Leo Bøes vei til toppen

Noen faste tau henger ned her og der. Rundt oss henger folk på medbrakte fingerbrett og svinger på armene for å varme opp. Noen turister står lenger nede i hula og ser seg forvirret rundt. I denne hula nord for Trondheim finner du de beste klatrerne i verden side om side med barnefamilier, fotografer og turister. Stedet ble for alvor kjent da ruta «Silence», verdens hardeste rute, ble gått av Adam Ondra i 2017. Men «Silence» må vente nå. 

For Leo var det som lokket denne turen «flere, litt harde ruter». 

Hva han mener med «litt hardt»?

 – Tja, 8c for eksempel. Det bør gå relativt fort.

Leo Bøe er høy, tynn og med helt kortklipt hår. Beskjeden, nesten så han virker sjenert, men likevel selvsikker – en egenskap som ifølge ham selv er avgjørende når det kommer til å klatre hardt: Man må være både selvsikker og avslappet. «Det går som det går», som han sier. For tiden bor han i Bergen sammen med moren, jobber med å skru ruter og klatrer så mye han kan.

Han kommer ikke fra noen utpreget ‘klatrefamilie’. Men moren – opprinnelig fra Belgia –  var også et fysisk talent da hun var på alder med Leo. Hun var belgisk mester i taekwondo i flere år, var på landslaget og konkurrerte på internasjonalt nivå. Leo er nummer tre i søskenflokk på fire, men ingen av de andre i familien klatrer. Selv begynte han å klatre nærmest ved en tilfeldighet, da en kollega av moren tok han med. 

–  Da jeg var åtte år tok han meg med for å prøve barneklatring. Deretter ble det bare mer og mer, både inne og ute. Det var det eneste som interesserte meg, så det ble mye klatring, forteller Leo.

13 år gammel var han med i sin første konkurranse, en norgescup i Sogndal med tre andre deltagere i sin klasse. Han kombinerte inne- og uteklatringen, var like gira på begge deler, og vant det meste han var med på. Inntil en dag i 2016, da han trente litt for hardt før en konkurranse:

– Jeg begynte å kjenne det i håndleddene. Det var europamesterskap, en konkurranse jeg hadde gledet meg lenge til. Jeg bestemte meg for å gjennomføre likevel. Selve konkurransen gikk ganske bra, men etter at adrenalinrushet hadde lagt seg merket jeg at det gjorde vondt. 

«For et år siden kunne jeg ikke ta én pull-up. Så jeg var svak, og hadde mye vondt.»

De fant aldri ut helt akkurat hva det var. Om det var sykdom, skade eller overbelastning. Men begge håndleddene hans sviktet, og det ble vanskelig å trene og klatre. Fra 2016 til begynnelsen av 2019 ble det lite klatring, det var de to siste årene han gikk på videregående.

– Jeg kan nesten ikke huske hva jeg holdt på med den perioden. Jeg tror ikke jeg drev på med noe jeg likte. Det var ganske kjipe tider, forteller Bøe. 

– Du drev ikke med noe alternativ trening mens du var ute?

– Jeg bare sluttet å klatre, det var nesten som jeg ga opp. Jeg var sikkert russ og sånn. Jeg husker egentlig ikke hva som skjedde de to årene.

Han viser meg ett bilde av seg selv fra den tida han var ute av klatringen. Han ser ut som en hvilken som helst annen 17-åring, litt spinkel kanskje, og mener selv han «så ut som en pinne».

– Jeg var svak den perioden jeg var ute, påstår han.

– Var du egentlig svak? 

– Ja. For et år siden kunne jeg ikke ta én pull-up. Så jeg var svak, og hadde mye vondt.

Dedikert styrketrening har tatt ham den lange veien tilbake og forbi den klatreformen han hadde tidligere.

Før han ble skadet hadde Leo gått flere ruter med graden 8b+. Men det var i 2016. 

Etter to år med lite klatring prøvde han seg i et NM i Sogndal i november 2018, kanskje han var klar for å konkurrere igjen. Han kom ikke til finalen. 

Vinteren gikk, og det ble 2019. Da sommeren kom tok Leo en tur til Flatanger. Og han merket at det begynte å løsne.

– Jeg fikk jo egentlig bank da jeg var her i fjor sommer. Prøvde å gå noen ni minuser (8a), men det gikk ikke så bra. Jeg prøvde meg også på Doorkeeper (8b), men jeg var sjanseløs. Jeg var så mye svakere enn jeg hadde vært før.

Men Leo hadde skjønt noe viktig: Han kunne klatre igjen. 

Han kombinerte mye uteklatring med hard styrketrening, og brukte høsten 2019 på å trene. Leo var klar for comeback.

Han ble med i en norgescup det året som han vant – men dette la han ikke så mye i, siden det var så få deltagere med. Han visste fortsatt lite om hvordan han lå an i forhold til de beste i landet. Eneste måten å finne ut av det på var å bli med på NM på Oslo Klatresenter i november, der det var duket for tidenes finaleheat. Alle de beste i landet hadde meldt seg på i seniorklassen. 

– 2019 ja. Jeg overrasket meg selv det året, forteller Leo.

Alle som fulgte streamingen eller satt i publikum og fulgte med på finalen i NM skjønner hva jeg snakker om. Den beskjedne bergenseren, 19 år gammel og blant de yngste i seniorklassen, kom ut under det bratteste henget på veggen på Oslo Klatresenter.

