Møt klatrelegenden Anne Grete Nebell

Ikke langt fra denne snuplassen bor Anne Grete Nebell. Med mannen og hunden Chili – oppkalt etter sommerens gode chiliavling på verandaen det året de fikk henne. Hun har på ullsokker, setter over kaffe, og på bordet ligger det noen sjakkbøker. Hun har blitt en ivrig, og ganske god sjakkspiller.

En tilsynelatende beskjeden, og nesten forsiktig dame.

Men hun har et ekstra gir. Et som har fått henne opp Trollveggen fem ganger, Mongejura på vinterstid, som har drevet henne til å gå nyturer på Blåmann i nord og Kjerag i sør, tekniske ruter på El Capitan, flere måneder på tur i Australia og Europa og til å gå Norge på langs.

– Det er få om i det hele tatt noen kvinnelige klatrere i Norge som har hatt et lengre aktivt klatreliv og tilbragt mer tid i store vegger enn henne, sa Aslak Aastorp, og det er nok en ganske presis beskrivelse.

Selv tar hun det med knusende ro. 

– Nei jeg har ikke et veldig behov for berømmelse. Men det er jo hyggelig å få anerkjennelse fra folk jeg kjenner, og som skjønner hva det handler om, medgir hun.

Anne Grete Nebell, født i 1965, er fra Ålvundeid, på Nordmøre. Hun har nærmest fått klatring inn med morsmelken – broren til bestefaren, var selveste Olav Innerdal. Han var hyttevert på Innerdalshytta, og en aktiv klatrer i etterkrigsårene. Begge foreldrene hennes var ivrige klatrere, og Anne Grete nevner, nærmest i forbifarten, at moren var på toppen av Store Skagastølstind da hun var sju måneder gravid. 

– Sju måneder på vei? På Storen?

– Ja. Og de møtte visst noen gutter fra Tindekluben på veien, men de var mest imponerte over pappa, – at han turte å ta med sin gravide kone på toppen.

– Jeg tror for øvrig det har vært flere damer enn vi tror som har klatret opp igjennom, vi hører bare ikke så mye om dem ettersom de sjelden skrev artikler om turene sine og sjelden gikk førstebestigninger. Det er helst førstebestigerne som blir husket i ettertid. Jeg har faktisk blitt litt tilhenger av å ta med første damelag i diverse rutebeskrivelser også. Jeg angrer på at vi ikke gjorde det i Romsdalsføreren (Anne Grete laget klatreføreren for Romsdalen sammen med Bjarte Bø. Red.). Nå syns jeg det ville vært morsomt å lese om sånt, det er klatrehistorie det også, men jeg tenkte ikke på det da jeg var yngre og aktiv, sier Anne Grete.

– Jeg kan ikke huske at hun snakket så mye om det. Men hun var frustrert over at Norsk Tindeklub var stengt for damer, det husker jeg. Den åpnet ikke for kvinnelige medlemmer før i 1975.

Tre år gammel fikk Anne Grete et tau knyttet rundt livet – det var jo sånn de gjorde det på den tiden, sier hun – og prøvde seg på noen flytt selv. Etter det klatret hun ikke på en del år, «det ble litt bortglemt», for klatring var ikke noe barn drev med. Men helt glemt var det ikke. Tindeklubens årbøker ble grundig lest, og hun ventet tålmodig på å bli gammel nok til å kunne melde seg på klatrekurs.

I 1981 var hun 16 år, men aldersgrensen for å melde seg på klatrekurs var 17 år. Etter en høytidelig søknadsprosess, med underskrift fra begge foreldrene, fikk hun likevel lov til å bli med. Kurset varte en uke, og etter kurset hadde de vært gjennom det hun trengte for å klare seg på egenhånd. De gikk gjennom åttetalls-knuta, var en dag på et treningsfelt, før de dro opp i fjellene, og resten av kurset handlet om lange anmarsjer, lange returer, banking på løse steiner og taulagsrutiner. 

– De var veldig nøye med å lære oss at vi måtte forsikre oss om at steinen vi belastet var fast, forteller Anne Grete. Og den lærdommen virker å ha satt seg, for etter å ha klatret i godt over 20 år i løse fjell og eksponert terreng har Anne Grete aldri hatt en klatreulykke.

I fjellet bestemmer man alltid selv, eller sammen med likesinnede, og det liker jeg.

