Slik gikk Thomas Vekve fra skikjører til klatrer

Det gjorde inntrykk og jeg var vanvittig imponert! Utover det første studieåret skjønte jeg at klatring var noe som måtte læres, men da kun for sikrere å kunne kjøre spreke ting på ski.

En del av pengene etter sommerjobben ble brukt til å kjøpe klatreutstyr; 11 mm Mammut-tau, Boreal Ballet osv. Alt veldig «hot» i mine øyne.

Tilbake i Trondheim startet jeg å klatre med klassekompisen Bjørn Flemsæter. I klassen gikk også Børge Gjeldvik, som vi regnet som proff (!).

Det ble ikke så mye klatring ute den første høsten, men litt topptauing i Korsvika for ferskingene ble det. Det var stedet å være på den tiden.

Jeg kunne imponert se tidligere nevnte «Turbo» ta av seg t-skjorta mens han hang opp ned i overhenget. Utover høsten fikk jeg testet ut hvordan man trente innendørs. På Idrettsbygget var det jo en kjeller hvor man kunne buldre på en perforert betongvegg.

Da ble jeg med i Tindegruppa. Det var en utrolig bra gjeng og veldig artig å bli kjent med folk som var hinsides gode i mine øyne. Det var sikkert ikke den enkleste gjengen å komme innpå, men har man bestemt seg så har man det. Foruten «Turbo», var det Eivind Sønstebø, Anne Grethe Nebell, Bjarte Bø, Alv Borge, Dag Hagen, Eivind Wang (som var ungdommen blant oss), Stig Brudeseth og mange flere.

«Vi ble innbrakt av politiet, men heldigvis sluppet med en gang.»

Vinteren 1992-93 skulle jeg bo i de franske alpene et halvår og kjøre på ski. Vi lærte oss litt fransk, sto veldig mye på ski (telemarkkjøring med lave lærsko, så klart), prøvde oss litt i fjellet og klatret på kalkstein i Buoux.

Besøket i Buoux var fantastisk og jeg husker jeg var veldig fornøyd med å gå en 6b+. Litt fjellting med blant annet Mont Blanc ble det også, med en tur i april fra Refuge des Cosmiques over de tre Mont Blancene, og ned den normale vinterruta til mellomstasjonene på Aguille de Midi-heisen.

Vi var nordmenn med begrenset erfaring i fjellene der, og visste vel egentlig ikke helt hva vi holdt på med. Det var skikkelig vinterforhold, men samtidig mer is enn snø. Planen om bruk av mye ski utgikk til fordel for stegjern og øks. På tross av at jeg i ettertid har innsett hvor stor risiko vi utsatte oss for, så er det uansett en av de flotteste fjellturene jeg har hatt.

Tilbake i Norge var jeg gira på klatring som aldri før og litt lei ski, sannsynligvis etter en liten overdose.

Utenom studentmiljøet i Trondheim hadde jeg ikke noe klatremiljø i sommerferiene. Tilbake igjen i Trondheim for høstsemesteret 1993 så ble det mye klatring.

Jeg husker Rune Strandli og jeg dro mange ganger til Støren hvor jeg stolt fikk gått min første 7+. På bratt sva selvsagt, siden jeg ikke eide styrke i overkroppen. Jeg måtte stole på fingrene og beina. Da jeg skulle prøve den overhengende Gule flekken (7+) i Korsvika etterpå, var jeg sjanseløs.

Her måtte det altså trenes litt. Det var den høsten jeg skjønte at dette var noe mer enn bare en interesse eller hobby. Siden da har klatring vært en viktig del av livet, og selv etter perioder med litt mindre motivasjon så kommer gnisten tilbake igjen og igjen.

Det var også den høsten 1993 jeg gjorde det smarteste i forhold til å få klatret masse og bli en klatrer. Av en eller annen grunn klarte jeg å bli med Cato Fostervold, Sverre Brandsberg Dahl og Pål Benum Reiten på å dele en leilighet. I januar 1994 var starten på klatrekollektivet i Udbyesgate i Trondheim et faktum. Cato ble etterfulgt av Eirik Rossvold i 1994. Eirik hadde gått Vadla-skolen i Kristiansund og gikk ikke av veien for å klatre Trollveggen uten hjelm og liknende.

Det kollektivet holdt seg lenge og ble vel mer som en institusjon å regne. Det geniale var selvsagt at jeg bodde med noen av de beste og mest dedikerte klatrerne i landet. De var utrolig gira og inspirerende og det smittet selvsagt. Det ble mye trening og med mine svake armer så ble det jo selvsagt betennelse både foran og bak på spesielt albuene. Det kom seg etter hvert og nivået økte, og dermed også motivasjonen.

