Med sans for godt feste

Denne artikkelen sto på trykk i Klatring nr 145. Du kan lese hele magasinet i vårt e-magasin. 

– Jeg husker ikke helt hvordan det hele begynte, forteller Thomas.

– Men en kollega fra landslaget, Christer Sørgård, kjente noen nede på Tyrili Klatresenter.

Den gangen lå Tyrili nede på Tøyen, og klatring var langt i fra like populært som det er i dag. Thomas var midt i en susende karriere som langrennsløper for det norske skilandslaget. Det var ikke koseklatring som var målet, men klatringen var heller en del av en organisert treningshverdag.

– Det ble mest klatring inne, og vi buldret jo mest. Ettersom det var mest tidseffektivt. Vi pleide å lage en rute som startet med omkring 8-10 flytt. Deretter fortsatte vi med add-on, og la på to flytt hver. Slik kunne vi gjerne holde på lenge, og vi hang ofte i veggen to timer om gangen.

Langrenn krevde mye tid, og om sommeren var det gjerne to treningsøkter om dagen, noe som ikke etterlot særlig mye tid til å tusle frem og tilbake til cragget. Thomas ble derfor i hovedsak en innendørsklatrer. Målet var ikke å bestige ruter, men heller å bli sterk og gå raskt på ski.

– Uteklatring tok rett og slett for mye tid. Mye tid på noe som ikke hadde så mye å si for skiformen. Så, det ble til at vi klatret rundt et par ganger i uka inne når vi var her hjemme i Norge. Når vi var avgårde på tur, hadde vi alltid med oss klatreutstyret i baggen.

Etter mange timer tilbrakt i veggene på Tyrili, var det klart at Thomas var bitt av basillen. Dette mens hans kjærlighet til langrennsporten hadde fått florere i nokså mange flere år. Men hva skjedde så, i et møte mellom langrenn og klatring?

– Jeg merket jo ganske raskt etter jeg hadde begynt å klatre at det hadde en god effekt på skigåingen, forteller han.

Som toppidrettsutøver har Thomas alltid loggført timene brukt på trening, og med oversikten han fikk av loggføringen kunne han raskt se en klar link mellom de to idrettene.

– Når jeg ser tilbake, så er det klart at sesongene der jeg gikk best på ski, var også sesongene der jeg klatret mest.

Det at man blir sterk av å klatre, sjokkerer nok ingen. Men at man blir raskere på ski av klatring er jo veldig mye mer interessant. Så interessant at det hadde vært spennende å finne ut mer. Men med Thomas som det eneste studieobjektet vil det være vanskelig å få noen håndfaste resultater.

Han forklarer linken mellom de to idrettene slik:

– Når man buldrer bruker man jo mange muskler, som bygger en solid og sterk grunnmur. En grunnmur jeg helt klart hadde stor nytte av. Så ved å trene resten av kroppen på den måten, tålte også kroppen den spesifikke treningen bedre.

Etter en lang karriere med ski på bena, la Thomas opp i 2003. Konkurranseskiene ble så tatt på igjen da han slo til med et heidundrandes comeback mot slutten av 2000-

tallet. De siste årene av karrieren brukte han på å lede sitt eget privatlag i langrennsporet, ikledd oransje tigerdrakter, kalt Team LeasePlan.

Dette er nå et par år siden, og Thomas ser ut til å ha lagt konkurranseskiene på hylla for godt. En avgjørelse som plutselig endrer en hel del på hverdagen for en som trolig har hatt skisko på beina mer enn de feste av oss har.

– Jeg klatrer en god del mer nå enn jeg gjorde før ja. Det har jo med disponibel tid å gjøre. Plutselig var det rom for at klatringen kunne ta mer plass, og det har også blitt mer tid til å utforske tauklatring.

Selv om han har sluttet å trene for å konkurrere, har han ikke sluttet å loggføre all treningen han gjør. En oversikt som igjen gjør det tydelig å se klare trender.

– Det siste året har det gått med flere timer på klatring enn langrenn, forteller han.

Utendørs 

Sola har stått på låveveggen hjemme hos Thomas i over en time allerede. Blodkrimp etter blodkrimp på nye og grove klatretak har resultert i tynnslitte fingertupper og svette panner. Thomas har sneket inn en langrennstur som oppvarmning før buldreøkten, og kaster seg rett ut i det med en selvskrudd rute på slutten av 6-er tallet.

– En 6C eller?, spør Thomas.

– Nja, jeg tenker den sorte vi gikk istad er litt hardere, svarer venn av Thomas som har tatt turen for å teste ut klatreveggen.

– 6C+ da kanskje?

Med litt uenighet om graden, er det derimot full enighet om at sola er for varm og at det er på tide å bevege seg innendørs – for der venter enda en klatrevegg.

«Thomas Alsgaard trenger egentlig ingen introduksjon, vi kjenner alle godt til han. Men for ordens skyld kommer det en kort en allikevel. Thomas Alsgaard er fryktelig god på ski. Men etter å ha sett Thomas titt og ofte henge i veggen rundt om på klatresentere, kan man undres – har han konvertert til klatring?» 

