Det startet vel egentlig med et sekkekjøp på Sportco i Oslo i -86, et ganske sjelsettende et, og mitt møte med Dave Durkan som ansatte meg som ekstrahjelp noen dager etterpå. Mitt møte startet altså som butikkekspeditør. Jeg solgte sko og seler, førere for Kolsås og noe rart isenkram som hang bak disken som het kiler, nøtter, friends, stichter, hexer og rapellåttere – alt dette uten å ha den minste peiling og uten å ha satt min fot i en klatresko. Det var på den tiden det foregikk dramatiske ting med norske klatrere på steder som Everest og Trango, midt på åttitallet. Jeg ble innført i den store kalkedebatten som nærmest fortonet seg på tilsvarende etiske nivå som dagens klimadebatt. Vel – ingen av disse tingene fikk meg egentlig til å prøve et liv i vertikal positur. Det måtte en kvinne til- som det så ofte må for å bringe verden videre. Et vakkert men akk så perifert bekjentskap kom selvsikkert ned trappen og skulle kjøpe klatresko. Hmm? "Om jeg klatret?", spurte hun. "Nja, jeg hadde tenkt på det lenge men…"
Jeg var selvfølgelig ikke vond å be og snart var jeg på ekspedisjon til Kolsås. Vi ble presentert for diagonalen av en gammel rev og fikk en rask innføring i bruken av de før nevnte greiene. Kvinnebekjentskapet ble litt mindre perifert og neste gang bar det alene med henne til Østveggen med eget kilesett. Førstemøtet med Østveggen ble ikke så veldig romantisk for å si det slik. Der møtte vel egentlig både klatreinteressen og det gryende bekjentskapet veggen. Jeg husker ikke om jeg kom av bakken engang før dødsangsten og den store skjelven tok meg. Jeg har jo på sett og vis alltid vært en litt sånn uredd, uvøren type, men dette koplet med dumhet skjønte jeg tross alt at var en dårlig mix. Men det ble merkelig nok ikke klatresportens endeligt for min del – selv om det tok omtrent tyve år før jeg dristet meg tilbake dit – og kvinnebekjentskapet fikk faktisk ny næring på et senere tidspunkt, men det er en annen historie.
På tur: Svein Høgdal og Fattern (Mathias Løvlie), under Mongejura. Foto Løvlie arkiv
Klatreinteressen levde et lunkent liv på sparebluss i noen år før den sluknet i blesten av et intenst studieliv på NTH. Jeg klatret litt i USA der jeg husker jeg ble sendt av gårde på led et sted i Seqoya Nacional Park. Det var vått, men det skulle klatres. Jeg skvatt av veggen før jeg var passert 10 metern og ble sluppet ned i bakken av en relativt uerfaren sikrer som syntes jeg virket så stødig ut. Det lange teleobjektivet på kameraet tok elegant av for fallet på teleskopisk vis og markerte blink rundt halebeinet mitt. Det ble ikke noe mer klatring i Seqoya N park for å si det slik. At jeg senere klarte å rapellere ut av tauet – heldigvis rett over standplass – viste vel egentlig at jeg ikke var helt moden for sporten ennå. Jeg har jo aldri likt å lære ting ved å gå på kurs, men det kunne ha blitt en vel dyr lærdom. Skjebnen har så langt vært en god venn.
Første året på NTH forvillet jeg meg inn i Tindegruppemiljøet, men det var mest for det sosiale. Jeg kan hvert fall ikke huske at jeg hadde på meg klatreskoene noen gang. Da studielivet tok av, både sosialt og faglig, ble det ikke rom for klatresporten lenger, bortsett fra et lite intermesso med en tur til Les Qalanqes påsken 1988. Med baguetter, Roquefort og Chataux Neuf Du Pape entret vi den vakre klatreperlen inne i den azurblå bukten. Vi klatret det vi turte og så med forelskede blikk opp på de fine linjene til Super Sirene (fransk 6a-kileklassiker, red. anm) som strakk seg uangripelig mot en annen verden. Jeg klarte med nød og neppe å lede førstetaulengden, som var den letteste og måtte gjøre vendereis med blytunge armer. Nivået var ikke særlig høyt. Den samme sommeren ble det en tur til Kolsås, hvor jeg tror jeg gjorde meg kjent med Titteren på hjørnet og Stueveggen som jeg fikk fullstendig creeps av, og Bera hvor det ble topptauet èn rute.