Frihetsfølelsen

– Jeg var jo glad i all slags sport, forteller Anne Grete. 

– Jeg drev blant annet med turn, men jeg sluttet fordi det ble så rigid. Jeg likte ikke at trenerne skulle fortelle meg hva jeg skulle trene, og når, og hvordan. Det ble kjedelig å gjøre de samme tingene om og om igjen, bare for å få til en ørliten forbedring av en eller annen øvelse. Samtidig har jeg aldri likt å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Om noen blir kommanderende i stemmen får jeg ekstremt lyst å gjøre det stikk motsatte av det jeg blir bedt om. Men det gjelder kanskje for de fleste. I fjellet bestemmer man alltid selv, eller sammen med likesinnede, og det liker jeg.

Det kommer fram av måten Anne Grete er i naturen på, at dette er viktig for henne. Hun går lange teltturer alene i skogen, bare med følge av huskyen Chili. Hun klatret Trollveggen alene, 29 år gammel. Selv om hun så godt som alltid klatret sammen med noen andre gjorde hun det alene den gangen 

–  Det hadde nok med fasinasjonen for veggen å gjøre, og den frihetsfølelsen det ga å være alene oppe i veggen, sier hun. 

–  Frihetsfølelsen har vært en viktig del av klatringa for meg, men den fikk jeg i like stor grad når jeg klatret sammen med andre. Det var heller noe med det å være høyt oppe i en vegg, langt til fjells. Utsikten, at det var så luftig. At ingen andre kunne nå oss, eller en gang visste hvor vi var, forteller hun.

Anne Grete flyttet til Lier, sør for Oslo, sammen med moren sin. Faren bodde like ved Kolsås – en perfekt beliggenhet for en aspirerende klatrer. Øvre Sydstup på Kolsås var et samlingssted for Oslo-klatrere på 80-tallet, og hun kom fort inn i miljøet der. Sammen med Elisabeth Moe klatret hun seg varm på Kolsås, og ble stadig mer komfortabel i veggen. Utstyret kjøpte de nede på Sportco, den lå der Sportsnett holder til nå, «en og en karabin av gangen» som hun sa. Det var den eneste klatrebutikken i Oslo, men Skandinavisk Høyfjellsutstyr drev postordresalg fra Hemsedal.

– Det var alltid høytidsstemning å få katalogene deres i postkassa. De kom ut to ganger i året om jeg husker rett, sier Anne Grete. 

Hun gjorde seg ferdig på videregående. Hun begynte å studere, strøk i halvparten av fagene i første omgang, for hun ville bare klatre. (Her må det legges til at etter tre år med jobbing og klatring gikk hun tilbake til å bli heltidsstudent, og fullførte fem år med fysikkstudier). I -85 fikk hun seg jobb på aluminiumsverket. Det var lett å få seg jobb der og bra betalt. Og det lå på Sunndalsøra, like ved Innerdalen. 

«– Det var helt fantastisk å treffe Anne Grete i Innerdalen i 1985, endelig en annen jente å klatre med og som attpåtil var omtrent like liten og ivrig som meg. Det ble starten på noen supre år med klatreturer i lag.» Berit Skjevling

Aluminiumsverket var åpenbart rett stedet for Anne Grete å være. Når hun hadde spart seg opp nok penger dro hun på tur til Australia, planen var å bli i tre måneder, men etter en snartur hjem for en sommerjobb dro hun ned igjen og ble i ni måneder til. 

– Har du vært i Mt. Arapiles? skyter hun inn, – Det er fantastisk! 

Hun ble i knallform, kom tilbake til Norge, og på nyttårsaften, da -85 ble til -86, møtte hun Berit Skjevling. Berit var fra nabobygda Furugrenda, og like gira som Anne Grete. En av de første rutene de to klatret var Betzys rute på Skarfjell i Innerdalen, i 1986. (6-, 17 taulengder). Anne Grete var 21 år, og Berit var 23. Det var den første lange storveggsruta de to klatret sammen, og den markerte starten på et vennskap som skulle føre dem opp mange vegger sammen. 

– Det var en milepæl å bryte sekser-barrieren langt oppe i fjellet, sier Anne Grete. 

– Hva slags utstyr brukte dere?

- Kiler og friends (med stiv stamme), hjemmeknyttede slynger, og 2 x 9mm tau.

