Tina J. Hafsaas
Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring.
Sammen med meg til EM i Edinburgh reiste også Lisa-Marie Kvandahl som er førsteårs senior og juniorene Emma Wollebæk, Ingrid Kindlihagen og Albert Suthurst. Det var fint å være en gjeng på tur og jeg fikk en smakebit av hvordan det er å være et team.
Juniorene var på plass for å lære, få erfaring og kjenne på seniornivået. Jeg var der for å prestere. Som mesterskap alltid er, var denne konkurransen litt større. Litt mer press og litt viktigere enn andre konkurranser. Og da jeg tenkte gjennom hvordan denne sesongen skulle se ut i starten av året var det VM og EM som ble de planlagte høydepunktene.
Etter en noe dårlig kvalifisering på lørdag var jeg forberedt på å skru på i semifinalen. Jeg måtte være på, offensiv og tørre å gå når det drar seg til. Jeg klatret en av mine beste ruter for året og kvalifiserte meg til finalen med en 4. plass. Ikke bare var det bra, men jeg hadde enda litt mer å gå på etter å ha sløst mine siste krefter i en sekvens som var noe annerledes enn hva jeg så for meg fra bakken. Ulempen med bruk av store tak og volumer som er så vanlig i konkurranser nå, er at de ikke alltid klatrer som de ser ut som. De har ofte små chips og gjerne i samme farge for at de skal være vanskelig å se for publikum. Det hender de er vanskelig å se for oss også.
Tina Hafsaas inn i sekvensen som ble den avgjørende for å gå videre til finale. Foto: Thor-Henrik Kvandahl
Å kvalifisere til finale var en seier i seg selv og et av mine store mål for sesongen. Etter prestasjonen min i semifinalen var jeg for første gang i karrieren i posisjon til å kjempe om pallen. Det i seg selv er også stort. Det var neppe en garanti, men semifinalen viste meg hva jeg kan gjøre når rutene passer meg og jeg har oppdrift, er offensiv og har selvtillit i veggen.
Som de fleste finaler har hadde også denne finalen et showmoment – en stor og sidelengs dyno. Det var snakkisen i isolatet og selv om jeg var bekymret for den var flere av de andre jentene enda mer stresset. Det viste seg at dynoen i seg selv ikke var så vanskelig, men overraskende for meg var at den var veldig annerledes enn hva jeg forventet, og enda mer overraskende var mantelen opp i posisjonen man skulle hoppe fra. Ingen av oss åtte jentene hadde sett at det kom til å bli en utfordring. Jeg fikk det kanskje til å se lett ut, men det var en kamp og jeg var sliten da jeg kom til dynoen. Det gjorde at jeg måtte stå lenge for å få pusten tilbake og gjøre meg klar for hoppet og resten av ruta som var rett på fysisk klatring. Min favoritt. Jeg stod lenge, og i etterkant er det lett og si at jeg stod for lenge. Samtidig var hvilen nødvendig med tanke på hvor utmattet jeg ble av den jobbete sekvensen før, og hvis jeg ikke hadde tatt meg tiden ville jeg heller ikke funnet den lette løsningen for hoppet og gått for betaen jeg var så forberedt på. Da hadde jeg nok falt.
Jeg gikk ut på tid med mer juice i tanken og det overskygger det meste av konkurransen akkurat nå. Det er dog masse å ta med seg fra helgen og jeg har klatret min beste konkurranse for året. Kanskje min beste siden Chamonix 2017.
Øverste halvdel av finaleruten bød på fysisk klatring, her setter Hafsaas enda et stort dynamisk flytt. Foto: Thor-Henrik Kvandahl
Resten av laget var ferdig klatret etter lørdagens kvalifisering hvor både Emma og Ingrid gikk en dyno som felte mange gode klatrere, og begge sikret seg med det topp 20-plassering fra den ene ruten. Den andre var mer rett på og vanlig klatring hvor begge havnet rundt 30. plass, og totalt sett ble Emma nummer 27 og Ingrid nummer 29. Begge rett utenfor semifinale. Lisa-Marie falt på hoppet og det sammen med en mindre god prestasjon på sin andre rute fikk hun delt siste plass. Albert ble nest sist etter å ha falt på et tidlig crux sammen med mange andre og litt for tidlig på den andre ruten.
Emma Wollebæk på 2. kvalifiseringsrute. Foto: Thor-Henrik Kvandahl
Ingrid Kindlihagen går dynoen vi ble servert i vår første kvalifiseringsrute. Foto: Thor-Henrik Kvandahl
Albert Suthurst i aksjon. Foto: Thor-Henrik Kvandahl
Jeg reiser til Kina og Japan for de siste verdenscupene om en uke og juniorene reiser til sin siste store internasjonale konkurranse få dager etter det med junior EM i led. Etter det gjenstår kun nordisk mesterskap i led og buldring før sesongen avsluttes med NM i Oslo. Det er i tillegg to Norgescuper, første av dem er førstkommende helg i Tromsø.
