«Myrern» om klatreglede og epics

– Etter 600 meter stopper fallet. Pasang, som falt samtidig, har utrolig nok overlevd og er ved bevissthet. Hardt skadet kryper han bort til meg for å prøve å få liv i meg! Etter et fåfengt gjenopplivingsforsøk gir han seg og kryper nedover mot campen. Flere som har sett raset er allerede er på vei oppover. Han blir snart tatt hånd om, og får stotret frem «Bjørn er død».

Vi spoler tilbake til våren 2012 og bare minutter før ulykken. Bjørn og Pasang Sherpa befinner seg på en spiss fjellrygg i omtrent 6000 meters høyde. Målet er å førstebestige Pang Puche, en topp ca 7000 meter høy, som ligger på grensen mellom Nepal og Tibet. Dagen er perfekt – endelig, med nydelig vær. Omgivelsene er ubeskrivelige! Manaslu rett over dalen virker så nær i den klare luften – som om fjellet er er en kort spasertur unna. På den andre siden ser man langt inn i Tibets høyfjellsørken. Formen er kjempebra og Bjørn er et godt stykke foran Pasang. Han stopper for å vente. De har fulgt ryggen en god stund og de har gått på en kombinasjon av stein og snø. På den avblåste ryggen føler begge seg relativt trygge. Dette er terreng der tausikring er svært vanskelig, om ikke umulig. Dårlig løssnø med råtten stein under. Med tausikring ville fremdriften blitt nær null. Valget besto av enten å gå solo eller gi opp og reise hjem. Klatring på høye bratte fjell i Himalaya vil alltid være forbundet med stor risiko.

Pasang tar igjen Bjørn og de blir enige om å gå de fem meterne opp til toppen av eggen slik at de får utsikt til den andre siden. Pasang leder an og Bjørn følger tett på. Så – plutselig…! 

Men Bjørn dør ikke. Etter et kritisk døgn i teltet har han flaks og blir mer død enn levende evakuert med helikopter til Kathmandu. Han har mange beinbrudd, store indre blødninger, brukket alle ribbein og har lunge-, nyre- og etter hvert svikt i leverfunksjonen. Det blir uker på sykehus og måneder med opptrening og fysioterapi.

To år senere (2014, red. anm), er jeg på vegne av magasinet Klatring på vei til småhusbebyggelsen oppunder Kolsåstoppen for å intervjue ham. En lang trapp fører opp til huset hans som ligger i skogkanten, mer eller mindre rett under klatrerutene på Øvre Sydstup.

Bjørn Myrer Lund har rukket mer enn de fleste i løpet av sin vel 40 år lange klatrekarriere. Han har klatret Trollveggen, sommer og vinter, nordveggen på Eiger og i 1985 deltok han blant annet i Arne Næss juniors ekspedisjon til Mount Everest. 21. april det året ble han og Odd Eliassen de første nordmennene til å bestige verdens høyeste fjell. Næss jr nådde toppen åtte dager senere. Som sportsklatrer har han vært med på å prege utviklingen i Oslo-området, spesielt på Kolsås, hvor han har stått for en rekke førstebestigninger.

Les også: Slik unngår du skader

Jeg finner Bjørn lettere henslengt i sofaen, med katten Maja, en stor kopp kaffe, fiklende med to brutale metallskinner som et par dager tidligere er operert ut av hoften hans. Legene som lappet ham sammen etter ulykken i Tibet har latt Bjørn beholde metallstykkene, som et minne om hendelsene.

Hva snakker man om med en legende som Bjørn Myrer Lund? Jeg begynner med begynnelsen.

– Hva fikk deg til å starte med klatring?

– Jeg har alltid hatt en dragning mot fjell og fjelltopper. Allerede som guttunge leste jeg om ekspedisjoner i Himalaya, om ville fjell i Norge og utlandet. I 1972, 20 år gammel, var jeg og en kamerat på tur til Turtagrø i Jotunheimen. Vi «lånte» branntauet og en isøks på hytta og la i vei mot Store Skagastølstind. Dette var mitt første møte med klatringen. Og selv om vi ikke nådde toppen, ga turen en fantastisk naturopplevelse, spenning og økt fascinasjon for fjellheimen. Neste steg var trening på Kolsås. I starten bar det hele preg av «Donald-stil». En satt på toppen, uten sikring, og dro inn tau med bare hendene. Den andre klatret, med tauet bundet rundt livet. Etter hvert ble stilen bedre, men i starten var det mye prøving og feiling.