Deretter fikk skoene hvile i skapet i 10 år, inntil jeg ble med noen venner til Mallorca på juletur, en gjeng med friidrettere. Jeg var jo ikke akkurat noen løper og ble oppmuntret av Lars Gilberg, som også så vidt hadde begynt å lukte på sporten, til å ta med klatresko hvis jeg hadde. En gjeng med klatrere skulle visst også nedover og Geir Arne Bore som var medlem i vår gruppe var bindeleddet til dem. De kom til oss på julemiddag og vi til dem på nyttårsaften. Slik ble det til at jeg fungerte som julemiddagskokk for størrelser som Robert Caspersen, Per Hustad, Åsmund Bjørnstad, Leif Henning Broch Johnsen, Christen Reagen med flere. Viktigere var det at kroppen igjen ble introdusert for bevegelser i det vertikale terreng, og denne gang var det ugjenkallelig. Det var som jeg traff en gammel god venninne som jeg nå plutselig forelsket meg i, for så å gå inn i et livslangt forhold. Det skal klatres inntil døden skiller dere ad.... Denne kjærligheten har etter hvert fortrengt alt fra nedre avdeling av klesskapet til fordel for gamle sure klatresko, kortslynger, seler, åttere, friends osv, og alle de gamle vennene fra førklatretiden ble nesten som diffuse minner.
Så ble det Kolsås på nytt og deretter Hauktjern, Fjell, Hellerud, Gøteborg, Bohuslen, Mega, Damtjern og alle de andre herlighetene. Og El Chorro og Railey, Railey, Railey, same, same, same… og jeg forelsket meg selvfølgelig i Babes in Thailand. Jeg måtte til og med skrive en sang om henne og om the way she was bending over me osv, men måtte la henne ligge ugått igjen på stranden til en annen gang, og den annen gangen er allerede historie og hun ble besteget med mye møye. Så begynte det å dirre litt i storveggsfoten. Mot Sola, Hegar og Den Hvite Stripa ble rekruttskolen. På sistnevnte prøvde jeg en ny type fallteknikk. Jeg drev og kokte lapskaus langt ute til venstre for cruxbolten på andrelengden da friksjonskoeffisienten ble oversteget og eneste løsningen for å unngå et langt og skramlete fall var å ta beina fatt. Jeg satte nesa nedover og beinfløy i en stor bue nedover det glatte svaet med omtrent jevnt drag på tauet helt til jeg hang og dinglet uskadd og lettere andpusten. Kjetils kneggende latter runget ut der nede. Målet for sommeren var Stetind og vi følte med dette at vi var utlært.
Sydpilaren ble en riktig grom tur og vil nok stå som en av de fineste klatreopplevelsene mine noen gang når jeg engang skal summere opp klatrekarrieren i mangel av en vertikal fremtid. Stetind reiste seg som et storseil av granitt, og stod der som den feteste båten i en broket og temmelig statisk regatta. Kongelosjen, Parterre, 1. og 2. amfi. Bare navnene setter tankene i spinn. Verdens fineste teater. Snøhetta kunne ikke designet det bedre. Forestillingen var på 11 akter og alle var en reiseopplevelse i meislet i granitt. Med lofotveggen langt der ute bak oss som etter hvert reiste seg opp av et blinkende hav la vi den ene flotte taulengden etter den andre bak oss. Vi forvillet oss riktignok inn i det såkalte superdiederet hvor psyken fikk kjørt seg litt da risset, som jeg nesten følte forsvant, ble vått og sleipt. Interessant var det også å oppleve et knippe på tre fremstående tindeklubbsmedlemmer som løp forbi oss over breen og bort til Kongelosjen for å komme først til innsteget, hvilket ofte resulterte i at vi måtte vente på dem på standplass før vi kunne ta fatt på neste lengde. Pussig var det da å lese i boka på toppen at de hadde brukt to timer mindre enn oss samt at de hadde tatt godt med pauser. Vel, hvis det å vente på standplass på tur kvalifiserer til å kalles pauser hadde de for så vidt rett, men hvorfor nevne det da? Vi måtte bare le for oss selv av gamle menn som ennå ikke var ferdige med å bygge myten om seg selv.
Storvegger er noe som setter litt kraftigere spor på harddisken enn sportsruter, og jeg prøver å laste ned en tur en gang iblant. Det er ennå bøttevis med disponible gigabyte igjen å fylle opp med storveggsminner. Det blir en følelsesmessig epic ut av det uansett, som jeg liker. Ved å være 12, 15 eller 19 timer i skaperverkets limbo setter man seg selv i et kosmisk perspektiv, i en vertikal rus fristilt fra denne verden.
