Robert Caspersen: Å gå inn i det ukjente

Men vi hadde altså en avtale. Det ringer på telefonen. Hei! Han er her, han står i stigen på baksiden av huset, ut mot skogen. Det er altså her han klatrer denne vinteren. Ikke på sørlige breddegrader. Vi går rundt huset. Der finner vi et smil som er blåst fast i ansiktet, gjenkjennelig rødt hår og et fast håndtrykk. Han er akkurat tilbake etter å ha guidet på enkel is ved Rjukan. Han tar opp telefonen og viser bilder av fossene. Flere linjer er inne.

Caspersens merittliste er minst like lang som de mest legendariske klatrerne i Norge. Folk som Dag Kolsrud, Ralph Høibakk, Anne-Grete Nebell, Sindre Sæther, Bjørn Myrer Lund, Håkon Hansen, Hans Christian Doseth, Berit Skjevling og Øyvind Vadla nevnes gjerne i samme åndedrag (sånn bare for å dekke over nesten hundre år med norsk fjellklatrehistorie).

– Så det er her du er?

– Tidlig i høst planla jeg en tur til Antarktis. Jeg så på linjer og planla flybilletter. Men så sov jeg ikke godt på en uke. Jeg hadde så mye byggeprosjekter på huset. Jeg har dratt på lange turer før når det har manglet vegger på huset og Frøydis (kone, red. anm) har sovet med to barn og et til på vei under en presenning i stua. Jeg har gjort det. Og hun ville latt meg dra igjen, uten problem, hvis det var det jeg virkelig ville. Men jeg kjente at jeg måtte ta rev i seilene og gjøre huset litt mer beboelig for de som er mye hjemme. Så det blir jobbevinter nå.

– Blir det tur neste år?

– Neste år blir det Antarktis. Om det ikke blir det, blir det Patagonia.

JOBBEVINTEREN.

Caspersen har hovedfag i idrettspsykologi fra Idrettshøgskolen. Etterpå gikk han rett til det han kaller håndverkerutdannelsen sin. Førstnevnte utdannelse ble ferdig i 2007, mens han ble sertifisert UIAGM-guide i 2010. Per i dag lever han av guidefirmaet. Denne vinteren er viet til jobbing på hus og som guide. 

– Hvordan påvirker det deg å ikke få klatret?

– Når jeg klatrer mye blir jeg mer motivert. Klatrer jeg lite, blir jeg lite motivert – da mosjonerer jeg like godt på andre måter. Med livet jeg har nå, med familie og jobb som hovedingredienser, blir det ganske lite kontinuitet i min egen klatring. Da kan jeg bli negativ i tankesettet rundt klatring. Det tenkte jeg på da vi skulle gjøre dette intervjuet. Hvis jeg drar på helgetur til Bohuslän og klatrer bra, da er det som om jeg blir frelst igjen. Det skal så lite til. Det ligger der hele tiden og ulmer. Klatremessig føler jeg meg konstant utilfredsstilt. Noen ganger i året – eller det kan gå år imellom, føler jeg selv – da kjenner jeg at jeg lever som klatrer. Da kjenner jeg hvor viktig klatring er for meg.

– Hvis du får en god klatrehelg, er det verre å takle mandagen?

– Nei, det er bedre. Da begynner jeg med dagdrømmer igjen. Da er det fokus på neste helg, da begynner jeg med positive drømmer igjen, ikke grublerier.

– Hva tenker du når du ser venner som har sluttet å klatre?

– At de kommer tilbake om noen år. Noen slutter jo for godt, men de få som gjør det ... da har de ikke hatt det samme forhold til klatring som meg. Selv har jeg aldri vurdert å slutte bare fordi jeg er kronisk underklatra. I den grad jeg har vurdert å slutte, har det vært på grunn av ulykker og død. 

– Du jobber ute. Hvilke behov får du dekket opp av det?

– Da jeg var yngre var jeg helt bestemt på å finne et yrke som ikke hadde med klatring å gjøre. Klatring skulle være et hellig sted som jeg kunne søke til etter jobb. Jeg var veldig redd for at jeg skulle bli lei klatring hvis jeg også jobbet med det. Men nå opplever jeg det ikke sånn. Jeg merker at jeg storkoser meg ute i naturen med gjester og kunder på jobb. Dårlig vær og litt utfordringer trives jeg godt med. Jeg elsker å være ute i naturen og bruke kroppen min. Jeg får tilfredsstilt mye av utendørsbehovet på jobb, og så ser jeg fjell og linjer som jeg drømmer om – her skal jeg komme tilbake på fritida, enten med familien på tur eller med en venn og gå en fin linje… Det er sjelden jeg får tid til det. Men jeg bevarer drømmene.

