sagt opp den daværende jobben og var klar for å gjøre noe helt nytt, så lenge det innebar mer tid i fjellene.

Var det verdt å utsette seg for så stor risiko for å lære noen jenter å klatre? Burde jeg ikke heller bidratt som lærer eller prøvd å påvirke noe politisk eller økonomisk? Var ikke klatring ganske meningsløst i et land som har hatt flere generasjoner med krig, spesielt for jenter som først og fremst bør kjempe for å ha rettigheter til utdanning, jobb og friheten til å velge hvem de skal gifte seg med. Samtidig tenkte jeg på hvor viktig klatring er for meg; å kunne koble av fra alt annet som skjer rundt meg, kun fokusere på hvordan jeg skal holde det neste grepet riktig for å ikke falle av, eller hvilken sikring jeg skal plassere før jeg beveger meg videre. Å være ute i fjellet, våkne opp i et telt, kun bekymre seg over at det er litt for tidlig men likevel stå opp fordi man gleder seg til dagens prosjekt. Magisk, meningsløst og viktig.

Strenge sikkerhetstiltak

Jeg fant fort ut at denne organisasjonen, Ascend Athletics, hadde innsett noe av det samme og ville bruke klatring, friluftsliv og trening til å bygge opp jentene her fysisk, slik at de også ble sterkere mentalt. Gjennom dette vokser selvtilliten, troen på seg selv, troen på hva man kan få til i fremtiden, og at alt ikke er håpløst i Afghanistan. Den første bekreftelsen på dette fikk jeg gjennom jentenes høye, selvsikre latter ute i fjellene.

Ironisk nok hadde jeg fått jobben som fulltids klatreinstruktør, mentor, forbilde, logistikkansvarlig, løsningsansvarlig, metodeansvarlig, utstyrsansvarlig, rett og slett ansvarlig for det meste i denne organisasjonen som hadde å gjøre med klatring, ekspedisjoner og den daglige treninga for jentene. Jeg kunne ikke bevege meg noe sted. Jeg var sperret inne bak fire høye murer med piggtråd og måtte lukke en svær ståldør bak meg hver kveld etter å ha sagt god natt til mine vakter. Ganske motsatt av hva man ser for seg i en drømmejobb som klatreinstruktør. Uansett, det gir et godt bilde av hvordan sikkerhetssituasjonen er i Afghanistan og hvilke forhåndsregler man må ta. 

Selv om afghanske familier ikke har like høy sikkerhet i sine hjem, gir det likevel et godt bilde av presset og usikkerheten de må leve under hver dag. Nok en god grunn for at jentene elsket å dra ut i fjellene! Målet ble å gjøre dette så ofte som mulig. Ikke så jevnlig som mulig, for da hadde vi skapt rutiner, og det ville gått på bekostning av sikkerheten. Samtidig, er det en ting jeg har lært er det at det finnes flest muligheter så lenge man er kreativ. Målet var å lage en timeplan for det neste året som innebar minst mulig synlige rutiner for andre, samtidig som jeg ville få til et best mulig opplegg for å lære jentene det de trengte i fjellet og i veggen.

Ascend Athletics i Afghanistan – en deltids-folkehøyskole

Organisasjonen kan best sammenlignes med en deltids-folkehøyskole, hvor omtrent 25 jenter søker om å få bli med hvert år. De er mellom 15-25 år gamle og går på skole eller universitet på formiddagen og kommer til Ascend på ettermiddagen for å trene. Alle fridager og ferier brukes på lengre turer og ekspedisjoner i fjellene. Jentene her er ikke svake og hjelpeløse, de bobler over av energi, engasjement og ideer. I 2017 var en av Ascend-jentene den første afghanske kvinnen opp på Mt. Noshaq (7492 moh), Afghanistans høyeste fjell. De har hatt mange mindre ekspedisjoner til ulike områder i Afghanistan også. Det er dyrt å reise trygt her, så vi bytter på hvilke jenter som får bli med på de ulike turene. I tillegg vil vi ikke ødelegge for skolegangen deres, så de hadde uansett ikke fått nok fri til å bli med på alle turene.

