Gorge du Tarn: Et mekka for pump

Strekk: Peter Bosma drar til på en av dalens fine 7b+'er. Foto: Dag Hagen

Erik hadde vært her før, og prosjektene var klare. Friskt i minne fra fjordårets tur hadde han sin ekstatiske 8a-onsight-opplevelse. Han skulle bare opp å kjenne på taka etter å ha sightet 7b+’en som definerer første del av ruta; tenkt en bevegelse av gangen, det hadde gått riktig bra og det harde partiet hadde han greid å kjempe seg igjennom. Før han visste ordet av det var ankeret klippet. Gleden strålte fremdeles og lysten til å oppleve det samme igjen var åpenbar.

I tillegg håpet han å gå en 8a+ kjapt, og kanskje en tur opp i Tennessee? To dager senere hadde Erik gjort det han kom for: Arnaque.com var kort, og ikke en klassisk Tarn-rute. God hvil på midten og noen harde mooves mot slutten. Erik var fornøyd men hadde helt klart ikke god-følelsen, spesielt med tanke på at enkelte 8a.nu-brukere hadde meldt den inn helt ned i 7c. Selv følte han heller ikke at graden holdt. Sa han. Jeg topptauet og synes den var småkjip og kanskje ikke veldig kul, men absolutt gangbar. Ville vel stått i max 8+ på Hauktjern om man skal trekke en tilfeldig parallell, kanskje på nivå eller litt lettere enn Du har skrattat, du skal døy (8+).

• Les også: Slik forbedrer du pumpen

Senere støtet han opp i den fantastiske Une vague dans la tete (7c+), på Planet Causse. Og hvilken linje dette er. Veggklatring opp til en liten tøff travers mot venstre, siden til første crux: å entre en svak rissformasjon og å bevege seg opp langs denne. Superpumpende og sugende klatring hele veien, med en liten «sting in the tail» ved ankeret. Erik hadde psyket seg opp i flere dager, ikke fordi det var 7c+, det hadde han mange sighter av fra før, men fordi linja var så utrolig tøff. Det var tydelig at oppsyking var nødvendig.

– Hvert moove var en kamp, kunne han anpusten melde da han kom ned.
– Og på siste biten var jeg nesten av, smilte han fra øre til øre, tydelig fornøyd med både innsats og rute.

Erik hadde slitt men det så da ikke så hardt ut. Jeg tok feil. Sidetak, underhåndstak, lange drag, gjerne på tak det var vanskelig å matche på og som det var vanskelig å se hvordan man skulle gripe. Kinkige fottak – man måtte smøre på store formasjoner og passe på balansen, og vinkelen var helt klart brattere enn det kunne virke som fra bakken. Men det gråfargede superkompakte fjellet med den rene forsenkningen som markerte draget opp veggen helt til topps gjorde det til en glede å klatre på ruta. Og med 50-metersavsatsen ned mot veien fikk man ekstra luft under enden. Slikt gjør at man ofte legger ekstra merke til avstanden mellom boltene. Ikke en dødelig avstand, men absolutt slik at om nervene ikke er helt på riktig sted kan det lett bringe en ut av fatning. En fantastisk rute, en klassiker og solid for graden.

Erik fortsatte sin harving av 7c, 7c+ og 8a. Han hadde lagt opp formtoppen til denne turen. Og han hadde tatt de effektive rundene på inneveggen i forkant som får maxpumpen opp. Samt et par andre hemmelige triks, noe som alt i alt åpenbart hadde funket meget bra – sammen med god psyke. Det er vel den store gleden: føle at man klatrer bra med lange run og med pump i armene. Man kan si hva man vil om sparsom bolting, men tilfredsstillelsen man opplever etter en slik klatreopplevelse er gjerne langt større enn om man klipper seg opp en overboltet rute, f. eks i Orpierre i Frankrike, der bolterne kanskje har for god råd? Det er helt klart at faremomentet øker, men klatring handler jo også om å beherske eksponering for fare. Å ha det behagelig gir kanskje ikke den store gleden i etterkant. Å utfordre seg selv, og å mestre den utfordringen, er i seg selv en stor glede.