MENINGSPRODUSENT.

Ved siden av hard klippe- og konkurranseklatring og Trango-turen i 1999, er det de fire Antarktis-turene Caspersen kanskje er mest kjent for. Sist han selv var nedover var i 2011. 

– Du skrev nylig en kronikk med kritikk av stilen som ble brukt under to turer til Antarktis som har skjedd etter ditt siste besøk; Leo Houldings tur opp nordøstryggen på Ulvetanna i 12/13 og den norske Alexander Gamme-organiserte turen på sydryggen i 13/14. Hvordan oppleves det å være meningsprodusent?

– Jeg kvier meg for det. Jeg har klare meninger om klatring – jeg vet mye om det og det betyr mye for meg. Stildiskusjonene kommer med jevne mellomrom, men altfor sjelden. Og regelen er at det blir kommentert uformelt mellom klatrere; det blir sjelden skrevet om det i offentlige fora. Dermed blir det veldig sjelden tatt tak i ting – det blir sjelden fjernet noen bolter for eksempel. Resultatet er en stilltiende aksept av alle små og store overtramp. Gjennom min oppvekst i klatremiljøet har jeg savnet tydeligere stemmer fra de eldre, erfarne klatrerne. Jeg har etter hvert blitt en av disse erfarne selv, og har gått i samme felle; latt være å si ifra tydelig. Hvordan skal de som er ferske i faget få vite om de stilmessige normene og diskusjonene? I denne saken ble det ytterligere aktualisert siden jeg hadde et så nært forhold til fjellet og de rutene – jeg tenkte at hvis noen skal ta bladet fra munnen her, så må det være meg. Jeg følte det var viktig å si ifra om en trend som jeg mener er negativ for utviklingen av vår sport – selv om jeg risikerer å fremstå som en surmaga, misunnelig dust.

– Jeg tror få opplever det slik.

– Det er et vanskelig spørsmål. Hvor går grensene? Hva er god og dårlig stil? Det er et kontinuum. Hvis 200 meter faste tau er OK, hva med 400 meter, 500 meter? Klatrere vet i hjertet sitt at det er en forskjell. I kronikken ville jeg løfte spørsmålet om stil, ikke besvare det. Begge de to omtalte turene ble gått i det jeg betrakter som dårlig stil – klatrerne kom selv uoppfordret til meg etter turene og unnskyldte seg for at det var dårlig stil, før jeg hadde uttalt meg om det. Man må gjerne klatre med dårlig stil og baste og binde Ulvetanna med faste tau, så lenge det ikke går ut over noen andre. Målet til Gamme-ekspedisjonen var å hoppe fallskjerm fra toppen, så jeg anbefalte dem å velge en rute som var gått før. Huber-ruta er den letteste og korteste, og man kan legge faste tau hele veien. Så kan du gå opp når det er sol og vindstille og hoppe. Ferdig. Ingen vil reagere på at det ligger faste tau på en etablert rute der. For den bestigningen er jo ikke interessant. Den bestigningen som var interessant var den første, og den var gjort i god stil. Men ved at de gjør førstebestigninger i dårlig stil (Gamme-ekspedisjonen valgte å gå en førstebestigning på sydryggen med ekstensiv bruk av faste tau, red. anm.) reduserer de utfordringen og frarøver hele klatremiljøet potensialet som ligger i linja. Det er ikke en evig ressurs, slike jomfruelige linjer. 

– Du tenker ikke at det har en egenverdi å gå den i bedre stil seinere?

– Jo. Det har vi i klatrehistorien – første gang i fri, første gang i alpin stil, og så videre. Helt klart. Men vesensforskjellen for meg er det å gå inn i det ukjente. Den ypperste prisen er tatt bort når ei rute er gått. Da vet de som kommer etter hva de går til. 

INGEN GARANTIER. 

– Har man med seg hengetelt, nok mat og ikke minst borebolter, kan man komme opp hva som helst. Den største trusselen mot eventyret vårt er borebolter. Når man bruker borebolter klatrer man ikke på naturens premisser, man lager et tak, en sikring der hvor det ikke er noe fra før. Det umulige eksisterer ikke lenger i en slik verden. Bankebolter er noe helt annet.  Da må du finne en sprekk i naturen og banke den inn i og ta den ut. Det er helt ryddig.