Steinkvaliteten i Afghanistan er ikke den beste, men fjellene er fantastiske, og det er mange breer og fjell som man trenger tau for å bestige. Jentene hadde hatt mye, men hittil ustrukturert erfaring. Da jeg kom, høsten 2019, begynte jobben med å finne ut hva de kunne og hva de måtte øve mer på. Målet var å forberede dem til å gjennomføre Afghanistans første klatreinstruktørkurs. Med den kompetansen kunne de bli ansatt som instruktør-assistenter og lære nye jenter å klatre, samtidig som de ble mer selvstendige med en egen lønn som kunne hjelpe dem og familien deres. Månedene før jul gikk med til å lære en liten gjeng av jentene det meste jeg kan, og finne et egnet sted for å utvikle et klatrefelt så de kunne få mer mengdetrening. I dalen jeg nevnte innledningsvis fant vi først et ok felt, deretter et passe felt, men tilslutt fant vi en liten vegg av granitt! Ikke fantastisk, men steinen var hvert fall fast. Afghanistans første bolter ble satt, og resten av uka ble brukt til alt fra å perfeksjonere sikre- og ledekunnskapene til å introdusere og øve på kameratredning.

Vinteren i Afghanistan og isklatring

Vinteren her er rett og slett dritkald! Ikke særlig annerledes enn en fin, kald vinter i innlandet i Norge når man er ute, men problemet oppstår når man er vant til å kunne gå inn for å varme seg. Husene er bygd for å holde ute den intense varmen om sommeren, ikke for å holde på varme om vinteren. Løsningen ble tre lange måneder hvor alle gikk med dunjakke inne. Jentene gikk nesten i dvale foran vedovnen, og det vanlige engasjementet var mer eller mindre lagt på is. Min plan for å endre på dette var enkel; vi skal sove i telt ute i hagen helt til de blir vant til kulda, deretter skal vi finne et sted vi kan klatre is! Jeg hadde sett noen bilder av en innsjø på et platå hvor vannet rant ned på det lavere platået under og formet perfekte søyler og vegger av is på ca 20-30 meter. Det gikk en vei fra en liten by, ca 2 timer ut i intet, og der lå en bitteliten landsby omringet av innsjøen. Deretter måtte vi frakte stegjern, tau, telt, primuser og mat ut dit. Det måtte gå an å isklatre der. 

Jeg prøvde å bruke det nettverket jeg har fått i Afghanistan til å spørre om isklatring, men de jeg spurte skjønte ikke hva jeg mente eller hva skulle med å klatre på is. Jeg kunne kun finne en gammel artikkel om noen amerikanere som hadde prøvd å klatre is her under en mislykket ekspedisjon, men med lite andre detaljer. Jeg fant noen gamle militære oversiktskart, som viste seg unyttige. Da var det var det kun en ting å gjøre; starte å planlegge et lite eventyr som jeg ikke hadde peiling på hvordan ville ende. 

Vinterturen vår var vellykket! Vi fikk først og fremst klatra masse is, vi fikk prøvd oss på ski, og gått noen fine kveldsturer i dyp nysnø under en stjernehimmel som ikke visste hva lysforurensing var. Vi fikk med oss en ny jente fra landsbyen som så hva vi drev med og ville bli med oss tilbake til Kabul så hun kunne trene med oss og starte på skole igjen siden det ikke var noe skole for henne der. Til tross for at vi våkna i minus 20 grader og kikket på en glitrende, knasende teltduk, så var det faktisk vårstemning i lufta da vi etter endt uke vendte tilbake til Kabul. Etter at stegjern var tørket og soveposer luftet og jentene var i gang med sin vanlige trening gjennom uka, begynte jeg å planlegge neste tur. Tilbake til den bolta lille granittveggen, i dalen utenfor Kabul. Kun litt planlegging og ompakking så reise vekk fra verdens mest forurensede by så fort som mulig. Det var slutten av februar, og sola ble varmere for hver dag. I bakhodet begynte jeg å grue meg til sommeren og historier om 40 varme. Planen for den neste store turen var nemlig Iran for å klatre i fastere fjell og for jentene å møte andre, sterke, persiske jenter. Vi hadde begynt planleggingen, og jeg hadde allerede stilt den iranske lederen av klatreklubben der utallige spørsmål om hvilke klatrefelt og fjell som hadde mest skygge. Uansett, foreløpig var det behagelig kjølig under Afghanistans vårsol, men likevel varmt nok til at snøen hadde starta å smelte, også i dalen vår utenfor Kabul.

Korona-situasjonen i Afghanistan

Pakkelistene var klare, programmet dag for dag var klart. Så starta jentene å snakke om korona. Hver gang noen hostet, lo og pekte de og ropte korona. Nyheten hadde spredt seg. Foreløpig var det ingen som tok det veldig seriøst, men alle hadde hørt hva som begynte å skje rundt omkring i hele verden. Jeg ville aller helst ignorere det og dra så fort som mulig vekk fra den forurensede bylufta, ut på tur igjen, men hva om noen av oss ble smitta, og deretter delte telt og primuser, med begrenset hygiene. Hva om noen av jentene ble alvorlig syke? Selv om vi skulle være en times tid unna sykehuset i nærmeste landsby, er helsetilbudet i Afghanistan allerede ganske dårlig og det siste du vil er å legge all din tillit til et lite sykehus i en avsidesliggende landsby.