Videre, videre, en sikring her og en der, kjenne kamkilene som glir perfekt på plass, kjenne jammen som sitter – gjøre de riktige bevegelsene videre, forsere et lite crux- og å kjenne mestringsfølelsen. Sammen med Sven Høgdal har jeg hatt nærkontakt med Tyrion i Nissedal og nedkjempet Mongojuret i Romsdalen. Tankene lefler nå med vestveggen på Storen.
Hva er det som får en middelmådighet i klatresporten som meg til å å bruke så sinnsykt mye tid på den? Det er en mangefassetert greie der de ulike fasettenes betydning er vanskelig å skille og enda vanskeligere å gradere i forhold til hverandre. Det er en uslåelig helhet som når man først har fått den under huden ikke ønsker å kvitte seg med, selv om tiden dermed slukes i store jafs. Ferielivet har i hvert fall fått en helt ny dimensjon som kjennes utrolig meningsfull ut. Det å ha et konkret gjøremål, en aktivitet, et prosjekt, det å oppsøke spektakulære steder, bruke kroppen, tyne seg til å prøve på det tilsynelatende umulige og fellesskapet rundt disse tingene kjennes bare utrolig bra ut. Det vanlige ferielivet som normale folk bedriver kjennes nå ofte meningsløst tomt ut….. Også er det alle rutene på nærcraggene som trekker en vekk fra kontorpulten og et pløsete liv i hovedstaden, og klatrefamilien som bare vokser og vokser rundt meg som bidrar til å bevare sinnets munterhet og et ungdommelig sinn. I den senere tid har jeg også oppdaget glede i det å skru ruter og buldere, lage små kreasjoner som jeg i nettdebatter har dristet meg til å opphøye til åndsverk. Ja, åndsverkdebatten der, som ble et av fjorårets to lengste tråder, og som stjal flerfoldige arbeidstimer på jobben, er kanskje mitt mest påaktede bidrag til klatresporten (jeg boltet en rute engang, men den er allerede rast ut.)
Det siste jeg har gjort innen klatring var etter et relativt langt og fuktig middagsselskap hjemme hos meg selv å virre nedom julebordet til Klatreverket for å slenge litt på rockefoten. Det var en glissen forsamling og det stod påfallende mange halvfulle akevittglass igjen. Jeg brukte tiden godt og fikk vrikket litt til en og annen av Bobos mange snadderlåter. Jeg lå og hvilte litt i sofaen og så opp på konkurranseveggen som vagget over meg som en stor grå fugl da jeg plutselig så at jaggu var ikke Pinnochio her også. Han stod i dressen sin og kastet litt med armene til Sookie Sookie som jallet hult i det store rommet. Her var det noen som snart skulle få lang nese tenkte jeg, men jeg tok grundig feil av hvem. Det var bare et knippe fugleskremsler igjen og tiden var definitivt kommet da jeg bare skjønte at det ikke var mer å hente. Cruxet var å komme seg hjem til en varm dyne. Det var blitt sirkustid da Bobo kom subbende over til meg og stengte utsikten til fuglen Fønix, som nå ikke så like vennlig ut lenger, og på sitt slentrende vis gjorde meg oppmerksom på at jeg som en av de siste gjestene nå hadde vunnet Svarteper. Det var tid for opprydding av kalaset. Snakker om nedtur! Som venn, medinvestor, leder i Oslo Klatreklubb og for øvrig et moralsk menneske var jeg, for å ikke bruke et sterkere uttrykk, så til de grader innehaver av Svarteper, at jeg skjønte at her er jeg bare nødt til å bli til the bitter, bitter end. Bobo skal ha for at han i likestillingens ånd også prøvde å dele ut Svarteper til den siste kvinnen i selskapet, men jeg måtte bare le ironisk inni meg da jeg med et halvt øre hørte: "nei, det er jo ikke noe tvang, men...". Hun pakket raskt sakene sine og forsvant ut i den kalde natten idet jeg konstaterte at nå var vi fire igjen, Bobo, meg selv og to apekatter som hang borte i veggen intetanende om kortene som nå ble delt ut. De var også ute av døra og på vei hjem til sin egne dyner før jeg egentlig fikk stablet meg ut av sofaen og møtte synet av ølskvetter, flasker og sammenkrøllete papirservietter. Det var bare å ta fatt.