– Du har siden vært på mange klatreturer. Er det noen som spesielt stikker seg frem?

– Topp tre vil nok være Melungtse (7220 moh) i 1987, førstebestigningen av Dragnag-Ri (6801 moh) i Nepal i 1995 og selvfølgelig Everest (8848 moh) i 1985. På Melungtse og Dragnag-Ri var vi blant de aller første europeere inn i disse områdene. Dragnag-Ri ble i tillegg den andre førstebestigningen av et høyt alpint fjell i Himalaya utført av nordmenn. Begge toppene var ubesteget og naturen og kulturen ubesudlet. Det ble turer som kombinerte drama i form av vær, sykdom og vanskelig alpin klatring med et fantastisk møte med folk og kultur. Vi nådde aldri toppen på Melungtse, men jeg vil tross dette sette denne turen blant de fremste. Vi fant veien selv og mestret de utfordringene vi møtte.

Førstebestigningene henger høyt hos Bjørn Myrer Lund – det å bevege seg i terreng ingen har satt sin fot i tidligere. Eventyret, både kulturelt og klatremessig.

– Jeg var heldig som var tidlig ute med alpin klatring. På Melungtse var vi de første hvite menn i området. Vi hadde ingen kart, ingen opplysninger annet en et flyfoto av fjellet. Det er ikke mange steder man kan være med på et slikt eventyr i dag. Jeg fikk være en av innovatørene på dette området i Norge. Jeg likte, og liker fremdeles, spenningen i at ikke alt er tilrettelagt og gjort mange ganger før. Jeg liker det urørte i naturen og at det ikke er fullt av folk i de områdene jeg ferdes. I dag er mye organisert og tilrettelagt. Klatring har for mange blitt en del av statusjaget. Man kjøper seg inn på en tur og samler på topper som trofeer. Organiserte grupper, faste tau og kø mens man venter på tur opp en aluminiumsstige representerer noe annet enn å finne veien selv. Vi var privilegerte og heldige som begynte å klatre før det tok av.

– Alle sporene og all tilretteleggingen fratar fremtidige generasjoner urørt natur og muligheten til å finne ut av ting selv. Jeg har selv syndet mot dette flere ganger. Jeg har reist fra Himalaya uten å rydde vekk faste tau og jeg har satt bolter steder jeg ikke burde. Jeg påstår ikke at jeg er perfekt, men jeg ønsker å delta i debatten omkring dette.

Vinden har laget en floke av tauet like etter knuten og i den henger jeg. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å dø her, har ikke mer å stille opp med.

Han vil at også kommende generasjoner av klatrere skal ha muligheten til å gjøre førstebestigninger, og mener man skal la noe være igjen til de – ikke bolte opp alt som boltes kan.

– I dag står jeg for de samme prinsipper når det gjelder fjellklatring, alpin klatring og sportsklatring. Idealet er sporløs ferdsel og å kunne ta ansvar for seg selv. Man skal gjøre egne vurderinger og stole på egen kompetanse. Jeg mener man bør tenke seg godt om før man bolter fjellruter og hver eneste klatrebare klippe i dette landet. Vi må huske at det kommer klatrere etter oss og at etikk og stil vil utvikle seg. Vi må sørge for at klatrere om 100 til 200 år skal ha muligheten til å oppleve det samme jeg har fått oppleve – et urørt landskap.

Les også: Så fort kan en ulykke skje

– Du er kjent i miljøet som en pioner, og nye klatrere kan ha moro av å høre om noen av turene dine. Har du noen historier som beskriver klatringen og stilen i «gamle dager»?

