Fikk plutselig superkrefter

Da sendetoget gikk

– Jeg tror det skal bli vanskelig for meg å toppe å gå så mange harde buldre på så kort tid, sier mannen som mange vil hevde er Norges beste buldrer.

Oppholdet i det sørafrikanske steinparadiset varte fra 9. juli til 20. august. Buldrecrewet som han bodde sammen med på en koselig vingård midt i smørøyet var av den internasjonale typen. I tillegg til noen nordmenn, deriblant samboeren Tina J. Hafsaas, var det med folk fra Østerrike, Sveits, Italia, USA, Frankrike og Japan.

Hvordan sendetoget gikk fra stasjonen og han begynte å hake av den ene superbulderen etter den andre, betegner han som «ganske sprøtt».

– Vi var en ganske stor gjeng, og i starten hadde jeg ikke noen spesielle buldre jeg hadde sett meg ut for å gå. Jeg bare hang meg på de andre. Med unntak av Monkey Wedding (8C) , hadde jeg bare én økt på starten av turen på alle buldrene som jeg gikk innenfor tidagersperioden på slutten , forklarer Schröter.

Thilos ville tidagersraid

• Lurking with Giants (8A)

• Kwetsa (8B)

• Get Railed (8B+)

• Reverse Cowgirl (8B+)

• Bloody Mary (8B+)

• End of Sand (8B)

• Monkey Wedding (8C)

• Noise vs Beauty (8B+)

 De første buldrene han gikk var henholdsvis Lurking with Giants (8A) Kwetsa (8B). Begge gikk på en dag, og sistnevnte var en FA (first ascent=førstebestigning.)

– Kwetsa gikk jeg sammen med min amerikanske kamerat Nathaniel Coleman. Han åpnet showet, og jeg fulgte på.  

– Hvordan vet dere at det var en FA?

– Det var en kompis som viste oss Kwetsa. Den ligger litt avsides til, det var ingen kalkmerker, og den er så hard at vi ville ha fått vite om det om noen hadde gått den før oss.

Startet med blanke ark

På Monkey Wedding (8C) hadde Schröter 5-6 økter på forrige gang han var i Rocklands for to år siden. I år måtte til sammen ytterligere fire økter til før det ble sending.

– Monkey Wedding har kan brytes opp i to deler. Ståstarten regnes for å være 8A+, og fra sittstarten og opp til dit er det også 8A+. Mye av vanskelighetene på 8C-en ligger i å få til å dandere fingrene på krimpene der ståstarten begynner. Disse må nemlig holdes på en spesiell måte for å kunne brukes, og du kommer litt dynamisk inn i dem fra sittstarten. Om du bruker lang tid på denne justeringen blir du også veldig sliten, og derfra og opp er det stort sett krimping hele veien og da handler det om å bite seg fast.

Les også

Thilo Schröter har gått 8c DWS-rute i Flatanger

Det er ikke så vanlig at DWS-ruter blir etablert rundt omkring i Norge, og nå har Thilo Schröter gitt enda en grunn til å dra til Flatanger som ikke innebærer klatring på Hanshelleren.

– Det som er litt interessant er at på  forrige tur så var jeg veldig nær å gå den, med en beta som føltes veldig bra. Men da jeg kom tilbake i år så var det litt som å starte med blanke ark. Jeg forsket på andre muligheter og ble optimistisk på annen beta. Dagen etter kom jeg tilbake og fikk ikke til noe på den måten, så jeg måtte igjen prøve på noe nytt. Da fant jeg en ujevnhet i sideveggen på høyresiden som jeg kunne utnytte til en dropknee når jeg brukte en tynn list til venstrefoten på den andre siden. Dette ble helt utslagsgivende for at jeg skulle sende Monkey Wedding, sier han.

Flaks med huden

8C-bulderet var det nest siste han gikk i løpet av tidagersperioden der alt løsnet.

– Hvordan forklarer du at du sendte så mange bulder på så kort tid?

