Det er da enkelt!
Det er mer underlig at ikke alle kameratene mine gjorde det! For vi vokste alle opp med samme utsikten, rett inn mot de eventyrlige og mystiske Hjørundfjordfjellene. De lyste mot oss sommer og vinter, liksom der rett over fjorden. Lyste og lokket! Og var mer dragende enn all verdens barne-tv – som vi ikke hadde den gangen.
Fra stua hjemme mista vi sola noen øyeblikk midtvinters, når den passerte Jønshorn. De øyeblikkene var magiske og uforglemmelige! Da hadde toppen en glorie som også forgylte nabotindene! Og jeg visste allerede som lite gutt at dit måtte jeg. Jeg måtte stå på toppen, og se hva som var på den andre siden. Måtte en dag stå der og kjenne at alt dette var en del av meg. Liksom bølgene var det når vi stjal båter og lurte oss ut i skikkelig ruskevær. Ble søkkvåte, og båten halvfull av sjø. For det var dette som var liv! Med ukjente stoff som raste rundt i kroppen og gjorde en til ett med elementene, uovervinnelig og udødelig.
Les også: Ralph Høibakk om feilsteg i fjellet.
Og i bokhylla sto Fjellenes helter av Harald Borgheim (1945), med bilder av menn med tau rundt livet og isøks i handa, på vei opp mot høye, snødekte fjell! Jeg har fortsatt boka stående i hylla! Og etter hvert som allmennkunnskapene økte, kom jeg meg i tidlig alder også gjennom en annen bokhyllebok, nemlig Annapurna av Maurice Herzog.
Drømmene ble ikke mindre av dette! Det gikk ikke så mange år før vi fikk en nabo til å sette oss over fjorden. Og en kamerat og jeg gjorde et hemmelig forsøk på å trenge inn i eventyrlandet. Men tåke, snø og bratte egger overbeviste oss om at dette var større saker enn tretopper, hustak og bratte hamrer på Hatlaåsen!
Men heldigvis var ikke hjelpen så langt unna. Et drøyt steinkast fra huset hjemme var N. L. Giskes reperbane, som både produserte hampetau og nylontau. Etter intens sparing fikk jeg kjøpt et 30 meters 8 millimeters nylontau av god kvalitet. Og på skolen klarte jeg å smi meg (en slags) isøks og stegjern med 6 tagger. Så nå kunne de store oppdagelsene og bragdene starte!
I de fleste yrker er det slik at det må trening og erfaring til før en kan bli mester! Og til all lykke: Like ved hytta vår på Emblemsfjellet var det en bratt hammer på 10-15 meter, gjemt inne i skogen. Her ble da det private, hemmelige treningsfeltet som ingen hadde innsyn til, og som bare kameraten Jan Ove etter hvert ble presentert for. Her kunne vi teste ut klatremetoder og spesialutstyr kjøpt på skipshandel i byen.
Før Birger Hammerås lærte meg å sy brystsele, knyttet vi tauet rundt livet, slik vi hadde sett på gamle bilder. Og ut fra en misforstått opplysning fra Arne Næss i en gammel NTK årbok, trente vi iherdig på å henge så lenge som mulig etter ei pålestikkløkke rundt magen. Skal en bli klatrer må en ha sterke muskler i mageregionen!
Etter hvert lærte jeg mye av Birger og Olav Nilsen, som begge hadde vært på klatrekurs i Innerdalen. Kanskje er det derfor jeg fortsatt lever! Siden ble det bedre treningsfelt også! Jeg er ikke sikker på hvem som først fant veien til de flotte hamrene på Magerholm. Men for mange av oss ble dette flotte klatrefeltet nærområdets lekegrind. Der vi både kunne drive klatretrening og redningstrening.
Men i fjellet ble det mye erfaringslæring. En viktig aha-opplevelse slo ned allerede under første klatreturen i Molladalen. Med tauet solid knytt rundt livet hadde vi besteget et tårn, og jeg fortsatte ned, og opp på neste. Men det var vanskeligere enn jeg hadde trodd, og langt luftigere enn det så ut for! Nesten oppe begynte jeg å bli usikker både på utfallet – og på fallet! For ved å se til sides, kunne jeg se 30 meter 8 millimeter treslått nylontau i en bue fra min midje til Jan Ove som sto på toppen av det andre tårnet med hendene fast knyttet rundt det lille som var igjen av tauet.
Innsikt kan også være å forstå at det er noe en ikke har forstått! Og her var det tydelig noe vi ikke hadde fått med oss! Men etter ny lesing og forsiktige spørsmål til veteraner, fant jeg ut både om mellomforankringer og andre (livs-) viktige saker.
Det ble mye trening både på Magerholm og i den bratte og dels overhengende klippeveggen ved hytta på Emblemsfjellet. Men det var hele tiden tindene, med snø og is og skarpe egger som drog. Og slik er det vel fortsatt! Og derfor ble jeg vel heller ingen stor klippeklatrer. En del 6er punkt med stive støvler og tung sekk ble det jo. Men i forhold til det som gjøres i dag, er det knapt for klatring å regne.
Rundt 1970 ble jeg kjent med Nils Faarlund. Og det er ingen jeg har lært så mye av som av ham. Om snø, is, klippe, sikring og mye mer. Vi var så langt fra enig om alt. Men det ble likevel et godt samarbeid gjennom mange, mange år. Med klatrekurs, bre, isklatring, skred, redningskurs, IKAR-konferanser, turer og etablering av NORTIND. Det var også Nils som koblet meg til første Arne Næss jr-ekspedisjonen, som gikk til Numbur
i Nepal. Senere ble det både Everestekspedisjon, Dragnag Ri, Nireka og annet. Jeg er nok ikke av de som kjemper hardest for topp-punktene. Men livet der oppe, med stegjern og isøks i is og snø, kulde og tynn luft er slikt som varmer sjelen! Så jeg har alltid en lengsel tilbake til Nepal og fjellene der. Og til dalene, landsbyene og folket!
Det var også i Nepal jeg har hatt min aller flotteste tur! Dragnag Ri-ekspedisjonen inneholdt det aller meste av det et hjerte med tindelengsel kan begjære: En steil topp utenfor allfarvei, med anmarsj langs ei vill og ganske ukjent tinderekke. Flotte leirplasser – den ene ute på ei stor, hengende snøhylle. Nordøst-veggen steil, med hard is og løs snø. Og fantastisk utsikt. Men den flotteste dagen var til slutt. Mens alle andre begynte på nedturen gikk jeg opp igjen langs de faste taua for å renske fjellet. Det hadde snødd dagen før og om natta. Alt drivhvitt av nysnø. Og jeg alene med Himalaya rundt meg. Den flotteste turen. Og den flotteste dagen!
Det er slikt en lengter tilbake til! Og drømmer om! Jeg har drømt meg gjennom mange flotte klatreturer. Langt flere enn jeg noen gang klarte å gjennomføre. Nå er drømmene mer beskjedne. En enkel topp, en flott bretur, et krevende brefall – eller kanskje bare en fottur. Men Himalaya slipper meg aldri. Det vil alltid ligge en drøm om å dra tilbake. Samme hvor mange ganger jeg drar dit.
Les også: En klatrekjærestes bekjennelser.
Les også: UTEs test av skredsøkere