Sommeren 1994 ble klippen ved Hell oppdaget, og klatremiljøet i Trondheim fikk en skikkelig boost. Det var utrolig kjekt å være med på den utviklingen og da jeg flyttet fra Trondheim i 2002, så hadde jeg gjort det sære å ha gått alle rutene der. Heldigvis har det skjedd en del utvikling i etterkant og det er sikkert mye verre å gjøre det samme nå, etter at spesielt Adam Ondra har førstebesteget en del prosjekter.

«Flere enn meg husker nok dagens landslagstrener løpende rundt i supermanndrakt.»

Udbyesgate ble et sosialt samlingspunkt både for klatring i seg selv og selvsagt fester. Det er ikke lenge siden jeg ble konfrontert med historier om påfunn i forbindelse med noen av festene. Vermuth-festen før jul i 1994 var kanskje den mest berømte. Egenprodusert hetvin skulle testes før hjemreise til jul. Det ble en litt voldsom test der folk som skulle innom etter trening for en prat, endte opp i baris etter 20 minutter. Påfunnet som ga mest oppmerksomhet, med notis i avisa, var Eirik og min sin bestigning av Nidarosdomen. Det var definitivt ikke lurt å sitte på taket der å synge. Vi ble innbrakt av politiet, men heldigvis sluppet med en gang.

Da vi fikk klatreveggen på Dragvoll, ble det konkurranser. Udbyesgate var til å begynne med naturlig som festarena for alle deltagere, etter modell av de gode festene i forbindelse med norgescupene i Bergen. Ikke helt etter dagens standard, men det er mange festlige minner derfra. Flere enn meg husker nok dagens landslagstrener løpende rundt i supermanndrakt.

Det er utrolig kjekt at Flatanger har blitt en stor internasjonal destinasjon de siste årene. Stedet ble oppdaget av Pål Reiten, Erik Aalde, Pål Høyem og Eivind Bakken sommeren 1995. Pål hadde god husk, og husket en del klipper fra noen turer med bestefaren der de skulle kjøpe laks da han var liten. Min første tur var med Pål i starten av mars 1996. Da var jeg solgt på plassen. For et fantastisk sted! Vi boltet Kykelikokos (8) den helga etter å ha gått den teknisk, og den er vel fortsatt en klassiker. Fra da ble det mange turer dit. En typisk helg var å komme opp fredag kveld og klatre litt før mat og øl. Lørdag var gjerne viet førstebestigninger av naturlige linjer i dalen bak gårdene på Strøm. Søndagen var det bolting og klatring på bolterutene i Hanshelleren. Allerede den gangen var lokalbefolkningen veldig positive til klatring i området. Jeg tror både Pål og jeg har en del kaffekopper hjemme på kjøkkenet hos de lokale. Inkluderingen var såpass sterk at Eivind Nagell og Gisle Andersen fikk handle på krita på butikken på Lauvsnes. De fikk sette både mat og øl på kreditten til en lokal innbygger. Snakk om service!

Jeg ble i Trondheim til slutten av 2002. Gjennom alle de årene var det et fantastisk bra klatremiljø, og ryktene sier at det har fortsatt. Selv om det var en del utskifting på grunn av studentmiljøet holdt miljøet seg like godt. Dette miljøet hadde stor betydning for gleden jeg fortsatt har med klatring. Gjennom mange av de årene var jeg så gira at jeg garantert var slitsom for en del av omgivelsene. I tillegg til tiden brukt til å klatre, så ble det mange løpeturer i skogen i Trøndelag på leting etter klipper og buldresteder.

Siden da bodde jeg en stund i Oslo og nå i Molde. I Molde har det også blitt familieliv med kone og to barn. Hos oss er klatring også en familieaktivitet, og det er utrolig kjekt å dra på lokale klipper og til varmere strøk for å klatre sammen. Uansett betyr flere forpliktelser og hensyn å ta selvsagt mindre tid til klatring, men med litt fokus, stahet og samarbeidsvilje fra de andre i familien så får vi til en del.

Jeg startet med klatring med ski som motivasjon. I dag er både klatring og ski en viktig del av livet. Og noe av det artigste er toppturer på fjell som krever litt klyving, etterfulgt av flott skikjøring. Motivasjonen for begge aktiviteter er definitivt fortsatt der, og når jeg har vært såpass enspora til nå, så regner jeg med at det fortsetter en stund til. Jeg tror at noe av det som gjør at jeg fortsatt er motivert er at jeg trives veldig godt med klatringen, uavhengig om det er lett eller vanskelig. Det kan være kombinasjonen av naturopplevelsen og mestringsfølelsen. Jeg har vært innom 40-årskrisa med startnummer på brystet på sykkel. Det er også utrolig kjekt og jeg kommer nok til å være med flere ganger på det, men det er ganske tydelig for meg at det ikke er det samme som klatring.