Det at Anne Grete og Berit fant hverandre som klatrepartnere må ha vært en viktig faktor for den voldsomme oppdriften de to hadde de neste årene. Berit er også enig at det var avgjørende og forteller: 

– Det var helt fantastisk å treffe Anne Grete i Innerdalen i 1985, endelig en annen jente å klatre med og som attpåtil var omtrent like liten og ivrig som meg. Det ble starten på noen supre år med klatreturer i lag. Det har aldri vært så mye som et negativt ord. Tror vi er ganske like på mange måter, rolige og beskjedne av natur, og derfor forstår vi hverandre veldig godt.

Trollveggen

De fortsatte å klatre sammen, og etter noen år bestemte de seg for en sommerferie på Vestlandet. 

Anne Grete Nebell og Berit Skjevling hadde en vellykket tur opp Sydpillaren på Mongejura i Romsdalen. Den er 24 taulengder lang, og grad 6+. De brukte 10-12 timer på hele turen, og Anne Grete framstiller det som om det var en søndagstur. Hvilket det også var, sammenlignet med hva de skulle begi seg utpå noen dager senere. (For ordens skyld kan jeg legge til at Mongejura fortsatt regnes som en lang og seriøs fjellrute, en testpiece for de som vil prøve seg i større vegger, og at selv i dag, med vårt utstyr og tilgang på informasjon, ikke kan tas lett på). 

Anne Grete og Berit hadde lagt nye planer: de skulle klatre Trollveggen. 

– Hvordan kom dere på den ideen?

Anne Grete nøler litt, sier hun ikke husker et bestemt øyeblikk.

– Det lå kanskje litt i bakhodet for oss begge. Trollveggen var ikke et uttalt mål for Romsdalsturen vår, men etter turen vår på Mongejura ble det til slutt sagt høyt: skulle vi prøvd oss på den? 

Berit har en litt annen versjon:

– Anne Grete hadde veldig god innsikt i klatrehistorikken og rutene i både Innerdalen og Romsdalen. Det var hun som kom på at vi skulle klatre Rimmonruta i Trollveggen, og det ble jeg selvfølgelig med på. Her legger Anne Grete til: - jeg husker jo også at uansett hva jeg foreslo av klatreruter til Berit, så lyste hun opp og sa ja! med stor entusiasme.

Det var i slutten av mai, 1988. Seks år etter at hun hadde tatt sitt første klatrekurs. Ingen rene kvinnelag hadde besteget den 1000 meter høye veggen før – Nord-Europas høyeste loddrette stup. De studerte veggen med kikkert, og konkluderte med at jo det var snø, men ikke så mye. Værmeldingen var strålende. 

– Vi fant ingen grunn til ikke å prøve. Etter hvert var det egentlig ikke noe alternativ å reise fra dalen uten å ha gitt det et forsøk, sier Anne Grete. 

De to klatret Rimmonruta, og turen har blitt stående igjen som en av de virkelig store prestasjonene gjort i klatre-Norge. Jeg lar Berit Skjevling få ordet: 

– Det viste seg å være full vårløsning i veggen. Anmarsjen var et kapittel for seg selv, med ras og steinsprang i hytt og pine. […] Bare deler av storveggen og trangsvaet var tørt. Alt annet var vått, og noen steder klatret vi gjennom en foss. Likevel var vi veldig optimistiske og følte at alle vanskeligheter var til for å overvinnes. Det kjipeste kom til slutt. Det som skulle være den enkle utstegsrenna, var dekket av is og snø. Svasko passet dårlig på de skrå, usikrede ispartiene, men ved hjelp av nøttepirken som ishakke, gikk det så vidt. Vi brukte 22 timer fra innsteget til toppen, åtte av disse timene var i topprenna».

Anne Grete og Berit hadde vært usikker på om det var for tidlig på året for å klatre veggen. Da de bestemte seg for å prøve inspirerte de også et lag med franske klatrere, som var på tur gjennom Europa for å klatre alle 1000-meters veggene. 

Franskmennene var skeptiske til at det var så tidlig på året, men ville ikke være noe dårligere enn de norske damene.

– De var veldig proffe, bussen deres var helt nedklistret med sponsor-merker, forteller Anne Grete. 

Da franskmennene møtte på utstegsrenna i toppen som var dekket av snø og is, den Anne Grete og Berit hadde hakket seg opp med nøttepirker, brettet de ut en stor rød presenning og satt seg til å vente på hjelp. De kom seg verket opp eller ned, og etter to døgn ble de hentet av noen lokale klatrere. 