– Hva med bathooking?

– Det er akkurat like dårlig stil som en borebolt.

– Hva tenker du om bathookingen på Trango-ekspedisjonen i 1999?

– Ja, ikke sant, jeg møter meg selv i døra der. De fleste som har vært aktive i fjellet har gjort ting de ikke er stolte av i ettertid. Det må kunne gå an å se at det var dumt eller at tidene har forandret seg. 

– Hvilken av dine bestigninger ville du ikke gjort i samme stil i dag?

– Det er vanskelig, for vi står alle på skuldrene til de som var før oss, på tradisjonen. Stilen vi valgte på Trango Pulpit var inspirert av Norskeruta på Trango i 1984, hvor de hadde 2-3 taulengder med blankt terreng på starten av toppveggen som de bathooket seg over. I sin tur var dette en stil som de hadde med seg fra Yosemite, hvor det ikke er en eneste rute på El Capitan som ikke har ekspansjonsbolter, rivets eller bathooks for å binde sammen linjeføringen. Det var akseptert stil. Jeg synes det er vanskelig. Når man forandrer naturen – hvem skal sette grensen? Er det greit med én bolt på Den Hvite Stripa på Andersnatten, eller skal vi ha ti? Det letteste er å si nei til alt av faste installasjoner og boring i fjellet. Ferdig. Så fort man innfører litt bathooking, en borebolt på stand her og der, så kan hvem som helst komme etter og si: Hvorfor det? Kan vi ikke ha to, kan vi ikke ha tre? Jeg personlig kunne godt tenkt meg en klatrehistorikk som var blottet for borebolter. Det hadde passet meg fint.

– Du har selv satt bolter i Antarktis?

– Da Ivar Tollefsen, Sjur Nesheim og jeg gikk førstebestigningen av Ulvetanna i 1994, hadde vi ikke med borebolter. Det var en flott bestigning. Men da vi kom tilbake til nordveggen i 2006, hadde vi med borebolter og håndbor. Vi satte fem borebolter for progresjon og mange på standplasser.  

– Tenker du at det var en feil, per i dag?

– Ja. Det er det som er så vanskelig her. Hvis den gjeldende normen i klatremiljøet er at det er greit å bruke borebolter med måte i en slik vegg – hvorfor skal vi legge slike begrensninger på oss selv, og kanskje ikke få gått ruta? Bare for å se at noen andre kommer rett etterpå og går den med hjelp av de metodene vi ønsket å avstå fra? Det krever mye mot og karakterstyrke å være tro mot sine idealer. Hvis alle er enige om spillereglene blir det enklere. Om ikke vi hadde greid å klatre den linja på nordveggen uten de fem ekspansjonsboltene, så hadde garantert noen andre en gang i fremtiden greid det. Da vi planla å klatre Nordøstryggen i 2011 var drømmen å gå den i en helt annen stil. Den har mye mer sprekker, er mye slakere og kan klatres i bedre stil, selv med dagens nivå. Ikke minst hadde vi opparbeidet mer erfaring med området og fjellet og sett at det var mulig å klatre på en annen måte. Og det hadde ikke Leo Houlding, så det får være deres unnskyldning. 

– Har du mistet all lyst til å klatre den linja?

– Nei, jeg har absolutt veldig lyst til å gå den linja! Jeg har hatt et intenst forhold til den linja helt siden 2006. Hadde jeg vært yngre og hatt uendelig med tid så hadde jeg definitivt nullstilt meg og reist ned og forsøkt å repetere den ruta. Den er en formidabel utfordring fortsatt, selv om noen har klatret den. Men så er det slik at jeg har en helt spesiell dragning mot det ukjente, og det er så stort potensial for nye ruter i Antarktis at det er det som er prioritert om det blir en tur til.

– Men er det Ulvetanna som gjelder?

– Nei. Når jeg planlegger ny tur nå, er det et annet fjell.

– Som du ikke vil si hvilket er?

– Nei. 

Den første fredagen i februar 2012 gikk Caspersen på ski i Lillomarka sammen med Bjørn-Eivind Årtun. De gikk ofte slik. Noen turer ble rolige og preget av den gode samtalen, men mange økter var ganske intense. De var begge i god form og pushet hverandre.

– Jeg husker den skituren godt. Bjørn-Eivind hadde akkurat kommet hjem fra Patagonia. Han var i sonen, han følte han hadde fått en intuisjon for fjellet. Han mente at han snakket med fjellet og kunne skille veldig godt mellom objektive og subjektive farer.