Da kvelden kom kjørte vi opp de snirklete veiene til toppen av platået, der huset vårt lå. Man kunne se dalen som et kutt i et gigantisk flatt månelandskap. Fra toppen er landskapet åpent, duvende, og fra giten som ligger i åsen mot dalen ser man langt mot vest, syd og øst. Måneskinnet om kvelden var like vakkert som soloppgangen neste morgen med lyset blinkende i duggvått gress. Eselet som brølte ut sine absurde lyder satt alt i et realistisk perspektiv. Fikk oss inn i riktig stemning etter drømmende floskler om fransk estetisk og gourmetisk perfeksjon, og minnet oss om kommende runouts.

I tillegg til å være et bra hvilested for psyken er Montpellier er en meget vakker by. Byen det meste: Torg med musikere og gatekafeer med deilig fransk mat. Nydelige parker og levende gater. Decathlon der vi fikk kjøpt billig kalk og proteindrikk til Erik, samt sårt tiltrengte treningsapparater til meg. Nesten like fin er Millau, byen en halvtime fra Tarn. Små smug, riktig pittoresk.

Men runoutsene ble ikke kortere og pumpen ble faktisk ikke bedre. Slik er det med pump. Om du ikke har nedlagt et skikkelig arbeidsslag i forkant er det svært vanskelig å gjøre jobben på tur, om du da ikke har mer enn noen uker. Erik klatret uanfektet like hardt – 8a+ gikk i andre forsøk, det var vel ny pers, selv om andre 8a+-er bød på langt mer motstand.

Sva: Peter Bosma må ta i på Le nom de Monstejul (7b), sektor Tennessee. Foto: Dag Hagen

Så kom Peter Bosma ned for å besøke oss, den svenske pumpguden som lenge var Skandinavias desidert beste klatrer. Peter falt rett og slett ikke. Var det god pump eller var det dårlig psyke? Han var Eriks læremester og eleven fikk perspektiv på klatringen – hans drømmer om å matche sin mentor ble satt tilbake. Mister Bosma flashet og sightet alt han prøvde på. 8a+ gikk helt fint, selv om øynene hans ble litt mer fokusert enn vanlig. Eneste gang fokusen hadde antydningsvis så mye energi var i flipperturneringen en regnværsdag. Konkurranseminded ja, men ikke mindre generøs enn at han motvillig gav bort en bonusball til meg (på Eriks oppfordring) – hvorpå Erik vant turneringen.

Timeglass: En franskmann på Planete Groove (8a), sektor Tennessee. Foto: Dag Hagen

Etter to uker var min tid i Tarn over. Hjem for å trene pump, tenkte jeg. Det hadde vært svært inspirerende å overvære guttas fokus og dyktighet. Begge har trent målrettet i flere år, og det er virkelig tøft å se resultatet av slik trening; hvilken effekt det helt klart kan ha. Det kan jo være noe å tenke på – det er mulig å bli god til å klatre, om ikke på deres nivå, så i alle fall langt bedre enn det du er nå. Litt større system og innsats i de ukentlige øktene, sammen med et litt mer gjennomtenkt program vil løfte deg til nye høyder som klatrer. Det er motiverende å bli bedre. Dessuten er det bra for den kroppen vi bor i.

Tarn er et av de tøffeste klatrefeltene i verden. De kompromissløse veggene med tilhørende bolting skriker etter å bli beseiret, og utfordrer deg: Jeg er her sier ruta. Er du tøff nok?

Aldri skal jeg stå under Tennessee-pillaren uten å føle vilje og styrke – om ikke vilje og styrke til å bestige den, så i alle fall vilje og styrke til å klatre med glede i denne dalen. Du fortjener å klatre bra i Tarn, og Tarn fortjener en godt forberedt klatrer. God tur!