– Snudde dere aldri på noen turer?

– Jo selvfølgelig gjorde vi det også. Det var en gang vi skulle klatre Svenskeruta i Trollveggen. Det var strålende vær nede i Romsdalen, men selve veggen var dekket av tåke. Vi tenkte det skulle lette etter hvert, så vi begynte å klatre. Etter rundt 11 taulengder, der det begynte å bli vanskelig, hadde tåken fortsatt ikke lettet. Det var 11 taulengder til toppen, og vi var gjennomvåte og sandete. Da var vi begge enige om at det ikke var noe gøy mer, og på tide å snu, forteller Anne Grete nøkternt.

«Ingen rene kvinnelag hadde besteget den 1000 meter høye veggen før – Nord-Europas høyeste loddrette stup. De studerte veggen med kikkert, og konkluderte med at jo det var snø, men ikke så mye. Værmeldingen var strålende.»

- Rappellåtteren ble for øvrig nesten oppspist av alle rappellene på de våte, sandete tauene, men det oppdaget vi ikke før dagen etter da vi skulle vaske utstyret. Etter den turen har jeg alltid vært flink til å følge med på hvordan åtteren ser ut på vei nedover, legger Anne Grete til. 

I 1993 flyttet Anne Grete og partneren Bjarte Bø til Romsdalen. Jeg spør Bjarte hva som gjør Romsdalen spesielt:

- Det er vel de gode mulighetene for å gjøre ting i fjellet både sommer og vinter. For de tingene jeg har lyst til å holde på med finnes det ikke noe bedre sted hvis du ser på mulighetene gjennom hele året. Utrolig mange muligheter innenfor en halvtimes kjøring. Tenk at for de som bor på Åndalsnes er det 10 minutters kjøring før du begynner anmarsjen til Trollveggen eller andre store vegger. Det er lett å sjekke ut forholdene og kunne stikke på tur når forholdene er gode. Det var åpenbart et naturlig sted for de to å bosette seg.

Det var magisk

Anne Grete fortsette å la seg trollbinde av Trollveggen. Etter å ha klatret Rimmonruta i -88, snudd på Svenskeruta i -89 og gått hele Svenskereuta med Bjarte Bø -92 begynte hun å bli godt kjent. Neste gang hun skulle opp den massive veggen var hun alene. Året var 1994. Målet var Rimmonruta. Hun forteller at hun hadde dagdrømt om den veggen gjennom vinteren. Selv nå, 25 år etter bestigningen, sammenkrøllet i sofaen, er det som om noe tennes i henne når hun snakker om Trollveggen. 

– Har du ikke vært der? Åh, det må du. 

Hun hadde tenkt på det et helt år. Gjennom vinteren hadde hun ligge i huset deres på Åndalsnes i Romsdalen og forestilt seg hvordan det ville bli å være der oppe helt alene. Svettet i hendene, gått gjennom flyttene, hun husket fortsatt en del fra da hun hadde klatret der med Berit seks år tidligere. 

Avgjørelsen ble tatt da hun satt og så på samboeren Bjarte Bø, som sammen med kompisene Aslak Aastorp og Torkel Røisli gjorde seg klar til å klatre Trollkjerringruta. Selv om hun bestemte seg da, gjensto det en del forberedelser, praktiske detaljer, utstyr og logistikk som måtte på plass. Det var mye å lære seg, og mye ble også lært underveis.

– Var det ensomt?

– Det er jo rart å ikke skulle dele den opplevelsen der med noen andre. Men jeg tenkte ikke noe på det mens jeg klatret, forteller Anne Grete. – Der og da var jeg hele tiden opptatt av klatringen, av oppgavene som skulle gjøres, tiden raste av sted. Og da jeg satt på hylla der jeg skulle sove for natta, og det var stjernehimmel og jeg var helt alene, da kjente jeg på en frihetsfølelse. Det var magisk. 

– Jeg angret aldri, jeg husker det bare som en enormt fin følelse å være alene oppi der, og at jeg hadde margin på klatringa. Men jeg forfrøys tærne mine. Det ble for lang tid i trange, kalde svasko. Tærne var numne i et par måneder etterpå, og jeg har aldri kunnet klatre med svasko igjen etter det. Det var kjipt, men tøfler fungerte greit etter en stund, så da var det egentlig ikke så farlig likevel når det kom til stykket.

