Skjærtorsdag dro Sindre med sine to barn, Mikkel og Marie, til Hunnedalen der de gikk på ski opp Tveitabrekka mot Tomannsbu. Oppe på den store snøsletta tok de frem skiseilene og krysset frem og tilbake i fin vind.
Ingen så direkte hva som skjedde, men sannsynligvis var det et kraftig vindkast som plutselig tok tak slik at han ufrivillig ble løftet opp fra bakken. Landingen var hard og Sindre traff en av de få steinene som ikke var dekket av snø. Det gikk forferdelig galt og livet sto ikke til å redde på tross av formidabel innsats av Marie og Mikkel sammen med forbipasserende.
Det er et paradoks at dette skjedde med akkurat Sindre, han som var så opptatt av sikkerhet, både de farene vi møter i arbeidet, men også gjennom fritidsaktiviteter.
Sindre studerte samfunnssikkerhet til mastergrad ved universitetet i Stavanger og har i flere år arbeidet på universitetet som lektor ved journalistutdanningen med sikkerhet og krisehåndtering som hjertesaker. Han var aktiv redningsmann i Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) og Sindre var en av svært få sivile som er tildelt Forsvarets medalje for edel dåd etter en dramatisk redningsaksjon i 1998.
Sindre var redningsmannen som skulle redde oss andre. Han var den alle visste man kunne ringe når mørket kom og noen ikke hadde kommet hjem fra tur. Det var han som hjalp BASE-hoppere og klatrere fra bratte fjellvegger ned i trygghet. Det er tungt å akseptere at det til sist ble Sindre selv som måtte hentes ned fra fjellet.
Å uttrykke seg med ord var ikke bare et fag for Sindre, men en livsnødvendighet. «Jeg må skrive det av meg» som han sa. Skrivingen var alltid viktig, først som sportsjournalist i Aftenbladet, senere som forfatter og medforfatter i flere bøker, lange kronikker og innlegg i sosiale medier. Han spøkte ofte om at drømmen var å bli en gammel grinebiter med cordfløyelsdress og skarpe kronikker. Samtidig var han en god forteller og journalisten i ham slapp aldri taket. Sindre ville presentere begge sider og få frem hvorfor temaet var viktig. Han ville rydde opp i debatter og sette ord på det han og folk diskuterte. Likevel var det alltid et budskap, ofte med sterke underliggende meninger som kunne provosere. Han kunne gjerne kaste skitt, men i så fall var det for å gjødsle, for å få det til å gro og han kastet gjerne stein i glasshuset når det trengtes lufting. For oss fjellklatrere ble han vår skald som talte høyt og skrev engasjert om klatrebragder og store opplevelser.
Sindre var entusiastisk glad i mennesker og hadde ingen begrensninger med hvem han dro ut på tur med. Han klatret med alle, fra internasjonale klatrestjerner til nybegynnere. Det viktigste var å være på tur med interesserte folk han kunne ha gode diskusjoner med. Han var svært kunnskapsrik og like engasjert i vindmøller og miljøvern som musikk og klatrehistorie. Han ville gå i dybden og likte seg kanskje best i en-til-en situasjoner der han kunne røre i det innerste. Koronarestriksjoner var ikke et stort problem for Sindre. Han foretrakk uansett turer til «obskure klatrefelt med ensomme sjeler» som han selv oppsummerte det noen uker tilbake.
Likevel hadde han ingen problemer med å være forsamlingens midtpunkt når det krevdes. Sindre var selvskreven konferansier på alle fester og det ble alltid god stemning med Sindre ved bordet. Han var underholdende og flink til å se humoren i det rare og det vanskelige. Han lo gjerne av seg selv og var usnobbete på grensen til det demonstrative. Sindre kunne fint stille med klatreutstyret i en IKEA-pose der vi andre kom med siste skrik fra Amerika. Klatrebekledningen var gjerne rester fra fotballgarderoben. Mange kjente ham av den grunn best som "Stevie", oppkalt etter fotballbutikken Steve Perryman i Bergen. Det var et navn han bar med stolthet.
Som klatrer var han stødig, men ikke blant de som presset grensene. Sikkerhet og turglede var viktigere enn å klatre hardt. Likevel var han en bauta i klatremiljøet med et hundretalls førstebestigninger og livsvarig medlemskap og styreverv i tradisjonstunge Bratte Rogalands Venner. Rutene hans vil stå til glede for klatrere i generasjoner fremover. Gjennom skriving og reiser var han kjent for klatrere langt utenfor Stavanger og Norge. Sindre var viktig for de svært mange som fikk ta del i hans liv.
Sindre døde i en ulykke som best kan beskrives som en blanding av uflaks og uheldige omstendigheter. Det er lett å spørre om ikke Sindre tok for mye risiko, og noen vil kanskje mene det. Samtidig vet vi at Sindre ikke søkte risiko. Han søkte mestring, turglede, fellesskap og natur. Det kan være farer på fjellet, men livet leves best ute og i godt selskap. Slik var det i alle fall for vår venn Sindre.
Sindre etterlater seg mange i sorg.
Farvel kjære Sindre.
På vegne av venner,
Dag Sigvart Kaada, Grim Gjeldvik og Ture Bjørgen
Sindre Bø var en viktig bidragsyter til Klatring.
Les dette intervjuet med Sindre Bø hvor han forteller om sitt forhold til klatresporten.
Sindre Bø hadde en lengre artikkel om klatring i Jøssingfjord i den nyeste utgaven av Klatring.
