Tina Johnsen Hafsaas
Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring.
Helgens verdenscup avsluttet den første delen av årets konkurransesesong. Det betyr tid for reflektering og finjustering for VM om fire uker.
Det har vært en frustrerende start for min del. Jeg har følt meg sterk, men ikke hatt de gode opplevelsene i veggen som gir selvtillit. Dårlig resultater fører til usikkerhet og frustrasjon, og helgens prestasjon gikk inn i kategorien mindre gode konkurranser.
Tross et dårlig resultat var det bedre klatring enn forrige helg, et hode som var på plass og en glede jeg har manglet litt av den siste tiden. Jeg var glad for å være i Briancon, jeg koste meg på oppvarmingen og jeg gledet meg til å klatre. De andre helgene har vært preget av mer nervøsitet og ønsket om å få det til har gått på bekostning av den enkle gleden av å bare klatre. Det høres kanskje rart ut, men noen ganger må man bare klatre og kose seg, og så kommer kampen mot pumpen og resultatene.
Tinas andre kvalifiseringsrute.
Jeg misset min tredje semifinale på rad, og med nivået jeg har hatt de siste årene er det en tøff realitet. Tidligere år har jeg kunnet klatre kontrollert inn til semifinale og jeg har hatt marginer til å gjøre feil, noe som har vært fint fordi stilen på kvalifiseringsrutene ikke passer meg så bra. Jeg har aldri prestert særlig godt i kvalifiseringen og jeg har alle mine beste ruter fra semifinalen, som ofte er hardere, større flytt og en stil som er lettere å krige på. I år er det et par elementer som gjør det å kvalifisere seg til semifinale vanskeligere.
For det første er det blitt et mye høyere nivå. På grunn av OL har nivået steget raskt og vi er plutselig blitt veldig mange som både kjemper om semifinale og som har et nivå til å være der. Det er i tillegg kommet mange unge utøvere, både førsteårs seniorer og unge seniorer som har tatt et stort steg fra forrige sesong.
Rutesettingen i kvalifiseringen har for meg blitt en enda større utfordring. Som en mer fysisk klatrer burde jeg dra fordel av at rutesettingen er hardere, men for meg føles også rutesettingen mer teknisk ut enn hva den har vært tidligere. Ikke teknisk som i følsomt, men det blir brukt grep som krever mer posisjonering, flere høyrisikoflytt og generelt et krav om å utføre hver bevegelse riktig. Jeg kan ikke lenger bare trekke meg gjennom. Vi klatrer ofte på tak som krever mer kroppsspenning og er vanskelig å trekke på. Det er en positiv utvikling vi ser i rutesettingen, det raskt økende nivået og det høye deltagerantallet. Det er flott for sporten!
Jeg har en solid finpuss å gjøre til VM. De tre konkurransene i sommer har felt meg på det jeg er aller dårligst på, og det beste jeg kan gjøre er eksponere meg for akkurat det og ta det med inn i treningen min. Med en rutesetting i rask utvikling er det helt avgjørende å få trent på tilsvarende stil til vanlig.
Ashima Shirashi høyt på semifinalen.
Verdenscupen i Briancon var som det er hvert år, et flott arrangement med et fantastisk publikum. Vi forventet en spennende dameduell mellom Janja Garnbret og nykommer Chaehyun Seo som vant semifinalen og forrige verdenscup. Begge toppet finalen, og duellen ble egentlig ikke veldig spennende. Det var synd de ikke fikk en mer utfordrende finale, og helgens damefinale ble nok en bom far rutesetterne. Tre av tre damefinaler i år har vært for lette eller for cruxete, og semifinalen har vært avgjørende for pallen.
Herrepallen ble heljapansk med tre utøvere fra Japans B-lag. På grunn av forberedelser til VM byttet Japan ut sine beste utøvere med sine nest beste for helgens konkurranse, og jaggu tok de ikke alle medaljene med 16 år gamle Hidemasa Nishida på topp.
Neste konkurranse er som nevnt VM om fire uker. Vi blir et lag på to utøvere bestående av meg selv og Thilo Schröter. Jeg kommer kun til å delta på led og Thilo kun på buldring. Før den tid skal våre unge lovende ut i ilden med deres siste europacup i led tidlig i august.
