Thilo Schröter, Mie Kastet, Hannah Midtbø, Sunniva Haave og jeg selv var helgens lag. Konkurransen begynte med Thilos kvalifisering. Thilo var rolig, kald og veldig sulten. Med hans fem topp plasserte han seg på en solid 2. plass i sin gruppe og og et sent startnummer til morgendagens semifinale. Hans første semifinale.
Herrenes semifinalen var en hard runde og det var få topper å se. Man kvalifiserte seg til finale med kun to topp på syv forsøk. Alle bulderne ble gått, men de to fysiske hadde kun to og tre bestigninger og de to tekniske hadde syv og ti. Syv av semifinalistene gikk ingen buldre, Thilo inkludert.
Thilo begynte bra med de to fysiske buldrene som kun hadde sett en topp hver i det Thilo gikk på. Han var nære og så skremmende bra ut, men fikk ikke topp på noen av de. De neste to var tekniske, et sva og en mantel. Sår hud og glatte bokser gjorde det vanskelig for Thilo å etablere og komme i gang på svaet, og på det siste bulderet brukte han litt for lang tid til å finne ut av starten som ledet opp i cruxmantelen. Det så ut som han misset piffen underveis.
Thilo er en oppegående gutt og hadde slett ikke mistet piffen. Han skjønte raskt at bulder 1 og 2 hadde få topp og at de to siste buldrene var avgjørende. Dessverre ble det heller ingen topp der, og han måtte nøye seg med tre bonus på tretten forsøk. En bonus mindre enn hva han kunne hatt. Han glemte nemlig å ta på en bonus som var innenfor rekkevidde, og dette ville bumpet han et par plasseringer opp. Han endte på en 20. plass med sine tre bonuser og en hel del erfaring rikere. Men, en bonus fra eller til, Thilo er veldig fornøyd.
- Jeg følte meg veldig bra i isolatet og var sulten når jeg gikk ut. Jeg følte meg definitivt best på de to første som var fysiske. Jeg falt henholdsvis tre og to ganger på hver av sisteflyttene, og dette førte til at jeg ble både sliten og sår.
Videre forteller Thilo at i kontrast til kvalifiseringen var det vesentlig mye varmere i hallen under semifinalen og at dette gjorde huden enda sårere.
- Svaet føltes umulig ut, jeg fikk ikke nok feste i volumene til å starte. Selv om dette var bulderet med flest bestigninger, var det for meg det bulderet som føltes lengst unna ut. Siste bulder var der i mot en bulder som var mulig, men jeg brukte alt for mange forsøk på å komme igjennom starten, så når jeg kom opp til den kjipe mantelen var det tomt.
Hannah Midtbø på sitt første kvalifsingersbulder. Foto: Yanne Golev
For damene som var delt i de to ulike gruppene A med Mie og meg selv og B med Hannah og Sunniva, var det skrudd veldig bra. Gruppe A hadde veldig harde buldre og gruppe B var det litt lettere. I A gikk du videre til semifinale med to topp, i B trengte man fire.
Hannah var som hun ofte er, veldig nære semifinale. Hun gikk tre buldre og trengte en til for å gå videre. Det buldret som hadde flest topp var et av de to bulderne Hannah ikke gikk, men var veldig nære på. Hannah endte med tre topp, fire bonus og en 21. plass i sin gruppe. Litt skuffet over egen prestasjon og irritert over at det er så lenge til neste konkurranse. Verdenscupen flytter seg nemlig til Asia og neste konkurranse for Hannah er ikke før i juni, da i Vail i USA.
Sunniva, som var i samme gruppe som Hannah, hadde et stygt fall på tredje bulder og kom haltende tilbake i isolatet. Sannsynligvis ikke noe alvorlig, men det preget selvfølgelig klatringen på de to siste bulderne hennes. Hun måtte nøye seg med fire bonus på fjorten forsøk og en 36. plass i sin gruppe.
For Mie og meg i gruppe A trengte man kun to topp på få forsøk for å gå videre, og vi følte begge at det ikke var umulig. Men vi måtte nøye oss med en topp hver, den bulderen som passet oss best – Mie gikk svaet og jeg gikk den bratte. Dette gav oss henholdsvis 24. og 25. plass i vår gruppe.
Mie Kastet på sitt første kvalifiseringsbulder. Foto: Yanne Golev
Thilo sin kvalifiseringen var uten tvil helgens høydepunkt for det norske laget, og det er også det Thilo selv sitter igjen med etter konkurransen.
- Selv om det var kult å klatre semifinale, er det kvalifiseringen jeg tar med meg videre. Jeg er veldig gira på neste verdenscup som er i Vail, USA om to måneder.
Etter seks uker på buldretur i Ticino, Sveits merket Thilo at kapastiteten hans var litt redusert.
- Kapasiteten min er den ene tingen jeg kan forbedre drastisk på de to månedene nå frem til Vail.
Coach Reino «Nicki» Horak var også veldig fornøyd med helgens sesongdebut.
- Thilo har gjort et stort steg i utviklingen sin det siste året, og satt en ny standard for Norge i internasjonale buldrekonkurranser. Dette kan lett smitte over i laget og var en utrolig start på sesongen.
Det norske landslaget har de siste årene stort sett bestått av en liten gjeng individuelle utøvere. Et av Nickis mål er å skape et lag.
- Målet mitt er å skape et lag som presterer bra i både tau og buldring. Som et lag løfter man og pusher hverandre, og det gjør at alle utvikler seg i riktig retning.
Det norske laget under åpningssermonien. Foto: Yanne Golev
Vi var en fin gjeng på tur denne helgen og vi girer hverandre opp. For min egen del var dette sannsynligvis den eneste buldrekonkurransen jeg kommer til å delta på i år, men for Hannah, Mie og Thilo er dette bare starten. De har alle planer om å delta i Vail i starten av juni og planlegger også å delta på en buldrekonkurranse i Slovenia i mai hvor mange av de beste verdenscupklatrerne også skal delta. Det er ikke en verdenscup, men kommer til å være en konkurranse med vel så høy standard.