– Hva tenkte du da?

– Det var blandet. Jeg ble litt skremt. Jeg tenkte: «Dette høres ikke bra ut». Det var den første reaksjonen. Og så tenkte jeg: «Er jeg misunnelig nå?». Jeg har jo vært i det tankesettet der, men har ikke anledning til å være der nå. Bjørn-Eivind var i en fase i livet da han hadde bestemt seg og levde ut drømmen. Jeg husker godt de følelsene på den skituren, og det var litt av de samme jeg fikk i Patagonia da vi var der året før. «Shit, han surfer på en bølge som ikke jeg er på – jeg tør ikke å ta steget opp. Familie, barn – det er for mye å miste, det er noe annet jeg vil i livet mitt. Men samtidig vil jeg også være der, på bølgen.» Så kall det et element av misunnelse.

– Så du og Bjørn-Eivind delte ikke risikobilde? 

– Jeg merket da jeg var i Patagonia året før med Bjørn-Eivind at vi faktisk ikke gjorde det. Jeg trakk meg på noen ting, mens det aldri var nei i hans munn. Da hadde jeg mange runder med meg selv: «Hva er det som skjer nå? Er det dalende testosteronnivå, er det barna der hjemme, er det meg, eller er det Bjørn-Eivind som er på en supertrip her?» Det var første gang i livet jeg følte meg som en gledesdreper i klatresammenheng, en brems. Det var bare jeg som stilte de kritiske spørsmålene. Da skjønte jeg at vi hadde skilt litt lag vurderingsmessig. Han var i hvert fall villig til å gjøre ting da som ikke jeg var villig til lenger. 

På skituren diskuterte de linja på Kjerag som Bjørn-Eivind og Stein-Ivar Gravdal prøvde på tre dager seinere. Egentlig skulle Caspersen ha vært med. I den siste tekstmeldingen Caspersen fikk fra Årtun, beklager sistnevnte seg – sorry, det var så gode forhold at han måtte dra. Årtun visste at Caspersen måtte jobbe den uken og ikke hadde anledning, så han fikk med seg Gravdal. Årtun og Gravdal omkom 7. februar 2012 da en svær blokk de klatret på raste ut. 

– Når det skjer en ulykke med noen du kjenner – vil du ha detaljene?

– Ja, selvfølgelig. Årsaken er todelt. Det ene er det naturlige behovet tidlig i sorgprosessen. Jeg må finne årsaken, forklaringen, prøve å forstå. Jeg må ha noe håndfast, ikke bare meningsløs tragedie. Det andre aspektet er at en klatreulykke slår sprekker i en for meg livsviktig lidenskap, og en viktig del av min identitet. Hva gjør jeg nå? Kan jeg fortsette å klatre? Hvordan er det mulig? En ting er det følelsesmessige, minnene og savnet som trenger på. Et annet aspekt er det mer rasjonelle; hva betyr dette for min egen praksis? Tar jeg for stor risiko? Kunne jeg ha gjort samme feilvurdering? De menneskene som har stått meg nær som har gått bort i klatring – broren min, Stein-Ivar og Bjørn-Eivind og Rolf Bae – er folk jeg har vært mye på fjellet med og gjort risikovurderinger med. Da blir det viktig å finne årsaken og også finne ut om dette var et hendelig uhell eller om det var en feilvurdering, og hvor sannsynlig det er at jeg hadde gjort den samme vurderingen. Det var utrolig viktig for meg å se den steinblokken på Kjerag og vite om jeg kunne gjort det samme valget. Vi har et ganske unikt fotomateriale fra Kjerag-ulykken. Vi har bildene til Stein-Ivar fra avstand dagen før, hvor vi kan zoome inn og se hvor stor og frasprengt blokka er, og så har vi bildene fra led rett før ulykken skjer. Min vurdering er antagelig farget av at jeg har hatt paranoia i forhold til sånne blokker helt siden broren min døde – det var også en svær blokk som kom ut på rappell. Når jeg ser bildene fra Kjerag er det vanskelig å vite hvordan det så ut fra Bjørn-Eivind og Stein-Ivars perspektiv, men det ser ikke bra ut på bildene. Så det store ubesvarte spørsmålet er: Hva har de tenkt? At den er så stor kanskje, at den ikke skal komme? Hvordan var vurderingsprosessen? Når jeg holder foredrag om Trango, iser det nedover ryggen når jeg beskriver sånne blokker som den vi kalte Giljotinen. Den klatra vi på da. Det hadde jeg definitivt ikke gjort nå. Kanskje var Stein-Ivar i den situasjonen som jeg opplevde i Patagonia med Bjørn-Eivind, og som jeg kjente da vi var på skitur tre dager før dette skjedde. «Driver vi på med det vi alltid har gjort, eller har Bjørn-Eivind tatt skrittet over i noe annet som er uforsvarlig?» Jeg har spurt meg selv hundre ganger: Hva hadde skjedd om jeg var med i det taulaget?

