En som var på mange turer med Gjelstenli er fotograf og klatrer Terje Aamodt. Han har tatt bildene du ser i galleriet under artikkelen – et galleri som forteller om en svært erfaren, blidspent, glad og god turkamerat. Slik minnes Aamot vennen, som omkom da han falt under anmarsjen til ruta Vesteggen på Store Venjetind 24. juni:
– Tusen takk Iver for mange gode minner, fine turer høyt og lavt, og små og store prosjekt sammen. Du var alltid så positiv, entusiastisk og full av ideer, og det var spesielt kjekt å få samarbeide med deg på boka Romsdal Eksponert. Uten deg hadde det nok aldri blitt bok. Jeg har laget et slideshow fra noen av turene våre som forteller mer enn hva jeg kan si med ord. Du var og vil alltid være en inspirasjon for meg.
Mange av Gjelstenlis venner minnes kameraten – her er noen av de fine beskrivelsene av en fjellmann og formidler av rang:
Tom Erik Heimen:
– Iver har vært et forbilde siden jeg forstod hva naturen kan gi av opplevelser.
Man trenger ikke alltid gjøre de største, råeste turene for å få en god opplevelse. En kortreist tur kan også gi deg hakeslepp. Iver bidro til at mange fikk opp øynene for fantastiske perler i heimeområdet vårt. Vi dro alle ut på korte eller lengre turer. Med gode turbeskrivelser.
Etter en fantastisk tur med Espen og Thomas, hvor vi bruker naturen maksimalt, flyr ned en av de råeste plassene jeg har vært, vi er i lykkerus av å forbruke fantastisk natur. Følelsene drar i ulike retninger når Espen ringer og sier at pappa har omkommet på Vengetind, 30 minutter etter at vi har vært i sona sammen. Jeg vil ikke tro det, han er rolig og avbalansert. Tom Erik sier Espen, vi begge vet hva dette dreier seg om... Naturen gir og naturen tar. Vi har vært gjennom dette før, vi skal gjennom det igjen, vi vet bare ikke når. Jeg reflekterer igjen hvor skjøre vi er, hvor udødelige vi tror vi er, men vi er ikke udødelige. Jeg våkner og ser på Vengetind, siste jeg ser på om kvelden er Vengetind, for en fin plass tenker jeg.
Det er et fantastisk fjell som gir og tar.
Terje Aamodt har laget en bildesamling av Iver av noen av de mange turene de har hatt sammen. Det er fint å se de bildene.
Sender gode tanker til Espen, familien og alle vennene til Iver.
Også tenker jeg igjen, vi må leve nå.
Norsk Tindemuseum og Norsk Tindesenter, v. Fred Husøy:
– Det er med ufattelig sorg vi fikk vite at Iver Otto Gjelstenli døde etter et fall på Store Vengetind den 24. juni.
Iver var en god turkamerat og venn, men han har også vært en viktig støttespiller, bidragsyter og venn av Norsk Tindemuseum og Norsk Tindesenter. Han var i mange år aktiv med i planleggingen, og bidro med historier og materiale til museet. Han var også med tilbake i 1990 da Arne Randers Heen og Bodil Roland Heen åpnet Tindemuseet første gang. Med boken om Arne Randers Heen bidro han også til å dokumentere mye av historien til Arne. Iver var også den som ledet Bodil Roland Heen til en minnerik og følelsesmessig sterk opplevelse på hennes siste tur opp Nordveggen til Romsdalshorn i 1995 i en alder av 78 år.
Vi husker også turene med Iver, der han viste en enorm tur- og livsglede. Med sitt gode humør, sin smittende interesse, enorme turerfaring og naturglede var han god å ha på lag, og han var kjent av alle i fjellmiljøet.
Iver bidro også stort til Rauma kommunes visjon om naturglede, gjennom sitt arbeid med bøker, artikler, foredrag og bilder der han promoterte alle mulighetene i nærmiljøet vårt. Av den grunn var han også utnevnt til Rauma-ambassadør i 2013, som den første med opprinnelse utenfor kommunen.
Vi så frem til hans planlagte foredrag i sommer under Norsk Fjellfestival, og vi så for oss mange år med videre samarbeid.