Det er mange symptomer på å være hekta på klatring. Noen kommer i form av campusbrett over sengen, hos andre er det kanskje en GripSaver gjemt i skuffen under skrivebordet på jobben. I Thomas sitt tilfelle har vi allerede hørt om klatresko lurt ned i baggen på reiser med skilandslaget. I tillegg har han også bygget ikke bare én, men to klatrevegger hjemme. Spor av kalk leder veien opp trappetrinnene og inn i overetasjen på garasjen. I det man kommer inn døra møter man på en noe krympet buldrehall – med vekt på noe. Et flertall ruter er satt hulter i bulter over fjellformasjonene som er nymalt på klatreveggen.

Starttakene har fått teip, det samme har sluttakene. 

Rommet og godt belyst, og det er fort gjort å glemme at man faktisk er i toppen av en garasje.

– Jeg bygget opprinnelig veggen mest for barnas del, forteller Thomas.

– Så de kunne leke seg og klatre når de ville.

Omringet av vegger med ruter på 6-er tallet, og sikkert også godt oppover på 7-er tallet, får man fort inntrykket av at det er fler som har glede av veggen enn det som var opprinnelig tenkt.

Thomas rusler så mellom de ulike rutene, mens han prater litt om dem. Gjennomgående er det en klar tendens som er umulig å overse – nesten alle rutene er harde og har sluttak med veldig lite kalk på seg.

– Jeg skrur bare ruter som jeg ikke klarer å gå. Disse to er fra i for, og de er fortsatt alt for å harde til at jeg klarer dem, forteller Thomas.

På kantene og langs med kortveggene er det satt opp treningsbjelker og treningstak, og rundt omkring i kriker og kroker ligger det klatretak spredt utover. Noen tilhører uferdige ruter, mens andre er på vei ned fra veggen. Thomas åpner døren inn til et lite bad i hjørnet i rommet, der står det enda et par esker med klatretak.

«Når jeg ser tilbake, så er det klart at sesongene der jeg gikk best på ski, var også sesongene der jeg klatret mest.» - Thomas Alsgaard

–Jeg syntes det er spennende med forskjellige tak. Man blir jo veldig sær og får mye preferanser etterhvert, forteller Thomas.

Det er tydelig at han legger mer i dette enn at han kun jakter på noen tak han kan henge i.

– I det siste har jeg har fått kjøpestopp av datteren min. Det har nok tatt litt av, ler Thomas.

Etter flere timer hengende i veggen hjemme, blir pausene lengre og klatringen softere. Det merkes at det er på tide å la fingrene få hvile.

Det begynner også å bli på tide å bevege samtalen inn mot roten. Kjernen av undringen. Forvirringen og spekulasjonene. Er Thomas egentlig mest opptatt av god glid eller god friksjon om dagen?

Han ler litt når han får spørsmålet.

– Det vet jeg ikke helt, svarer han.

– Jeg klatret jo en lengre periode, før det ble en pause på omtrent 10 år, der jeg såvidt holdt på litt smått. Det var først da datteren min ble sånn 4-5 år at jeg tok det opp igjen og begynte og ta med henne for å klatre. Nå klatrer jeg jo en hel del.

Det er klart, fullstendig konvertert har han jo ikke. Til hverdags jobber han med testing av produkter for Madshus og Rottefella, og går fortsatt massevis på ski. Så svaret er vel som så. Det er nok ikke så lett som enten eller, sort eller hvitt. Men heller kanskje et spørsmål om ja takk, begge deler.

På klatretinget i vår ble Thomas valgt inn i styret hos NKF. Det er også hørt via jungeltelegrafen at han har blitt observert både pussende på tak under NM i buldring, og også ruslende rundt med scorecard på klatrekonkurranser på Oslo Klatresenter.

«Det siste året har det gått med flere timer på klatring enn langrenn.» - Thomas Alsgaard 

– Jeg har ingen planer om å konkurrere i klatring. Men er med bare fordi jeg syntes det er moro, forteller han.

Men det betyr ikke at Thomas er uten mål og ambisjoner med klatringen.

 – Målet er først og fremst å bli god på vanskeligere klatring. Ved å bli trygg på hardere ting inne, vil jeg også bli trygg på lettere ting ute. Inne har jeg som mål å gå 7c/8a.

Han avslutter med å fortelle om et ønsket han har om å gå noen lengre ruter i Kjerag.

Mens Thomas hang mye på Tyrili fikk han blant annet med seg ulike kurs. Ett av disse var et kurs i storveggsklatring.

– Jeg har prøvd å lufte det for Magnus Midtbø at det hadde vært kult å dra på tur. Men han må jeg vel nesten dra med meg, forteller Thomas mens han ler.

Etter å ha tilbrakt tid med Thomas er det ingen tvil om at han er en klatrer. Det er heller ingen tvil om han kommer til å klare å gå 8a’en han har som mål å gå. Med en motivasjon som er skyhøy er nok Thomas å se hengende i klatreveggen i lang tid fremover. Det blir spennende å følge med, spesielt på om han plutselig blir å se hengende i en 1000-metersvegg.