Tina Johnsen Hafsaas
Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring.
To utøvere skal representere Norge i årets VM, og det er Thilo Schröter i buldring og Tina Hafsaas, altså meg, i led. Først ut på det ti dager lange programmet var buldring og for oss, Thilo.
Det ble en katastrofal start på mesterskapet for Thilo. En god og solid oppvarming var gjennomført da Thilo skulle gjøre en siste fingerøvelse – enhånds dødheng. Han hang kontrollert og etablert i det det plutselig kom to «popp» fra en finger. Ikke noe særlig smerte, men en skremmende lyd fra en klatrers mest dyrebare kroppsdel. På grunn av den lave smerten valgte Thilo å starte kvalifiseringsrunden, men det var tydelig for meg som publikum at noe var galt.
Thilo i aksjon på den harde fjerdebulderen. Foto: Tina Hafsaas
Bulder en var en teknisk bulder som var forholdsavhengig. Den så et par topp blant de ti første, men ingen var i nærheten etter det. Jeg hadde avskrevet den for for lenge siden. De to neste var derimot mulige, og det var de Thilo måtte komme seg opp for å gå videre. Han hadde et sent startnummer og klatret tre timer inn i kvaliken, og for å gå videre måtte han slå to topp og tre soner.
Bulder to var krimpete. Veldig smått, men en bulder som fikk mange bestigninger. Thilo virket ufokusert, han var låst i en beta som ingen andre hadde brukt og misset den åpenbare og lettere betaen. Men årsaken var en helt annen grunn enn hva jeg trodde. Etter å ha sett at han kjente etter på venstre lillefinger et par ganger for mye skjønte jeg at noe var galt. Han hadde vondt i fingeren og kunne ikke bruke den på krimpene. Han brukte opp de fem minuttene sine og gikk bak veggen.
Neste bulder var den letteste. To hopp. En garantert topp for Thilo. Men han brukte lang tid og mange forsøk. Det var en tydelig reservert Thilo i aksjon, og med 30 sekunder igjen fikk han toppen på sitt ellevte forsøk og gikk bak veggen litt lettere i steget. Kanskje det hadde snudd.
Schröter med topp. Foto: Tina Hafsaas
Bulder fire var den mest fysiske. Den hadde kun sett fire topp, men med Thilo sin fysikk var han fortsatt med i løpet om en plass i semifinalen selv om det skar seg på den han burde kommet seg opp. De første minuttene så ikke lovende ut da han ikke klarte det harde førsteflyttet, men plutselig løsnet det og han klarte å bryte seg opp til det siste flyttet. En høy fot, en alt for høy en for Thilos hofter, satte en stopper for å utføre flyttet slik det åpenbart var tenkt, og Thilo ble tvunget til å hoppe. Han lyktes ikke. Et siste desperat forsøk etter en kort pause var alt han rakk etter å ha falt på toppflyttet.
Siste bulder var teknisk. Den hadde kun sett en topp, få hadde fått sone og jeg hadde avskrevet også den for lenge siden. Thilo kom ut sulten og fokusert, det var en helt annen utøver enn han jeg så på første bulder. Thilo var inne på en god beta og hadde en iver til å finne ut av det, men pressing på så slappe volumer så sent i runden virket rett og slett ikke mulig. Thilo avsluttet runden sin med en topp og to soner, og dette ga han 22. plass i sin gruppe. Resultatmessig et lite stykke fra semifinale, og med tanke på score måtte han ha en topp og en sone til, men tatt alt i betraktning var det ikke så verst. Det var en av Thilos dårligere runder, tydelig preget av fingeren sin, og kvalifiseringen var en hard en, men Thilo avsluttet runden med en følelse av at han kunne gått tre av de fem bulderne. Med tre topp hadde han vært topp 5.
Schröter på kvalifiseringens siste bulder. Foto: Tina Hafsaas
Etter konkurransen var det flere av andre nasjoners helsepersjonell som så på fingeren til Thilo, og ingen ville konkludere uten en grundigere undersøkelse, men mye tyder på et røket eller riftet ringbånd. En situasjon som denne gjør at vi virkelig skulle ønske at vi hadde vårt eget helsepersjonell. Noe som er en selvfølge for de fleste nasjoner.
Selv skriver han dette om konkurransen og situasjonen rundt fingeren sin.
Skjermdump av Thilos Instagram.
Thilos VM er over for i år. Han hadde et ønske om å delta på led som starter i morgen, men ble ikke påmeldt av forbundet i tide.
Mesterskapet fortsatte uten Thilo i aksjon og det var harde buldre som ble servert i både semifinalene og finalene. Jeg kan dessverre ikke komme med en tolkning fra stedet da forbundet ikke hadde fått tak i billetter til å se på konkurransen, og jeg måtte se konkurransen på streaming i likhet med dere hjemme i Norge. Men det var et spektakulært show med de beste av de beste i aksjon.
Shauna Coxey, Miho Nonaka, Nanako Kura, Ievgeniia Kazbekova, Akiyo Noguchi og Janja Garnbret var finaleheatet som skulle kjempe om mesterskapets første medaljer. Garnbret som regjerende Verdensmester i disiplinen. Det var en finale som testet damene i mange ulike egenskaper - pressing, koordinasjonshopp med mye action, balanse og fysikk. Alle bulderne ble gått, men av ulike finalister. Det ble ekstra spennende da Garnbret misset på svaet som ble toppet av to damer før henne.
Det var en finale hvor alt ble avgjort på siste bulder. Coxey med en topp kommer ut som første jente og flasher mens de neste tre jentene sliter. Miho faller på det siste flyttet, Nanako ut av sone og Ievgenia på starten. Coxey leder og har sikret medalje i det Noguchi går ut. Hun cruiser, sikrer topp og er den nye lederen. Også hun har sikret medalje. Garnbret er siste dame ut, og med en sone beholder hun tittelen som hun kapret i fjor. Ikke overraskende, men vel så imponerende, flasher Janja og vinner mesterskapets første gullmedalje.
Disiplinens andre gullmedalje gikk til en overlegen japaner. Det var et sterkt finaleheat i aksjon med Jakob Schubert, Yannick Flohe, Keita Dohi, Kokoro Fuji, Tomoa Narasaki og Adam Ondra. Sistnevnte leverte en overlegen prestasjon i både kvalifisering og semifinalen, men slet tydelig med koordinasjonen i finalen. Som dessverre for Ondra var en skill som ble testet ved flere anledninger. En hard runde var det for alle, soner ble avgjørende og kun Narasaki kom seg opp buldere. Med to topp mot sølvvinner Schuberts tre soner var det en overlegen Narasaki som klatret opp på toppen av pallen. Bronsen gikk til Tysklands Yannick Flohé, også med tre soner. Kanskje et ukjent navn for mange, men Flohé har levert kvalifiseringer av toppnivå både tidligere denne sesongen og i fjor, men har slitt med å få det til i semifinalene. I dag klaffet det, og da klaffet det skikkelig!
I morgen går mesterskapets andre disiplin av stabelen og det er tid for at jeg skal klatre. Led står for tur og kvalifiseringen begynner klokken 10.00 japansk tid, 03.00 norsk tid, men med startnummer 34 er jeg nok ikke på veggen før to til tre timer ut i konkurransen.