I ettertid er det merkelig å tenke på at vi trodde vi kunne avvente litt. Utsette noen få uker og se an. Flytte turen til etter de først annonserte 3 ukene med karantene. Nå, i juni, etter 15 uker bak de samme 4 murene med piggtråd, mens jeg leser nyheter om at man snart kan åpne sportsarenaer igjen i Norge så lenge man holder avstand, og jeg leser oppdaterte tall og rapporter om at det først er nå kurven begynner å gå opp her i Afghanistan, så tenker jeg at vi kunne like gjerne dratt på den turen. 

Det jeg i stedet gjorde var å samle jentene i små grupper, i mangel av informasjon og tester her i Afghanistan, og med Iran som naboland som eneste referanse, samlet jeg så mye korrekt informasjon som mulig og hadde møter i små grupper med jentene. De var overraska over det de ble fortalt. Myndighetene sa jo ikke det samme. De sa for så vidt ingen ting. Jeg var sikker på at det lureste var å gi jentene nok, korrekt informasjon for deretter å gå hjem og bruke kunnskapen sin som forbilder for familiene sine. Mange er analfabeter her, og tilgangen til riktig og effektiv informasjon er derfor enda vanskeligere. Planen var at jentene skulle bruke sin selvtillit og kunnskap på å spre riktig informasjon i familiene sine. De første par ukene mottok jeg bilder fra jentene hvor de holdt små korona-presentasjoner for familiene sine, de hadde kjøpt inn mengder med såpe, og spesielt mange bilder av at de bakte brød! Brød er hoveddelen av alle måltider her, kjøpes på gatehjørnet i store biter, som hele familien deretter river biter av. En av de første tingene jeg sa til dem var at de ikke kunne kjøpe brød på hjørnet lengre. Det ble ikke tatt godt imot i starten, men etter noen få dager med hjemmelaget brød, var de enige om at det var lurt. Uansett merka de fort at det var nyttig med en sterk bisse for å elte brøddeig til en hel familie hver dag, og plutselig ble det nesten en konkurranse om hvem av jentene som bakte mest brød!

Samtidig begynte jeg å lage en timeplan som de kunne gjøre hjemme. Litt yoga i stua, litt pushups i hagen, kanskje litt bordbuldring, og gi dem noen nye knuter å øve på hver uke. Jeg fikk masse gode ideer til teoretisk videoundervisning fra søsknene mine sin hjemmeskole i Norge, men skjønte raskt at i et land hvor ingen har Wifi i hjemmene sine, og på en god dag kun har edge på mobilnettet, så nytter det ikke hverken med Zoom, Skype eller Teams. Løsningen ble å skrive ned ideer til praktiske oppgaver som de kunne jobbe med hjemme, og sende et bilde av hvordan de hadde løst det, når de fra tid til annen hadde både strøm og nett på mobilen. Det beste med lockdown her i Kabul er at når jentene nå trener hjemme, så ser også søsknene deres hva de driver med, blir nysgjerrige og vil være med å prøve. På bildene de sender meg, ser jeg mødre som er med å gjør styrkeøvelsene, eller de sender en videosnutt hvor jeg hører at det er broren eller faren som filmer og oppmuntrer dem, og teller høyt hvilket nummer av situps og pullups de er på. Med andre ord har flere personer blitt påvirket av det Ascend ønsker å oppnå. Familiene har nå sett jentene buldre rundt bordet og gjøre pushups i hagen hver dag i 15 uker, og forhåpentligvis er det med på å normalisere og endre tankegangen rundt at jenter er sterke, de kan drive med sport og aktiviteter som er trygge og sunne for dem, og de kan ta egne valg og til og med bidra med viktig informasjon til familiene sine. Den nest beste tingen med lockdown i Kabul er at når jeg før så en gråbrun vegg kun noen hundre meter foran meg i horisonten, så kan jeg nå klatre opp på taket og se utover de høye snødekte fjellene som omringer byen!

Jeg vet at både jentene og jeg nå gleder oss skikkelig til å kunne dra ut på tur. De spør meg hele tiden om vi kan møtes snart, og når jeg forteller om utviklingen rundt omkring i verden blir de både overrasket og skuffet hver gang, men de sier også at da blir det enda bedre når vi endelig kan dra på tur igjen! Den egentlig aller beste tingen med lockdown i Kabul er at etter måneder med hard trening i hvert vårt hus er det en skikkelig sterk og gira gjeng med jenter som entrer fjellene i Afghanistan igjen på et eller annet tidspunkt.