– I dag kan man med rimelig stor sikkerhet si hvordan været i Alpene vil være de neste fem dagene. Tidligere var dette usikkert. Vi hadde derfor nesten alltid med en del utstyr, slik at vi kunne klare oss flere dager i fjellet. Jeg husker for eksempel da Stein P. Aasheim og jeg ble overrasket av uvær på Eiger. Vi klatret den beryktede nordveggen og høyt oppe i veggen ble vi sittende fast i en snøstorm. Jeg vil helst glemme den livsfarlige retretten vi hadde ned til stasjon Eigerwand. Eigerwand er et stoppested på jernbanen inne i fjellet der det er boret hull i veggen, slik at turister kan se ut, godt beskyttet av panserglass. Vi hadde tilbrakt natten sittende over skrevs på en stor, fremstikkende skive. I løpet av natten hadde det snødd tett og vi måtte komme oss ned før vi ble tatt av skred.

Det var flere klatrere som hadde fått problemer i dette uværet på Eiger.

– På vei ned treffer vi den tsjekkiske soloklatreren Jiri Schmied som foreslår bivuakk under et beskyttende overheng ovenfor det tredje isfeltet, omtrent 750 meter ovenfor stasjon Eigerwand. To dager senere er vi fremdeles på samme sted. Jiri har walkie-talkie og over sambandet får vi melding om at værvarselet er dårlig for flere dager fremover. Været er så elendig at vi ikke kan håpe på å bli hentet ut med helikopter. Vi er overlatt til oss selv. Etter en stund kommer Jiri opp med en plan. I 1978 hadde han og noen andre gått en direkterute fra stasjon Eigerwand, som ligger mer eller mindre direkte under oss. Han mener det vil være mulig å fire seg ned dit og ta seg inn gjennom vinduene. Den siste biten består imidlertid av et 150 meter høyt overheng, hvilket gjør det umulig å rappellere på vanlig måte. Løsningen blir å binde sammen tre 9 mm tau med enkle fiskeknuter og fire seg over disse med rappellring.

Selv den nervesterke Bjørn Myrer Lund var langt utenfor komfortsonen.

– Etter ni timer med rappeller står vi endelig på kanten av det siste overhenget. Angsten velter opp i meg når jeg innser hva vi har begitt oss ut på. Rapellfestet vi får inn består tragisk nok bare av en liten isskrue og en mutter banket halvveis inn i en sprekk. Jiri går først og han ser helt vill ut der han forsvinner ut i tomrommet. Når tauet etter hvert blir slakt firer jeg meg etter i taubrems. Jeg velger taubrems for bedre å kunne kontrollere rappellen. Alle som har forsøkt å rappellere langs et isete 9 mm tau vet hva jeg snakker om. Det blir bråstopp ved første knute, jeg tipper rundt og blir hengende med hodet ned og beina opp. Fortvilet kjemper jeg mot tung sekk, lav klatresele og fritt heng. Jeg får fisket frem en tauklemme og hengende i en arm etter denne klarer jeg å frigjøre meg fra tauet og koble innpå rappellringen.

30 år etter er minnene brent fast.

– Når jeg slipper tauklemmen suser jeg ned langs tauet. Den andre knuten passeres med et rykk og skrekkslagen bråstopper jeg bare sekunder senere. Hva er det som har hendt? Vinden har laget en floke av tauet like etter knuten og i den henger jeg. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å dø her, har ikke mer å stille opp med. Bildet av Toni Kurz der han døde, rett over redningsmannskapene, står helt klart for meg. Lenge henger jeg slik før livsgnisten kommer tilbake. Jeg kaster sekken og kommer meg opp i sittende stilling. Med mine siste krefter og med tauklemmen til hjelp får jeg løst opp floken og kommet meg ned.

Det blir bråstopp ved første knute, jeg tipper rundt og blir hengende med hodet ned og beina opp.

Klatrekompisen har sittet og ventet på toppen mens dramaet pågikk.

– Stein P. kommer susende etter. Han er svært glad for å se meg – og jeg ham. Han hadde fått bange anelser der han hang alene oppe i mørket. Vinduene blir åpnet og vi kan klatre uskadde inn.

