9. best i verden. I helgen ble jeg nummer ni i årets fjerde verdenscup, som er et resultat jeg er veldig fornøyd med. Jeg har ikke mange topp 10-plasseringer fra enkeltruter, så et hvert gode restultat er noe å ta med seg videre. Det er en bekreftelse på nivået jeg er på og sier også mye om mulighetene. Men, i helgen hadde resultatet også en bismak.
Tina Hafsaas i aksjon på hennes semifinale. Foto: Nicki Horak
9. plass betyr også første plassering utenfor finale, og det i seg selv er ikke så kjipt for meg. Jeg har kun vært i en finale og jeg har ikke så mange gode resultater bortsett fra 4. plassen tidligere i år. Det som gjorde 9. plassen i helgen bitter var at det burde vært en 8. plass og det burde vært en finale. Jeg syns det, coach Nicki syns det, coacher fra andre nasjoner syns det, andre IFSC-dommere syns det, rutesetter syns det, fotografer syns det og tilskuere over live stream syns det. Det var en vanskelig situasjon og reglene var ikke klare nok. Om dommerne ville sendt meg videre kunne de tolket reglene og sendt meg videre. Med en bevegelse mer ble jeg ikke scoret +, selv om det var et stort skille på min 28 og 8. plassens 28. Det var et spørsmål om 8. plassen i det hele tatt burde hatt 28 etablert, og det var ikke tvil om at jeg bevegde meg ut av 28. Problemet var imidlertid at jeg gikk for et fottak og ikke neste tak i ruten. Dette fottaket ble brukt som mellomtak av flertallet av jentene for å bevege seg opp mot neste tak, og Janja Garnbret som eneste til å gå flyttet brukte taket aktivt for å få mer høyde i kroppen. Det som er blitt gjort i mange tilfeller tidligere er å gjøre fottak til 0,5 poeng, som i dette tilfelle ville betydd at alle jentene med 28+ ville hatt 28,5+, jeg ville hatt 28+ og 8. plassen ville hatt 28. Det hadde vært rettferdig og riktig for alle. Argumentet dommerne brukte i mot dette var at fottaket var mer brukbart som mellomtak til 28, og ville i det tilfelle hatt 27,5 og ikke gitt noe ekstra ved å bruke det etter 28. Problemet med det argumentet var at fottaket var ubrukelig mellom 27 og 28, men det var en lang diskusjon, vi gjorde det vi kunne og når avgjørelsen er tatt er det ikke mye mer å gjøre. Det var surt og det ga en prestasjon jeg i utgangspunktet var veldig fornøyd med en bitter bismak.
Resultatlisten etter semifinale hentet fra IFSC.
Men det er veldig mye å ta med seg fra konkurransen, og det viktigste er hvor solid jeg presterte på hver runde. Jeg har en tendens til å være litt ustabil, spesielt når jeg har gjort det bra, men i helgen var alle rutene bra. Jeg toppet den første ganske så greit, falt ved topplata på andre rute et flytt eller to for tidlig og avanserte fra 11. plass til 9. plass i semifinalen.
Rutene var veldig bra skrudd - interessante og harde. Semifinalen kan se ut som en fiasko på resultatlisten ettersom 2. plassen til 14. plassen blir skilt på to flytt, men i mine øyne har dette vært den beste semifinalen i verdenscupen så langt i år. Det var interessant klatring, det var fysisk, det var intensivt, kjipe klipp og kule tak. Flyttet til 29 var kanskje akkurat litt i hardeste laget, og jeg er sikker på at det ikke skulle mye justeringer til for å få flere til å komme forbi dette cruxet, men jeg ville kalt det mer uflaks enn fiasko. Det var en kul rute og rutesetterne fortjener kudos for å skru så hardt. I hele sommer er det blitt snakket om hvor lette rutene er og hvor dårlig dette er for oss utøvere, men i helgen var det hardt og det er sånn det bør være.
Tina Hafsaas gjør seg klar til å gå på med sjefssetter Adam Pustelnik i forkant. Foto: Nicki Horak
Verdenscupen i helgen bød på flere store dueller i forkant av konkurransen. Dueller vi alle var nysgjerrig på og utøvere vi aldri har sett i konkurranse før. Alexander Megos var med, Adam Ondra var med, Jakob Schubert var med og fra jentene var også Ashima Shirashi med – hennes aller første verdenscup. Megos konkurrerte en del som junior, men det begynner å bli en del år siden, Ondra stiller opp og vinner VM, men har ikke konkurrert mye bortsett fra det de siste årene og Schubert har fokusert på buldring i år. Det mest spennende var nok likevel duellen mellom de to superjentene Garnbret og Shirashi.
Ashima kvalifiserte seg til finale med et lite hårstrå. Siste jente inn i finalen. Hun imponerte ikke særlig i hverken kvalik eller semi, men jeg var spent på finalen. Heller ikke der var det noe imponerende klatring og det ble aldri en duell mellom hun og Janja. Jain Kim stakk av med seieren, tross at hun gikk ut for tid. Anne-Sophie Koller fra Sveits tok en veldig overraskende 2. plass i hennes første finale i år og Janja ble nummer 3 på count-back etter å ha falt på samme flytt som Ashima og franske Julia Chanourdie.
Herreduellen ble en duell mellom Schubert og Ondra da Megos falt på et hopp helt i starten av ruten og kom sist i finalen. Svenske Hannes Puman kvalifiserte seg til sin første verdenscupfinale og jeg var sikker på at dette var en rute han kunne cruise som han gjorde i EM tidligere i år, dessverre falt han på det ene flyttet halvveis som kunne felle. Schubert gikk ut på tid høyt på ruten med poengsum 39, Ondra falt litt plutselig på 38+ og Schubert sin lagkamerat Max Rudigier ble nummer 3 også med poengsum 38+ etter å ha klatret råbra. Han har vært i gamet en stund, og har vel en finale eller to under beltet, men dette var noe av det beste vi har sett av han. Seieren kunne like gjerne vært hans med to minutter igjen på klokka, som det var Schubert sin.
Alle finalistene pluss to inviterte utenfor finalen fikk også være med i den legendariske Rock Master duel. Fordi en av de kvinnelige finalistene trakk seg fikk også jeg være med. Jeg røk dessverre ut i første runde. Jeg lå an til en god nok tid for å gå videre, men jeg begynte å rote med et klipp og mistet forspranget jeg hadde. Ondra og franske Julia Chanourdie vant denne konkurransen overlegent.
Arco er, som det også var sist jeg var her i 2011, helt fantastisk. Forholdsmessig langt fra optimalt, og på grunn av en storm som var på vei inn ble det «thailandforhold». Alle som har klatret i Thailand vet hva jeg snakker om, og det er vanskelig å klatre i. Man sklir, det er vanskelig å puste og man bli rett og slett utslitt. Men det var en utrolig morsom helg og jeg gleder meg til neste verdenscup om fire uker.
