I 2018 gikk hun 9/9+ (8b+) som en av få norske kvinner, hun har gått flere ruter på 9’er tallet og senest i vår beviste hun at formen fortsatt er på topp etter en kjapp bestigning av den 40 meter lange og bratte Le Coq Sportif (9) på Hvarnes i Vestfold.
I sommer har hun utvidet repertoaret med flere harde trad-bestigninger.
– Jeg har egentlig alltid vært mest gira på trad, forteller Eline.
– Men her i Bergen hvor jeg klatrer er sportsklatringen mer tilgjengelig. Flere ruter, og flere klatrere som vil sporte.
Hun forteller at tradklatringen i sommer mest skyldes det hun kaller «dårlig form». Hun mener hun har så lite treningsgrunnlag at det ikke har vært sommeren for å prosjektere de aller hardeste rutene eller jobbe med svakheter. Det har egentlig bare handlet om å klatre så mye som mulig.
For å sette det litt i perspektiv, her er et lite utvalg av rutene hun har ticket på egne sikringer i sommer: Butterarms (8+) i Lofoten, Sort Gull (8+) i Vestfold, Tilbake til naturen (8/8+) i Kjerringvik, Kvinner og barn først (8+) i Lier ved Drammen og en andrebestigning av bolteklassikeren Lyder sagen (8+) på Sageveggen i Bergen. Hun har også gjort en urepetert førstebestigning på egne sikringer på 8’er tallet et sted på Fergeveggen i bergensområdet, i tillegg til flere onsighter av våte 7+’er og klassiske 7’er riss.
- «Dårlig form», du liksom?
– Ok, det handler kanskje mer om at jeg har valgt ruter som er realistiske for meg å gå relativt kjapt. Og ikke nødvendigvis de mest fysiske. Det handler ikke om store biceps og ren fingerstyrke på disse rutene, de er ofte mer sammensatte. Føler jeg får mer igjen for trad-ruter der jeg kan koble på det mentale også. Med en sønn på 16 måneder er jeg der at jeg må klatre når jeg kan, og gi alt jeg har på hvert forsøk. Det er ikke gitt at jeg får prøve en gang til, eller kommer tilbake til det cragget jeg er på med det første.
Eline gikk Kvinner og barn først i andre forsøk. Den er beryktet for sin lange runot, som kommer etter 30 meter med rissklatring på det sagnomsuste feltet Lier. Faller du øverst i cruxet der blir det fort en 10 meters suser. Eline forteller at hun vurderte flashen, men «det var søndags morgen, og jeg tenkte at jeg er jo mor, så jeg får kose meg med en runde på topptau først». Etter å ha kjent på flyttene kom hun ned, dro ned tauet, og gikk den på led.
– Jeg var veldig pumpa på cruxet. Jeg måtte faktisk skrike på flyttene, det er det ikke ofte jeg gjør. Men jeg var klar over at jeg ikke kom til å få klatret på den ruta igjen med det første, så jeg klarte å hente fram litt ekstra. Jeg klatrer nok bedre under press. Ikke hvis jeg blir veldig nervøs, men den bevisstheten om at jeg har bare denne sjansen. Jeg skulle hjem igjen til Bergen samme kveld, og jeg visste jo at fallet gikk helt fint, så jeg var ikke så nervøs for det.
– Må du trene det mentale? Holde det ved like?
– Nei, jeg må egentlig ikke det. Så lenge jeg vet at ruta jeg er på har gode sikringer syns jeg det er greit. Etter at jeg ble mor så tar jeg nok mindre sjanser – jeg vil ikke gå på ting som er alt for sketchy, og jeg har jo et større ansvar for å holde meg frisk og skadefri nå. Nå håper jeg på en tørr høst i Bergen, med masse klatring. Jeg har nesten ikke klatret trad her, og det ligger noen harde prosjekter og venter i Loddefjord.