Anne Grete brukte nesten to døgn på turen. Hun brukte ikke grigri, men sikret seg ved å knyte seg inn i tauet ettersom hun klatret oppover, forankret i en standplass som tålte drag i alle retninger. 

Den trofaste partneren Berit mener at «denne turen sier alt om Anne Grete». Hun utdyper:

– Anne Grete var veldig rolig og trygg i fjellveggen og samtidig uredd og utholdende, og så hadde hun veldig god klatreteknikk, hun hadde det i blodet. Hun var aldri redd for å gi seg i kast med store fjellvegger. Jo lengre turene var, jo bedre tror jeg hun trivdes.

Hva er den største forskjellen mellom det å klatre alene og det å klatre sammen med noen?

–  Det er helt klart kjekkest å klatre sammen med gode venner. Å ha noen å dele turen og opplevelsene med. Men variasjon er fint, og jeg har vært mye på tur alene. Det er også fint. Jeg klatret jo ekstremt mye sammen med Bjarte i årene fra 1992 og utover. Vi hadde god flyt på klatringa begge to, men han var både raskere og sterkere enn meg og ofte fordelte vi taulengdene slik at utfordringene skulle bli noenlunde lik på begge, det vil si at han ledet flere vanskelige taulengder enn jeg gjorde. Jeg tror jeg fikk litt behov for av og til å klare ting på egenhånd på grunn av det. Jeg opplever at det blir en litt annen mestringsfølelse når alt ansvaret hviler på en selv, noe som er kjekt å oppleve av og til. 

– Liker du å være redd?

– Nei, jeg liker ikke å være redd. Jeg likte nok heller følelsen av å mestre ting som potensielt kunne være farlig. Jeg tenker at det går et skille mellom det å være psyka og det å være redd. Å være psyka på en sånn måte at det virker skjerpende kan kjennes positivt. Å være redd forbinder jeg utelukkende med noe negativt, man blir redd når man ikke har kontroll, når ting faktisk er i ferd med å gå galt. Jeg har jo opplevd det noen ganger også, men det er helt klart noe man prøver å unngå, sier Anne Grete.

Hus sier at hun ikke ser på seg selv som spesielt tøff, men snakker om at hun kan være ganske god på å holde hodet klart.

 – Vi ble lært at vi skulle ikke klatre opp ting vi ikke klarte å klatre ned igjen. Og det er klart, man kan jo ikke alltid forholde seg til det, men det har nok likevel bidratt til å gjøre meg bevisst på hva jeg er kapabel til. Og når man er veldig aktiv og klatrer mye så får man etter hvert et godt blikk for hva man klarer og ikke klarer, det vil si når man kan presse på videre, selv om det skulle være langt ned til forrige sikring, og når det er på tide å snu. Jeg har jo vært psyka mange ganger, men opplever likevel at jeg finner en ro i store vegger, heller enn redsel.

Anne Grete forteller om en annen opplevelse hun hadde i, eller skal vi snarere si ved Trollveggen. Hun hadde planlagt å klatre, og gikk opp den utsatte anmarsjen med tung sekk full av utstyr. Planen var å sove i bunn av veggen, for så å begynne klatringa dagen etter. Hun la seg under en stor stein, men fordi hun sov så dårlig den natta bestemte hun seg for å droppe klatringen, så hun gikk ned igjen dagen etter. Dette var i året 1998. 14 dager senere satt hun hjemme hos seg selv, 6 kilometer unna veggen, og merket det riste i hele huset. Det var det enorme raset i Trollveggen, der halve veggen raste ut. Det målte 2.2 på Richters skala og så mye som 200.000 tonn stein skal ha rast ut. Det gikk særlig ut over Svenskeruta og Rimmonruta.

Storveggene

Trollveggen hadde en magnetisk kraft på Anne Grete. Hun må telle på fingrene når jeg spør hvor mange ganger hun har vært der oppe – fem ganger. Men hun har også klatret andre store vegger verden over. Hun forteller om flere turer til Yosemite på 90-tallet. Blant annet tre turer opp El Cap sammen med samboer Bjarte Bø, og to turer opp samme vegg med Therese Nøst. De klatret flere lange ruter teknisk, og de lærte mens de heklet seg oppover.