– Hender det at du tenker på de som har gått bort?

– Ja, ofte. Jeg tenkte på Stein-Ivar i forrige uke da jeg drev og snekra på huset, for han hjalp meg å snekre litt. Han var en handyman. 

IKKE SLUTT.

– Du sa tidlig i intervjuet at det eneste som har fått deg til å vurdere å slutte å klatre er ulykker. 

– Når noe sånt skjer som på Kjerag, er det ikke verdt det i det hele tatt. Men så går det en liten stund. Og jeg vet av erfaringen med min bror at jeg kommer til å fortsette. Da han døde prøvde jeg å slutte, jeg prøvde i ett år. Men så skjønte jeg at jeg alltid kommer til å klatre, selv om det blir på en annen måte enn før. Kanskje vil det forandre seg igjen. Jeg tenker at det modigste valget for meg hadde vært å si farvel til alpinklatring og storveggsklatring. Tenke: «Nå har du fått dine muligheter i livet og nå er det på tide å redusere risikoen for at du forsvinner som far for dine barn.  En epoke er over og nå må du bli ansvarlig.» Men jeg føler meg bare som et halvt menneske når jeg ikke klatrer. Jeg har vært grådig på livet, valgt både å støte i fjellet og å ha familie. Og har vært gitt anledning til det, takket være Frøydis. Men jeg klatrer på en annen måte nå enn før. Jeg er ikke villig til å ta samme risiko. Det medfører at det å dra på seriøse klatreturer er mye mer komplisert følelsesmessig nå enn tidligere.

– Hvordan da? 

– Før var jeg først og fremst klatrer. Når jeg befant meg i en fjellvegg var det ikke noe annet sted jeg heller ønsket å være. Nå er det annerledes – når jeg står ovenfor noe ubehagelig eller farlig i fjellet blir jeg stadig minnet på at det er noe annet som er viktigere for meg nå. Fire mennesker som er en del av livet mitt og som jeg ønsker å være sammen med, følge med på og bli gammel sammen med. Nå er jeg først og fremst pappa og kjæreste, dernest fjellguide og til slutt klatrer. Det syke er jo at denne prioriteringen sannsynligvis ikke stammer fra en gryende ansvarsfølelse hos meg, men snarere et egoistisk behov for å være sammen med og oppleve disse menneskene …

– Hvor farlig er klatring?

– Klatring er livsfarlig. Og det er kanskje hovedgrunnen til at jeg begynte med det. Ikke fordi jeg er dødsromantiker. Men fordi farene i klatring påkaller min fullstendige tilstedeværelse. Fordi klatring gir meg en sterk følelse av å leve.

RC OM SKILØP

– Da jeg fylte 40 hadde jeg aldri vært med på skirenn i hele mitt liv, men Ivar og Trond spurte meg om jeg ville være med på Grenaderen, og det passet jo med en slags 40-års krise … For meg var det en flott opplevelse å gå et slikt langt renn hvor man garantert går tom for krefter og får flere mentale kriser underveis. Det minnet meg på mange måter om mye av det jeg liker aller best i fjellet – å gå inn i det ukjente. Det er spennende å se hvordan kropp og sinn kommer til å takle det som måtte komme. Nå har det blitt med det ene skirennet fast i året. Det blir fjerde gang nå i vinter. Jeg bruker det aller mest som mental trening. Det geniale er at dess dårligere forberedt jeg er skimessig, dess større utbytte vil jeg sannsynligvis få på det mentale. 

RC OM PATAGONIA

– Når man reiser til Patagonia må man – for ikke å bli superfrustrert – først og fremst ha et utvalg med forskjellige ruter man har lyst til å prøve på, som er tilpasset lengden på de eventuelle værvinduene. Man må være fleksibel på klatremålene, da er det lettest å bli fornøyd. Begge mine to besøk, og sikkert neste gang også, så har jeg hatt førstegangsbestigning av noen store, flotte ting øverst på lista, som har krympet til mindre turer med mer realisme i forhold til de værvinduene vi har fått. Begge gangene har det vært dårlige sesonger, med to gode i de årene mellom hvor jeg ikke har vært der. Litt frustrerende. Når du reiser bort i 4-6 uker, tømmer goodwillkontoen og setter familieøkonomien over styr, så vil du jo gjerne ha uttelling for det, så det er ganske tøft å komme hjem utilfredsstilt. Da må du ta deg sammen på flyturen hjem.

