Norsk geriatrisk klatrekompani

– Er det bare ryggen du vil ta bilde av? spør han med et smil, støttet av kameratene sine. 

– Nei, jeg er fotograf og kunne tenke meg å ta bilder av hele gjengen, svarer jeg. Og så er vi i gang. 

Bare Jon, som han heter, har t-skjorte som viser tilhørighet til en gruppe, men de er en hel gjeng. 

– Vet du hvem du nettopp snakket med, spør en annen hemmelighetsfull, smilende klatrer. 

– Nei, svarer jeg, – eller jo, han het Jon. 

– Ja, det er Jon Teigland, en av førstebestigerne av Trollveggen.

– Jaså, nei, det visste jeg ikke, svarer jeg og blir nok en anelse rød i kinnene. 

– Og han der, han var første nordmann på Everest.

Himmel og hav, her trodde jeg de bare var en litt eldre gjeng klatrere, men disse karene er historiske. Eller karer, det er også fire, fem kvinner med i gjengen, deriblant Rotraut, kona til Odd. Odd Eliassen, første nordmannen på Everest, du vet...

Han som forteller meg dette, er Thomas Cosgriff, assosiert medlem av gruppen og han har visst også en historie som klatrer. Det får jeg høre av nestemann jeg prater med. Det er gjengs i gruppa; de skryter ikke av seg selv. Det tar klatrekompisen seg av.

Les også: Leder: Alder er ingen hindring

Vektløft og meditasjon 

Jeg skynder meg hjem for å google navn og for å hente min fotografkompanjong. De neste klatreøktene får vi nemlig være med. 

Hvorfor er de like lykkelige over å klatre nå, når de er 70, som da de var 17, lurer vi. Egil Fredriksen, tidligere leder av Norsk Tindeklub, forteller at det er mestringsgleden han så i andre storveggsklatrere som gjorde at han ville prøve, og den gleden han fant, den henger i ennå. Målsettingene og utfordringene er riktignok en smule annerledes. Fra Alpene til plasttak, og fra faren med fallende løs stein til overbelastning av ledd. Det han sier om klatring, ser jammen ut til å stemme: Klatringen gir ham «en mestringsglede som øker proporsjonalt med alderen selv om rutene blir lettere.»

Andre klatrere snakker om gleden ved klatring som små doser av lykke. Som en blanding av adrenalinkick, yoga, vektløftning og meditasjon. Man behøver ikke å øve på oppmerksomhet og tilstedeværelse. Det er selve forutsetningen, sier de. Jeg er glad for at jeg har prøvd klatring slik at jeg kan kjenne igjen det de beskriver.

Treningsmiljø

Hver mandag, onsdag og fredag møtes gjengen. Her vil ingen være sjef, det er ingen klubb, kontingent eller formann, ingen lover. Men, om man virkelig må velge noen som liksom skal ha æren for at de nå er en klatregjeng på Verket, ja da snur hodene seg og alles blikk faller på Ben. Ben Johnsen kan fortelle at han startet mer eller mindre som en ensom clogger på Verket før gamle klatrevenner begynte å sige inn dørene. Så har venners venner kommet til og nå har klatrevennene rett og slett blitt oppgradert til vanlige venner.

– Vi er blitt et treningsmiljø av venner, sier han. Årsaken til denne oppgraderingen fra klatrer til venn stammer fra del to av klatreøkten: Kaffen! 

– Kaffen etterpå er viktig. Ja, den er viktig altså, presiserer karene: 

– Vi sitter ikke bare der og snakker om damer og penger må du tro, vi utfordrer hverandre. 

Vi hører diskusjoner om Donald Trump, om bruk av droner for å få spektakulære klatrebilder og om hvor pen «Hollywood» er. Ja, den klatreruten på Kolsås, med den nydelige utsikten, vet du. Det spørs om alle er klar over dette lille skillet mellom klatring og kaffe, for det som foregår under kaffedrikkingen kan, ifølge Ralph Høibakk, også beskrives med en klatrers terminologi. 