Det hører med til denne historien at Bjørn returnerte året etter, denne gangen med Finn Dæhli. De ble de første nordmenn som klatret Eigers nordvegg om vinteren (turen er beskrevet i Norsk Tindeklubbs årbok; Norsk Fjellsport 1983). Etter denne bestigningen reiste Finn og Bjørn direkte til Matterhorn og gjorde vinterbestigning av Nordveggen.

Bjørn er god til å fortelle, men stopper opp og presiserer at klatringen for ham ikke bare er drevet av spenningen og risiko.

– Poenget er som nevnt å tilegne seg kompetanse og erfaring slik at man unngår å havne i farlige situasjoner. Målet er å mestre utfordringene slik at man kan nyte naturen og turen. Problemet den gang var som nevnt usikre værmeldinger og at man ikke hadde mange å lære av.

Bjørn rekker så vidt å trekke pusten og ta en slurk kaffe før han forteller en drøy historie om hvordan Marius Morstad og han og besteg Rimmonruta i Trollveggen. Året var 1976, de var så fulle av testosteron at de gikk ruta på en dag, i olabukser. De avsluttet med å kapre en bil øverst i Trollstigen og forlange å bli kjørt til Åndalsnes sentrum.

– Vi hadde en egen stil den gangen – lite utstyr, begrenset erfaring, og var unge og gira.

Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å dø her, har ikke mer å stille opp med.

– Har du noen råd til unge klatrere som ønsker å starte med alpinklatring?

– Min generasjon var som beskrevet inspirert av den engelske klatretradisjonen. Vi gikk gradene, startet med klippeklatring på Kolsås på sommeren. Etter hvert flyttet vi aktiviteten opp i den norske fjellheimen. Neste trinn var turer til alpene for å få inspirasjon og større utfordringer. Når man behersket dette startet man gjerne med vinterklatring. Man trente på Kolsås, gjorde vinterbestigninger i Norge og i alpene. En viktig del av treningen var å lære å kjenne seg selv og sine egne grenser. Jeg husker godt at vi overnattet i fjellet, midt på vinteren uten annet utstyr enn klatreutstyret. Det var nyttig å vite at dette var mulig.

Livet til Bjørn er i dag ikke bare klatring og drama. Han er gift med Jorun og de har sammen tvillingene Rikke og Julie. Barna er på vei til å bli voksne og Bjørn er fullt engasjert med å veilede dem videre i arbeid og studier. Han forteller at det er slik han vil ha det. Han ønsker ikke for mye stress og vil helst starte dagen med familien rundt seg, eller i fred og ro, alene i sofaen med en kaffekopp og anledning til å filosofere over klatringen og livet. Når klokken nærmer seg 12 er oftest familien opptatt med andre ting. Solen har fått varmet opp fjellet. På sommeren tar han da gjerne en tur opp på Kolsåstoppen hvor han clogger eller klatrer med venner. På vintrene blir det turer til Holmen Klatresenter og Vulkan. Bjørn er nemlig utdannet anestesisykepleier og jobber skift ved Bærum sykehus. Det gir ham mange formiddager fri med anledning til å drikke kaffe, filosofere og dra på lokale klatreekspedisjoner. Som en profilert klatrer har han opplevd mer enn de fleste også utenfor klatreveggen.

– Jeg har danset med Diana Ross, vært på busstur med Gregory Peck og Stevie Wonder og skjenket en trippel whisky til svenskekongen, humrer han.

Vennskapet med Arne Næss jr. åpnet naturlig nok noen dører som normalt er låst for den gjengse norske klatrer.

Bjørns historier og anekdoter er nok til å fylle flere bøker, men selv om han nå er i sitt 63. år (i 2014, red. anm) bruker han overraskende lite energi på å mimre om gamle dager. Bjørn er fremdeles en dedikert klatrer og vil helst snakke om prosjekter, planer og egne drømmer og ambisjoner. Ulykken på Pang Puche ga ham et støkk og satte ham litt tilbake, men har på ingen måte tatt fra ham klatregleden eller ambisjonene. Bjørn trener omtrent hver dag, ikke bare klatring, men også ski og styrketrening. Nå, to år etter ulykken begynner han å komme i form, og han planlegger nye turer. Han skal blant annet være fører for en gruppe i Himalaya til høsten. For sin egen del håper han på turer til Løkenhavna, Nissedal og til Italia, hvor han blant annet drømmer om å gå noen av de moderne frirutene i sydveggen på Marmelada-massivet i Dolomittene.