RC OM BOLTING I NORGE...

– Jeg er motstander av bolter i fjellet (selv om jeg har satt bolter i fjellet selv tidligere!). Sportsklatring på borebolter på lavlandsklipper er kommet for å bli. Men det er viktig å ta vare på de naturlig sikrede rutene som også er på klippene. Noen felt bør være boltefrie, for eksempel Kolsås. Blankt, urørt fjell har også en stor verdi – og bidrar til de omkringliggende rutenes karakter. Jeg er av den holdningen at jeg har like stor rett til å fjerne enhver borebolt fra enhver rute, som noe menneske har til å sette en borebolt, slik som boltetradisjonen er i Norge i dag. Og hvis jeg har tatt bort en bolt, så kan noen komme og sette den igjen, og sånn kan vi holde på … så det er bedre å prate sammen på forhånd. Tidene har forandret seg fra den gangen det var bare noen få klatrere, og av dem igjen var det bare noen ytterst få (eliten) som kunne plassere borebolter. Da boltene måtte kjøpes av egen lomme og drilles inn i fjellet for hånd. Dette begrenset bruken av borebolter naturlig. I tillegg var ressursene, i form av jomfruelige klipper, enormt stort. Nå er situasjonen en annen: Det er mange titusener som klatrer. Bormaskiner og lønnede folk gjør jobben. Bolter blir gitt bort til alle som ønsker å lage et klatrefelt. Ressursene, klippene, blir brukt opp … og klatrenorge blir vant til boltestandarden som er på innendørsveggene…

... OG HANS FORSLAG TIL VEIEN VIDERE

– Jeg mener at vi er kommet dit hen at det bør søkes offisielt om plassering av bolter, dette er ikke lenger noe som individer kan ta seg frihet til. Et slags Plan og Bygg for klatrefelt. Man lager en prosjektbeskrivelse, tar noen bilder av veggen, tegner inn ruter og hvor man foreslår plassering av bolter. Denne søknaden sender du til den lokale klatreklubben hvis klatrefelt faller inn under, så venter du på svar. Så får vi håpe at styret i den aktuelle klatreklubben er oppegående. De vil måtte forholde seg til overordnede retningslinjer som Norges Klatreforbund (NKF), Norsk Tindeklub, Norske tindevegledere (Nortind), DNT, og Norsk Fjellsportforum i samarbeid har utarbeidet.

RC OM FAMILIEKLATRING

– I mange år har vi bare buldret med barna. Det er enklest når de er små. Vi har pleid å ha en årlig tur til Fountainbleau hvor verdens beste buldrer og en to-åring kan leke ved siden av hverandre, klatre på samme stein på hver sin side – det blir ikke bedre enn det. Vi har også pleid å ha en årlig tur til Nissedal for å buldre – selvfølgelig mest for turens skyld og for å campe et vakkert sted. Ungene elsker å bo i telt. På buldresteinene koser de seg med å børste frem sine egne buldreproblemer og gi de navn. Jeg prøver å smiske Frøydis inn på et tilfeldig taulag som skal avgårde i hoved-veggen, så hun får litt luft under vingene, mens jeg buldrer i skogen med ungene. Det har vært et bra oppsett. Ellers er vi mye i Bohuslän. Klatremessig fungerer det fint for barna med riss, siden det er tak overalt og de ikke er lengdeavhengige på samme måte som veggruter ofte er. Jammeteknikk lærer de fort, det også. Om jeg taper hendene til barna? 

Ja, hvis de ber om det. De synes jo det er stas.  Kalk er også gøy. Mest til å skrive på veggen og tegne indianermaling i fjeset.

Robert Caspersen

Født: 30. september 1971

Yrke: Tindevegleder

Sivil status: Gift, tre barn.

Meritter: Norgesmester i sportsklatring i 1992, 1994 og 1998. Førstebesteg i 1999 Nordveggen på Trango Pulpit i Pakistan (Caspersen, Wold, Skjerven, Karlsen) og har flere førstebestigninger i Dronning Maud Land i Antarktis.