Vi vil takke Iver for hans store innsats og vi vil sterkt savne hans engasjement. Tapet er stort, men størst for de nærmeste, og våre tanker går til dem.
Kjetil Svanemyr:
– Ikke mange opplever å få et fjell oppkalt etter seg. Oppe i Isfjordsfjella, der tre fjellrygger møter hverandre mellom Kirketaket og Klauva stikker det opp ei lita, beskjeden tindenål. Klatrere har kalt nåla for Ivertoppen siden 1980-tallet eller tidlig på 90-tallet. Det sies at Iver Gjelstenli var førstebestigeren, men han var for beskjeden på egne vegne til å gjøre noe krav på at toppen faktisk var oppkalt etter ham - men alle klatrere jeg har snakket med har vært enige om den forklaringen.
Iver Gjelstenli døde etter en ulykke på Store Vengetind tidligere i uka, og huskes som en av de mest sentrale skikkelsene i romsdalsk klatrehistorie helt siden slutten av 70-tallet, og jeg husker ham som den moldeklatreren som bidro mest til at vi fikk etablert Romsdal Tindegruppe og fellesskapet mellom Molde og Rauma i 1977 eller 1978. Thor Haug og jeg var på Ivertoppen en gang rundt midten av 1980-tallet, og vi husker den begge to som ikke helt enkel. Iver har fortalt at han besteg toppen alene uten tau, og at det var krevende å komme seg ned igjen. På det andre bildet ser vi Ivertoppen i krysset mellom fjellryggene i toppen av bildet sett fra Kirketaket. For meg og sikkert mange andre vil navnet Ivertoppen på kommunegrensa mellom Rauma og Molde fra nå av få en helt annen og dypere mening.
Anders Waage Nilsen:
– En vennlig ildsjel med kvass penn og skarpt hode. Iver Gjelstenli har satt spor etter seg i norsk friluftshistorie. Varme tanker til familie, venner og et unikt entusiastmiljø som har funnet en utømmelig kilde til livsglede der oppe i Romsdalsfjellene, og alltid vært rause med å dele.
Stein P. Aasheim:
– Dette er ikke til å fatte. En av fjellsportens største inspiratorer, en formidler av rang og et forbilde å ha...
Iver etterlater seg et stort, stort tomrom.
Faen, Iver - kan du ikke bare komme tilbake?
Øyvind Høgset:
– Blid, åpen, nysgjerrig, alltid giret, kunnskapsrik, inkluderende, inspirerende, gledesspreder, arbeidsom og ønsket om å få folk til å oppdage naturen er noen av de beskrivende ordene for dette fantastiske mennesket som har betydd så mye for nærturene og ikke minst som den store kapasitet han var i klatremiljøet. Takk for alle det fantastiske arbeidet du har gjort for oss andre. Du vil bli dypt savnet som historieforteller, kapasitet og medmenneske.
Marie Tveitereid Midtsund:
– Kven skal holde alt saman i Molde nå? Slik at god tekst kan feste seg til ekspedisjoner, gode fedre kan hjelpe sønner å lage festival, bestefedre kan vise fram stien han viste dattera si, til ein ny, liten fot, ven av ven kan komme på ein fest å få ein ven fra ein annan generasjon.
Budbringaren er borte, han som kunne samle dei alle, konsertfolket, teaterfolket, fjellklatrarane og dei som er redde for høgder, ein byborger i byen mellom jazz og natur, ein god tilskuer og talentfull aktør, ein med leik og alvor. Mykje lokalmiljø bunde saman av ein fyr som såg mykje blid ut, som kunne å skrive, som ønska deg velkommen inn og som peka ut ei ny rute til dei som turde. Han, hadde i det minste trua. Slik blei Marit, Ragnhild og eg eit band, for eksempel.Og fekk som tre innflyttere kjenne på litt tilhørighet på fest i laft med folk som vekka gode assosiasjoner til 70-tallsforeldra mine.
Takk for det og mykje anna, Iver Gjelstenli. Eg forstår ikkje korleis Molde skal klare seg utan. All medkjensle til dei gode venene dine (det er mange!), alle barna dine og vår alles kjære Britt.