– Helt til slutt, hva ville du gjort hvis du ikke begynte å klatre?

– Tatt en god utdannelse, sier Bjørn med et smil.

– Selv om jeg sier det litt på spøk er det klart at jeg har ofret mye tid på klatringen og det hadde vel ikke vært mulig hvis jeg satset like hardt på karriere. Når det er sagt angrer jeg ingen ting. Jeg har hatt – og har et godt liv og trives med de valgene jeg har gjort.

3 om Myrer´n:

Ralph Høibakk:

– Bjørn har den sjeldne egenskapen at han på den ene siden er en behagelig og snill turkamerat, mens han på den andre siden viser en ubøyelig vilje til gjennomføring. Jeg var så heldig å få være sammen med Bjørn på vei mot toppen av Dragnag-Ri. Her sto Bjørn for klatringen og jeg for matlagingen.

Bo Nyborg Andersen:

– Jeg har lært mye av Bjørn, «Man må alltid gi alt» og «Det er absolutt en skam å snu», men Bjørn er først og fremst en fin fyr å være på tur med. Han har alltid noe å prate om og en lun, fin humor. Jeg husker blant annet vi satt i en snøhule på Maradølsryggen tidlig på 80-tallet. Det var jeg, Finn Dæhli, Roy Andersen og Bjørn som var igjen. Stein P. Aasheim og Sven Carlsen hadde «pingla ut». Det var 35 kuldegrader og Roy hadde forfryst tærne. Jeg hadde lurt med en halv flaske akevitt og en pose med betasuppe. Når flasken og suppen kom til Bjørn klaget han over at det var lite kjøtt i den. For å bøte på dette foreslo Bjørn lakonisk at vi kuttet tærne av Roy og puttet dem i suppa.

Stein P. Aasheim:

– Turen til Eiger var på samme tid den fineste og den verste turopplevelsen jeg har hatt. Den andre natten i veggen, liggende andføttes på en liten hylle med en strålende stjernehimmel over oss og lysene fra byen under oss var en helt vill opplevelse for meg. Jeg hadde aldri gjort noe lignende før. Den siste natten, stående alene på en hylle, i et forrykende uvær var noe helt annet. Jiri og Bjørn hadde rappellert før meg og Bjørn hadde hengt så lenge i tauet at noe måtte være alvorlig galt. Det er rart hvordan kroppen og hjernen reagerer i slike situasjoner. Jeg var sikker på at Bjørn var død og at jeg var overlatt til å klare meg selv i veggen. Det var tilsynelatende ingen mulighet til redning. Likevel var jeg ikke redd. Det var mer en stille resignasjon fra min side samtidig som jeg systematisk vurderte alternativer. Når tauet plutselig ble slakt endret ikke det situasjonen. Det føltes som en evighet å fire seg ned det lange stivfrosne tauet. Rappellen endte i en lang frirappell og det var en utrolig lettelse å se Bjørn og Jiri stående på en hylle badet i lyset fra vinduene på stasjon Eigerwand.

Les også: Ralph Høibakk – slik begynte han å klatre

Bjørn Myrer Lund

• Født: 18. mars 1952

• Utdannelse: Anestesisykepleier

• Meritter: Sammen med Odd Eliassen første nordmann på Mt Everest. Ut over det en rekke førstebestigninger, blant annet Dragnag-Ri (6801 moh) i Nepal i 1995.

• Fineste fjellrute i Norge: Vestveggen på Storen, Spanskeruta på Mongejura og Nordveggen på Stetind og Tyrion i Nissedal.

• Fineste sportsrute i Norge: Terroristen (7) på Dalbukollen.

• Hardeste sportsrute: Paranoya Kverulantis (8+) på Fjell, Stive Dempere (8+) på Damtjern og en rekke andre 8+er.

• Fineste crag: Kolsås, spesielt Østveggen.