Tina Johnsen Hafsaas
Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring.
13. best i verden i årets viktigste konkurranse.
Onsdag 14. juli kvalifiserte jeg meg til semifinalen i VM i Tokyo etter et topp 15 resultat fra min andre kvalifiseringsrute. På min første rute klatret jeg bra og kom høyt på ruten, men litt utålmodig som jeg ofte er gikk jeg dynamisk til en sloper jeg burde gått mye roligere til. Score 30 blank og 32. plass. En match og et kast ut av den hadde gikk meg 12. plass. En rute med små marginer, og som det har vært en del av denne sesongen var de i mot meg.
Rute to var der i mot mer fysisk og rett på, mindre cruxete og jeg visste hvor jeg måtte komme for å ligge bra an. Jeg klatrer med oppdrift og selvsikkerhet, jeg var effektiv i sekvensene og hvilte der jeg kunne. Det funket og jeg kom til den avgjørende sekvensen med tunge posisjoner og harde flytt. Også i den sekvensen var jeg effektiv, skippet et klipp og klarte å krige et par flytt. Akkurat nok flytt til å få et topp 15 resultat og gå videre til semifinale. Jeg var den eneste som gikk videre uten den kjente scoren 31+ fra den andre ruten. Jeg kvalifiserte meg til semifinale med en 21. plass.
Glad frøken etter VMs kvalifisering. Foto: Nicki Horak
Påfølgende morgen var det semifinale. Ruta så utrolig kul ut der den slanget seg opp den 12 meter lange veggen. Det var en estetisk pen rute med store tak skrudd i tema og for meg helt nye tak. De var langt fra hverandre og med en god miks av store boller, pockets og krimps, en åpenbar 360-snurr midt i det bratteste partiet og en ekstremt teknisk topplate. Ruta virket så hard at det å bruke mye tid på å planlegge topplaten var sløsing av tid, så jeg brukte mesteparten av de verdifulle seks minuttene under visning på det bratte partiet. Da jeg kom meg opp til topplaten ble jeg både overrasket og oppgitt over at jeg ikke hadde brukt litt mer av tiden på akkurat den sekvensen. Sekvensen som ble den avgjørende for å gå videre til finale.
Tina Hafsaas etablerer sloperen i den avgjørende sekvensen. Foto: screenshot av film
Jeg klatret bra i semifinalen. Jeg er fornøyd med mye av det jeg leverte, men som det ofte er var det sekvenser jeg kunne klatret mer effektivt og løst litt smartere. Men jeg var bestemt i stilen, hadde selvtillitt på flyttene og jeg følte meg sterk. Jeg ble fresh i hvilene og skrudde på når jeg måtte. Akkurat på flyttet jeg falt på slo utålmodigheten min til. To slopere, en posisjon man må ligge lavt i for å klare matchen og i stedet for å være tålmodig og finne balansen rushet jeg det og gikk for en beta som ikke engang var mulig. Det å være tålmodig i mer pressede posisjoner er en svakhet jeg er blitt tatt på ofte i år, og det er tydelig at selv om jeg har jobbet bevisst med dette over lenger tid er det fortsatt ikke bra nok.
Til slutt holdt klatringen min til 13. plass, som er mitt beste resulatat fra mesterskap. Det var små marginer i semifinalen og jeg fikk et resultat jeg er veldig fornøyd med. Det er kanskje ikke helt karrierebeste, det må jo tross alt matche en 4. plass fra verdenscupen i Chamonix, men det er ikke langt unna og med nivået som er i år er bare det å kvalifisere seg til semifinale en stor prestasjon.
En annen prestasjon verdt å nevne er svenske Hannes Pumans finaleplass. Cirka halvveis ut i semifinalen var det Hannes sin tur til å klatre etter en solid kvalifisering. Også han har slitt så langt i sesongen med å få det ut og misset semifinale i de to første konkurransene. Her i Tokyo fikk han det til, og matcher highpoint i semifinalen. Med en del sterke herrer etter seg var det ingen garanti for finale før et par av de feilet og vi kunne high-five og gratulere. Også i finalen klatret han solid og faller i det ruta drar seg til på topplata. Hannes sklir med foten rett før resten av herrene faller pumpa. Hannes kjempet seg opp ruta og så mer pressa ut enn flere av de andre, men det var også tydelig at han hadde litt mer å gi og det hadde vært morsomt å se hva han kunne fått til uten fotpoppen. Uansett var det en fantastisk prestasjon!
