– Hva? Granitt-buldring på Kos? Tuller du?
Det var svarene jeg som regel fikk da jeg lanserte ideen om å stikke over på naboøya for å sjekke ut ryktene om buldring på «granit boulders of superb quality» .
Ikke mange ville henge med, de ville heller henge i tauet på Kalymnos. Ingenting galt med det, veggene der er jo fantastiske. En lang og dyp samtale tidlig en morgenstund gjorde at legendariske Kristen Reagan misset sine klatrepartnere, og valgte buldretur i stede. Kristen er fire ganger NM-vinner i boksing, basehopper og storveggsklatrer. En perfekt fotomodell.
Vi hiver oss på scootern og tar båten over til Kos, videre de 15 minuttene det tar å putre over til Kardamena. Vi aner ikke annet enn at bulderne ligger et eller annet sted ved denne byen – det hadde den kjederøykende duden på scooterutleien fortalt oss.
– Og han har to hovedfag, sa Sven, noe som vi håpet øket sannhetsgehalten i det han sa.
Sven hadde kommet i godsnakk med karen, siden han i fjor som i år leide den feteste motorsykkelen. Sven og jeg hadde planlagt å ta turen uka i forveien, men da var det storm og vi kom aldri lenger enn til ferga.
Les også: Korsika: Klatring i bandittenes fotspor
Vel fremme ser vi ingen steiner. Ikke antydning til annet enn sand, skog, jord og en litt trøtt ferieby. «Feel the force, Luke», tenker jeg og kjører gjennom byen – nordøstover, mot en ås der borte. Strender og hoteller på høyre side, jorder og brennende sol over oss.
Vi putrer noe villfarne bortetter de flate veiene. Jeg prøver å unngå hull i veien, siden demperne foran er stive, og forbereder meg på bomtur.
– Ja, ja, roper jeg til Kristen der bak .
– Blir det bomtur så får vi bare legge oss på beachen med en Mythos-øl!
– Jeg drikker ikke, roper Kristen klart og tydelig der bak.
– Å nei, roper jeg tilbake, vel vitende om Kristens avhold. Han er mannen bak Karma-camp, og er for tiden dypt inne i meditasjon og newage-pakka – i utvidet forstand.
Men ganske riktig, ikke før vi nesten hadde gitt opp – noen hundre meter før åsen ser vi små lyse prikker der borte, og enda nærmere kan vi se at det faktisk er steiner. Vi stopper scootern mellom et jorde og en gocartbane og hopper av. Tre unger suser i vanvittig fart rundt på banen og et øyeblikk er vi ved å ta en pitstopp der som oppvarming. En vakthund står lenket til et hundehus like ved, og vil mye heller kose med Kristen, enn å jage oss bort.
Solen steiker, og det er sikkert 40 grader i sola. Buldring nå? Ingen skygge å skue der borte ved steinene. Tja … ville vel vært smartere å være her ved soloppgang eller solnedgang. Temperaturen er veldig lik Hampi i India. Der er klatring i skyggen helt ok, og har du prosjekt i sola, så gjør det 7 om morgenen, eller når solen er nede. Både her og i Hampi er luften også tørr slik at temperaturen ikke virker så hardt på kroppen som i for eksempel Thailand. Vel fremme ved bulderne klarer vi uansett ikke dy oss. Fjellkvaliteten er virkelig så bra som lovet. Den er ligner konglomeratisk granitt, om noe slikt finnes. Dette kunne vi fått sjekket, men jeg glemmer å ta med steinprøve til tyske Anne, som vi klatret med på Kalymnos. Hun er profesjonell geolog, bosatt på Svalbard, og reagerte helt herlig da vi kom tilbake uten steiner.
Les også: Slik bruker du bena i veggen
– Wa, har dere ikje med stainer til mai! ropte hun ut på nydelig tysk-nordlandsk-aksent, da vi kom tilbake. Det hadde vært veldig bra å få en proff vurdering (i etterkant har vi fått svar på dette; steintypen er Rhyiolite).
Uansett: Klumper av en annen steintype er på et vis innbakt i granitten, og der steinen er erodert stikker de opp og ut her og der, og fungerer som hånd- og fottak. Virkelig vakkert, og ikke skarpt. Der steinene er splittet eller delt – sikkert fordi de har rast ut fra klippene over – har flatene nydelige tegninger av de samme runde formasjonene. Om vi skal fortsette sammenligningen med Hampi så er håndtakene der langt skarpere, men også med flere grep-formasjoner. På Kos er krystallene i granitten finere. De fleste steiner har større flater og færre smågrep.