– Det handler nok litt om flaks med gode forhold og at huden ikke ryker. Dette med hud er utrolig skjørt på disse buldrene, ettersom små krystaller kan ødelegge en tur på ett sekund. Så hjelper det selvsagt også at man faktisk går buldrene kjapt. Hvis du må å jobbe med dem for lenge, risikerer du å klatre deg selv i senk, sier østlendingen.

Les også

Derfor har Tina Hafsaas og Thilo Schröter kjøpt hus i Flatanger

Tina Hafsaas og Thilo Schröter har kjøpt hus og lager webserie fra legendariske Flatanger, og kjenner området bedre enn de fleste. Her er fire av deres favoritter i området.

Så avslører han et av sine triks for å ta vare på huden samtidig som han sørger for god friksjon på steinen.

– Jeg sleiker på fingrene før jeg klatrer. Det gir huden mer elastisitet. Jeg vet ikke om det er bedre enn å bruke vann, men spyttet er lett tilgjengelig og så er det lett å bare påføre litt i gangen. Jeg lar det tørke nesten helt, og så kalker jeg opp. På den måten blir huden tørr, men ikke uttørka. Det gjør susen!

– Hvor lenge har du hatt denne rutinen?

– Jeg har gjort det de siste fire årene. Huden har bare blitt tørrere med årene. Den er tjukk, sånn at det ikke kommer svette gjennom. Men det flasser ikke heller. Huden min ser ganske bra ut om jeg må si det selv, smiler 28-åringen.

Ingen suksessformel

– Har du et spesielt treningsopplegg?

– Ingenting som er skrevet ned i alle fall. Jeg tror kanskje jeg bare har generelt en ganske god forståelse av hva kroppen trenger. Egentlig driver jeg bare og trener hele tiden, men så periodiserer jeg litt etter hvor lenge det er til neste tur. Når det er to måneder igjen, trener jeg mer mengde i tre uker, deretter tar jeg et par uker med maks, og så tar jeg et par uker med vanlig treningsbelastning. Dessuten er det jo mange ytre faktorer som spiller inn også, som for eksempel om jeg har noen kroppslige skavanker, eller om jeg har venner å trene med på en gitt dag.

– Så du har ikke trent noe annerledes før denne turen enn tidligere?

– Nei, ikke i det hele tatt.

– Du fikk bare plutselig superkrefter?

– Ja. det er ikke mulig å forklare det på noen annen måte, flirer Thilo Schröter.

Det er ikke mange her til lands som har fått det til, men Schröter har greid å gjøre klatringen til et levebrød. I tillegg til at sponsorer betaler ham for å utøve aktiviteten han elsker, har han hovedinntekten sin fra jobben som trener for unge talenter i Kolsås Klatreklubb. Dessuten jobber han som ruteskruer.

Les også

Talentfabrikken på Kolsås

Satsningen på en gruppe talenter i Kolsås Klatreklubb ga så gode resultater at satsningsgruppa og landslaget på et tidspunkt besto av samme gjeng. - Vi står ved et veiskille nå, sier trener Tina Johnsen Hafsaas.

Umotivert for konkurranser

Da vi snakker med ham er han på vei til Lofoten der han skal klatre en uke, før han skal skru ruter fra mandag til fredag i forbindelse med norgescup i Bodø 21. september.

– Det er gøy og givende å jobbe med ruteskruing, selv om det også er slitsomt, spesielt når det er til konkurranser.

– Apropos, skal du gå tilbake til å konkurrere igjen?

– Akkurat nå er det tvilsomt. En av grunnene til at jeg ikke er så gira, er at forbundet støtter oss finansielt. Landslaget har fortsatt ingen trener og vi har ingen steder å trene. Et par samlinger i året gjør ikke opp for mangelen på relevant trening dag inn og dag ut. Dessuten er det ikke så mange norske som konkurrerer internasjonalt, så da ender jeg fort opp med å reise alene, og det er ikke så gøy. Hvis det skulle dukke opp noen lagkamerater, for eksempel blant de jeg trener, så blir det morsommere.

Les også

Åtte år uten landslagstrener

Det norske seniorlandslaget har ikke hatt en egen trener på over åtte år. Landslagsutøvere etterspør mer treningstilbud og helseoppfølging.