Hannes Puman klatrer VM-finale. Foto: Tina Hafsaas
Resten av herrene som fulgte satte highpoint etter highpoint helt til Adam Ondra kom ut som nummer fire. Han matchet Jakob Schubert sitt highpoint og presser ut to flytt ekstra. Så krimpete som topplaten var hadde vi troa på siste herre ut, nemlig Alexander Megos. Han har neppe hatt en større vinnersjanse enn han hadde her i Tokyo, men presset av å være sisteman ut etter å ha vunnet semifinalen ble for stort og preget Megos fra første flytt. Det var en usikker og anspent tysker som klatret seg gjennom det bratte partiet, nære ved å falle flere ganger. Men han kjemper, tar i og kriger seg opp til topplata, gjennom sekvensen som felte flertallet av finaleheatet og imponerende nok klatrer seg til sølv. Ondra vinner og ble titulert som verdensmester i led for fjerde gang. Schubert ble eneste herre til å komme på pallen i både buldring og led.
I damefinalen kapret Janja Garnbret tittelen, og er i dag regjerende verdensmester i buldring, led og kombinert fra i fjor. Kombinertkonkurransen kommer opp om et par dager og hun må da kjempe for å beholde den, men akkurat i dag er hun regjerende verdensmester i tre disipliner. Garnbrets største konkurrent i gårsdagens finale var lagvenninne Mia Krampl. Hun leverte en fantastisk finale og vant sin første medalje i en internasjonal taukonkurranse på seniornivå. Hun tok bronse i en verdenscup i buldring tidligere i år. Bronsen her i Tokyo gikk til unge Ai Mori fra Japan, født i 2003 og 2019 er hennes første år i verdenscupen. Også Ai tok pallplass tidligere i år med bronse i både verdenscup i buldring og led.
Premieutdeling med alle medaljevinnere. Foto: Tina Hafsaas
Rutene gjennom hele konkurransen skilte godt og var en glede å klatre på, og hjernen bak dem var blant annet «vår» Adam Pustelnik. For de av dere som ikke vet det, jobber Adam på Oslo Klatresenter som er der jeg pleier å trene og før det har han også jobbet på Klatreverket og bodd i Trondheim. Han har skrudd mange av norgescupene og de fleste Norgesmesterskapene de siste årene.
Verdensmesterskapet er over for Norge i år, men mange av våre venner og konkurrenter fortsetter videre i mesterskapet som bare er halvveis. I dag er det hviledag før konkurransens tredje disiplin skal klatres. Speed står for tur, og etter det vet vi hvilke tjue damer og herrer som går videre til kombinertkonkurransen som skal består av to runder; kvalifisering med tjue utøvere og finale med åtte utøvere. De syv beste i finalen får OL-billett og det er dette kombinertuøtverene kjemper om.
Fikk du med deg at Thilo Schröter skadet seg i VM?
For oss er det en roligere periode som står for tur. Thilo må få sjekket fingeren sin og høstens planer avhenger av hva den undersøkelsen sier, men det er lite trolig at han får deltatt på EM i september. Norge kommer uansett til å sende utøvere, men troppen blir nok uten han. Jeg har valgt å stå over neste verdenscup som er i Kranj om en måned for å få litt mer tid til meg selv nå etter VM, la kroppen hvile av seg litt smerter og småvondter og ikke minst trene litt ordentlig igjen før EM i oktober. Sesongens to siste verdenscuper går i Asia rett etter EM og planen var i utgangspunktet å stå over disse, men jeg må innrømme at Tokyos suksess ga mersmak. Første prioritet er uansett å lege småvondtene og trene litt ordentlig igjen før jeg bestemmer meg.
Om en kort uke reiser våre unge håpefulle juniorer til sitt verdensmesterskap i Arco, Italia. En tropp på åtte utøvere reiser for å representere Norge i det som blir den største juniorkonkurransen for året.