Vi hiver oss på en egg, som starter med to store hull nederst på steinen. Fra disse strekker man opp på eggen, og deretter følger laybacking og sensitive moves til topps. Ingen av oss klarer å toppe ut – vi har verken crashpads eller friksjon nok til det. Heller ikke har vi fører, så vi aner ikke graden. For den som vil gjøre det litt enklere for seg selv er det best å bestille fører på nett før man drar. Tyske Gebro Verlag har spesialisert seg på å lage buldreførere for ulike destinasjoner i Europa, og har gitt ut en guide over buldrefeltene i Hellas. På Kos beskriver den 300 problemer opp til grad 7C+/8A. Feltet strekker seg et par hundre meter i bredden, og kan vel sammenlignes med et fyldig Harbak. Over feltet, et par hundre meter oppi lia, stikker det opp granittsva og vegger. Det skulle ikke forundre meg om man finner både risslinjer og mulige boltelinjer der.
Vi trekker opp mot et par voldsomme steiner, som ligger og lener seg mot hverandre. En overhengende side går fra egg over i et bratt og krevende sva på syv-åtte meters høyde. Kristen prøver seg på svaet, men gir seg halvveis på grunn av både høyde og vanskelighetsgrad. Vi beveger oss over mot høyredelen av røysa, og finner en stein med et tydelig knallhardt problem.
– Dette må jo være den 8A-buldern, mener jeg.
– Sikkert sier Kristen, og ble plutselig forferdelig sulten.
– Jeg må ha mat, nå!
Les også: Når ringer du etter ambulansen?
Han setter seg på en stein og gafler i seg sin medbragte matpakke. Jeg tar på skoa og tester problemet. Det er noen kilo siden jeg karret meg opp den graden og det er så vidt jeg klarer å henge på de to takene som antagelig definerer cruxet. Å gå movet har jeg ikke nubbesjangs til, men så er heller ikke forholdene på min side. Når Kristen er ferdig med salaten, kommanderes han til å ta bilde. Jeg klarer så vidt å henge lenge nok til at det ser ut som jeg liksom jobber på buldern.
– Ta bilde nå! Nå, nå, nå!
Jeg hører det klikke og slipper lettet taket. Hehe, må jo være ærlig, og bedre med noen som poser på buldern enn ingen. Poenget er jo å formidle linja til de som eventuelt har graden inne og er gira på tur.
Buldringen på Kos er nemlig verdt et besøk, både for hobbyklatrere og de mer «øvede». Er du buldrefrelst og kanskje har kjæreste som vil beache mens du i tillegg ønsker et par timer på stein hver dag, ville jeg ikke nølt med å kjøpe billett. Med barn kan det også funke, siden flere hoteller ligger i gangavstand fra buldringen, og man finner relativt flatt terreng rundt mange av steinene. Sol, varme, strender og en enkel livsform bør lokke de fleste. Øya kan også skilte med drøssevis av severdigheter i form av festninger og gamle bygg. Om man ikke blir skremt av turistghettoer – for det finnes det mange av – vil du få en topp tur. Bare regn med å måtte ta klatresiesta mellom ca elleve og fem.
Husk dykkermaske, snorkel og svømmeføtter!
Buldringen på Kos:
Linjene: Over 300 problemer opp til grad 7C+/8A.
Beliggenhet: Ca ti minutter med bil/scooter nordøst for Kardamena, som ligger på kysten, ti minutter i bil fra flyplassen.
Sesong: Optimale forhold for buldringen er november til mars, men fullt mulig å klatre resten av året. Det er også kombinasjonen sol, strand og buldring man gjerne er ute etter. Stå opp tidlig, klatre ved solnedgang eller hold på i skyggen, så er det en topp combo med bading og strandliv.
Reise: Apollo, Ving, Star Tour med flere har alle pakketurer til Kos. Mange pakketurselskaper har sin første tur i mai, og siste tur i oktober. Ryanair flyr første fly 12. april og siste fly 26. oktober. Norwegian flyr fra juni til august. Easyjet flyr hele året fra London.
Bo: Praktisk å bo i nærheten av bulderne. Velg i så fall Hotel Akti eller Hotel …, som er i gangavstand fra feltet.
Severdigheter: Palio Pyli – Den gamle byen, Termes – de varme kildene, Asklepion – Europas første «moderne» sykehus, som er 2500 år gammelt.
Web: Kosexplorer.com, kos-hellas.com
Fører: Olympic Blocs, Bouldering in Greece. Fås kjøpt på Gebro-verlag.de og koster 17,9 euro.
Granitt på Kos: Kristen Reagan på On The Edge (6b+). Foto: Dag Hagen