Entusiasmen var nesten like stor som de første årene i Innerdalen, forteller hun, og snakker om gleden ved å være nybegynner, å lære seg noe for første gang. Hun dro til Yosemite i California tre år på rad, og i Norge klatret hun nye ruter på Kjerag, Blåmann og Vågekallen i Lofoten.

Hun har klatret El Cap fem ganger, i tillegg til en haug med førstebestigninger her hjemme i Norge. 

– På det mest aktive gikk vi ti storvegger på én og samme sesong, sier hun, men så moderer hun seg: 

– Det med ti storvegger på en sesong må tas med en klype salt. Seks av dem er greie (tre ganger på El Cap, to ganger i Trollveggen og Kjerag), de andre blir definisjonsspørsmål (Goksøyra, Mongejura og Vågekallen). 

De som ikke syns 24 taulengder lange Mongejura kvalifiserer til storvegg har herved fått oppreisning.

Eventyreren

Anne Grete klatret fra sommeren 1982, med mer eller mindre full aktivitet til og med 2005, med unntak av noen skade- og sykdomsavbrekk. Men det var hele tiden problemer med å få sove og diverse andre diffuse ting. Det gikk jeg seg til da hun slutta å følge helsemyndighetene sine råd (!) og blant annet gikk over til kornfritt, men hun var så utkjørt de siste årene at hun er sliten enda, ti år etter. Kroppen hennes klarte ikke lenger den store mengden klatring, den fysiske påkjenningen. Hun hadde bygget opp et liv rundt klatringen, men nå gikk det ikke lenger.

– Jeg har savnet klatringa og klatremiljøet så jeg har vært helt nummen, men har omsider slått meg til ro med at sjakkstudier og rolige teltturer passer meg bedre nå, forteller hun.

Hun snakker om nivåhevingen som har blitt «helt vanvittig». Jeg minner henne på at Mongejura fortsatt er big deal, selv om man klatrer åttere på plastikk, og det stusser hun litt på. 

–  Ja kanskje du har rett i det, sier hun. Det er jo veldig rart at folk psyker på 6-ere når de har så mye margin. 

I dag tar hun det rolig. Hun lever med marka som nærmeste nabo og hunden som ivrig turkamerat. Gleden over å være ute virker ikke å ha avtatt med årene, men hun bruker naturen på en annen måte. Hver gang jeg skal ha tak i henne i etterkant av dette intervjuet, for å dobbeltsjekke årstall eller sitater, er hun på telttur, eller på vei ut.

Det virker som hun fortsatt blir dratt mot eventyrene, som ligger overalt rundt oss. At dragningen som først var mot bratte vegger har utviklet seg til å bli noe mer.

«– Jeg angret aldri, jeg husker det bare som en enormt fin følelse å være alene oppi der, og jeg at jeg hadde margin på klatringa. Men jeg forfrøys tærne mine. Det ble for lang tid i trange, kalde svasko.»

–  Jeg har aldri helt skjønt at det skal være morsomt å bli guida opp på en topp. Moroa for meg ligger i å finne ut av ting på egenhånd. Jeg opplever det som mye mer av et eventyr når jeg ikke vet hva som venter rundt neste sving og man må finne veien og løse problemer og forsere hindringer ved egen hjelp. Med den innstillingen finnes det dessuten ubegrenset med utfordringer her hjemme i gamlelandet. Jeg har mer eller mindre mistet lysten til å belaste planeten med flere flyreiser, så da er det jo flaks at vi har så mange fine fjell her hjemme, sier hun, og summerer i det samme opp mye av hva klatringen er for henne. 

Anne Grete minner meg på at det er så lett å skape sine egne eventyr. Det er jo bare å gå ut døra. Hun fortsetter å skape sine egne historier. Dragning mot et sted der ingen andre kan nå henne er der ennå:

– Jeg opplever det jo fortsatt som en ekstrem frihetsfølelse å være alene langt inne i fjellheimen. Jeg har alltid vært glad i urørt natur, og de siste åra har jeg også blitt mer interessert i det som lever der. Jeg liker følelsen av å være i kontakt med naturen. Før var jeg mer rastløs og opptatt av å bruke naturen, nå kan jeg godt sitte stille å bare se på utsikten i lange tider. Følge med på lysskiftninger. Skyene som drar forbi. Fugler og dyr. Studere mose og lav og se på insekter. Litt sært kanskje.