– Noen av samtaletemaene er sterkt overhengende og debattargumentene forutsetter vide mentale leddutslag. Det er ytterst få tilfeller av at noen benytter røde hjelpegrep på en fiolett debattrute. Verbal krimping på ørsmå tankelister sørger for god trening til de intellektuelle fingerleddene, humrer han. Humoren er stadig på plass!

En annen i gjengen kan fortelle at disse treffene på Klatreverket består av like deler klatring og løsning av verdensproblemer over kaffekoppene de inntar etter økta. 

– Så det er dere vi må takke for at verden blir bedre? spør vi. 

– Jo, tja, ja, joda, værsågod, smiler de tilbake.

Les også: Klatrelegenden Ralph Høibakk

Klatring i over femti år

Noen i gjengen møttes på gymnaset og begynte å klatre sammen allerede da. Det er omtrent femti år siden! De har alle klatret mer eller mindre siden da, men mest ute. 

– Det er derfor vi har så dårlig teknikk skjønner du (som om det hadde streifet oss),  for da vi klatret som unge, var det mest med stive sko og turklær og selvsagt bare ute. 

– Vi skulle kanskje hatt et teknikkurs i gruppa? foreslår Ralph. Ja, riktig, den Ralph Høibakk, førstebestiger av Trollryggen i 1958 allerede som 21-åring. Og en hel haug av andre topper etter det. 

Han er bortreist ved vårt andre besøk, han har nemlig gitt sin datter en flott liten femtiårsgave. En tur til Kilimanjaro. Tenk det! Og der lå du på sofaen, så sporten på tv og koste deg …?

Motiverende og inspirerende er bare to av mange svært positive og muntre ord som svirrer rundt disse imponerende atletene. De har en hel masse førstebestigninger å se tilbake på, nå har de et litt annet fokus og målsetting med klatringen. De siste årene har det vært mange femtiårs-jubileumsklatreturer. Rutene gjentas med femti års mellomrom. I veggen er det en del snakk om å være sistebestiger. Dette har vi aldri hørt om før. Men disse karene ler og snakker om hvor kult det er å være den eldste og den siste som har gått en rute. En øvre aldersrekord på rutene altså, det kan de fremdeles konkurrere om! 

Les også: En geriatrivise – av Ralph Høibakk

Konkurrerer med seg selv 

Formen er visst ikke helt som den en gang var, men de imponerer oss ennå. Bens mål er å klatre ca ti ruter hver økt. Hans individuelle mål med klatringen er å bli best i sin klasse. 

– Ja, hvilken klasse er det? spør de andre han. Klassen for menn over 80 med to hofteproteser, svarer han. 

– Det er vel ikke mye konkurranse der? sier de videre. 

– Jo, sier Ben. 

– Det er bare meg i den klassen, men jeg konkurrerer med meg selv fra tidligere år, så konkurransen er knallhard. 

Navnet, det selvironiske og spøkefulle «Geriatrisk klatrekompani» byttes nå ut mot «Gerontisk klatrekompani». Visst er de litt syke, men de ønsker ikke å assosiere seg så mye med sykdom heller. Geront, kommer fra gresk og betyr, passende nok: klok, respektert, gammel mann. Gerontologi er læren om den friske alderdommen, i motsetning til geriatri som handler om aldersrelaterte sykdommer.

Aspiranter 

Mye moro, det er sikkert og visst. De er så hyggelige å være sammen med at når vi får lov å bli med gjengen for å fotografere dem, kjennes det mer som om vi blir med i selve gjengen. Man skulle nesten ønske seg selv litt eldre for en gangs skyld, litt mer geriatrisk.

– Vi skulle gjerne blitt medlem på ordentlig, sier vi. Dette tar de på det største alvor, tenker seg om, så smiler de godt: 

– Vi lager noen t-skjorter med «aspirant» skrevet på ryggen, ler de høyt. Yess, der var vi med i gjengen vi også, ca 30 år under opptaksgrensen. 

Det er ikke så ille å bli eldre kanskje? Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å klatre med den t-skjorta.

Denne reportasjen ble først trykket i magasinet Fjell og Vidde.