Han klatret som sistemann. Før han hadde Martin Mobråten, Thilo Schröter, Erik Grandelius og Stian Cristophersen falt omtrent samme sted, midt i det bratteste taket. Da Leo kom til det punktet i ruta så det ut som han kunne hvile, midt i taket. Han ristet litt på armene for å få ut melkesyre, og fortsatte.

Leo ble den eneste som toppet den lange og pumpende ruta med grad 9 (8b), og som et lite kirsebær til publikum hadde han droppet kalkposen. Det ble summet litt blant tilskuerne, var det en provokasjon? En maktdemonstrasjon? Ifølge han selv var det «rett og slett fordi han ikke svetter noe særlig på fingrene». 

– Posen er bare ekstra vekt og en unyttig gjenstand å ha med i veggen. Å droppe den er ikke et statement, sier han. 

– Hvordan var det å klatre i NM?

–  På NM merket jeg at jeg var der jeg skulle være. Jeg følte meg helt maskin, og var selvsikker på at det skulle gå bra. Men jeg var likevel usikker på hvordan formen min var i forhold til de andre som deltok. Jeg merket fort at den var bra, jeg var den eneste som toppet andre kvalik og jeg følte jeg hadde god margin på den. Så jeg var selvsikker. 

Selvsikkerhet er noe som går igjen for Leo. Skal man klatre et hardt prosjekt for eksempel, er det viktig at man klarer å slappe av, hvile på ruta, og være selvsikker. Hvordan blir man det? spør jeg, og får til svar at man må bare slappe av. «Det går som det går», sier Leo. 

–  Var du nervøs?

–  Nei. Det var ikke så mange forventninger til meg, og jeg hadde gode forutsetninger siden det var en lang og pumpende rute. Jeg var egentlig ganske avslappet, jeg hadde ærlig talt forventet å få bank på NM. Og jeg tenkte at det går som det går. Men klatringen gikk sinnssykt bra, det var veldig deilig. Det var det jeg hadde jobbet mot det året. Å klatre den finaleruta i NM i 2019. Og det er kanskje det gøyeste jeg har opplevd.

FASE 2. Da han kom tilbake etter skaden, i Leos andre fase om vi skal kalle den det, hadde han ingen trener. Det hadde han alltid hatt tidligere, men nå «kunne jeg endelig gjøre ting på min måte», forteller han. Forberede seg på en annen måte – nok hvile blant annet. 

– Før en konkurranse skal man hvile mye. Man skal ikke trene pump for eksempel uka før. Og det gjorde jeg tidligere. Da hvilte jeg bare en uke før konkurranser. Før NM nå i høst hvilte jeg i to og en halv uke. Jeg klatret litt, men mye kortere og lettere økter. Jeg trenger minst to uker for å bli i god form etter en lang treningsperiode. Også periodiserer jeg mye. For eksempel en måned med mye styrke og buldring. Eller fram mot NM, da blir det mye pumptrening, kanskje i to måneder. Det er viktig å legge det i perioder, så man har en plan. Dele det opp i måneder eller uker. Og ha en plan for hver uke også, så ikke alt bare blir tilfeldig. 

Leo forteller om en kalender der alt blir ført inn, både før og etter trening. Planer for økta, og refleksjoner i etterkant. Men han er også opptatt av å lytte til kroppen – kanskje klok av skade:

– Hyppigheten på øktene baserer jeg egentlig på feelingen. Ofte kan det være to dager på, og en dag hvile. Men det kan jeg godt forandre på. Hvis jeg ikke er motivert en dag så pleier jeg bare å snu. For å ha god økt må du være motivert. Man må være giret. 

Leo reiser seg brått, for nå skal Thilo prøve en rute. Thilo Schröter, en av landets beste buldrere, er også i Flatanger for å klatre og buldre. Nå skal Schröter egentlig bare opp og kjenne på flyttene, men det er en rute Leo også har lyst til å teste. Fram til nå har vi sittet rolig og pratet sammen. På et tidspunkt minner jeg Leo på at hvis han vil klatre så må han si fra, det har gått mange timer siden han kom opp til hula. Men Leo venter, svarer han. 

På hva? Å bli gira. Til å bli klar for å klatre. 

Han går litt fram og tilbake under veggen og kjenner etter – om han egentlig vil. Og her er det lærdom, tenker jeg. I stedet for å komme fram til veggen og mekanisk ta på seg sela og sette i gang å klatre som om det er en jobb, er det jo et poeng å kjenne etter om man har lyst.

Nå kom det tidspunktet for Leo. Midt i samtalen vår reiser han seg og går bort til Thilo, for å se hvordan flyttene er. Ruta begynner helt nederst i hula, følger bakken parallelt oppover, så vi har orkesterplass og kan følge med på Thilos klatring på bare noen meters avstand. Det 14 første flyttene er visstnok en 8A+ bulder, forteller Leo. Deretter en god hvil, før det kommer en ny 7C og 8A bulder over den igjen. 

–  Hvorfor sover du egentlig inne i den låven der nede?

–  Jeg sov først utendørs, men det ble så fuktig i teltet. Det er ikke så bra telt akkurat. Så jeg la meg inn.

Han tenker seg litt om. 

– Jeg begynner kanskje å bli litt lei nå. Jeg har gått de rutene jeg hadde plukket meg ut på forhånd, og litt flere. Men jeg skal tilbake neste år og prøve på denne her; Thors Hammer, 9a/+.

Leo om...