Hvite kjemper

Også for nordmenn har dette vært et område hvor man kunne få testet teknikk, mot og utholdenhet. På 60- og 70-tallet var flere nordmenn der nede for å måle krefter. Så kom 80-tallet og Dolomittene ble litt glemt. Bolteklatring og klippeturning tok av og nyere områder ble foretrukket.

«I sin tid kalte man fjellkjeden for Monti Pallidi – de bleke fjellene – men den fikk senere navnet Dolomittene etter den franske geologen Deodat de Dolomieu (1750–1801), som var den første til å beskrive mineralet dolomitt.»

Dolomittene er en del av det massive fjellkomplekset vi kjenner som Alpene. Det ligger i det nordøstlige Italia og grenser opp til den Østeriske grensen. Bergarten i området består i all hovedsak av kalkstein (dolomittkalkstein). I sin tid kalte man fjellkjeden for Monti Pallidi – de bleke fjellene – men den fikk senere navnet Dolomittene etter den franske geologen Deodat de Dolomieu (1750–1801), som var den første til å beskrive mineralet dolomitt. Landskapet er karakterisert ved kontrasten mellom de grønne og ofte forholdsvis brede dalene på den ene siden og de bratte og eksponerte fjellformasjonene på den andre siden. Deler av Dolomittene ble også tatt inn på Unescos verdensarvliste i 2009.

Les også: Mellom Høybakk og Berg

Helikopteret forsvinner oppover dalen, oppover mot Cima Grande-området. Vi gjør oss ferdige med frokosten og tar med oss litt enklere utstyr for en dag med litt via ferrata-kos. Etter 30 minutters anmarsj titter vi rett inn i nordveggene på de tre tårnene, Tre Cime. En liten skikkelse beveger seg opp de bratte stupene på Cima Piccolissima. Personen tar raskt igjen et taulag og stopper. Det er Alexander Huber som slår av en liten prat, låner føreren for å forsikre seg om at han er på riktig vei før han uten tau fortsetter oppover. Barnemat for alpine superhelter tenker vi da han en liten stund senere hopper ut av helikopteret. 

Frisoloering, en klatrestil forbeholdt de få har lange tradisjoner i Dolomittene. Hubers soloering av nordveggen på Cima Grande via Hasse Brandler (7+/8-) i 2002 og Hansjoerg Auers frisolo av The Fish (8) på Marmolada i 2007 er jo i vår tid. Litt annerledes var det nok for Comici i 1933 da han få dager etter førstebestigningen av  klassikeren Comici-Dimai(7-) la i vei alene oppover nordveggen på Cima Grande.

Les også: Hvordan bli en bedre buldrer

Hva er det med dette området som gjør at man vil tilbake? Tilgjengelighet, mange hytter, rødvin og god mat. Fantastiske fjell og eventyr. Etter å ha gått gradene gjennom flere turer til Dolomittene og blitt vant til stilen er vi tilbake. Målet er nordveggsruten til Comici-Dimai. 19 taulengder med en bratthet og eksponering man sjelden opplever. Vi hadde varmet opp med Spigolo Giallo og Cassin ruta på Cima Piccolissima. Nå er vi klare. Småkvalme truer to eldre herrer ned müslien, sittende i en mørk og kald trappeoppgang. Ut i kulda og en liten time senere står vi endelig under veggen. Rett på, iskalde fingre og en kjip travers med kalde fingre. 7- er ikke bare lett med nervene akkurat i kontroll. Vi vet hva som kommer. En lang dag på jakt etter gamle bolter, skjulte threads og med et minimalisert rack, som stort sett kommer til å henge i selen. Gode sikringer er ikke det vi kommer til å finne mye av. Fjellet er veldig kompakt og mindre løst enn det du tror når du står på avstand og betrakter. Dolomittsteinen er spesiell og gode sprekker til kiler er ikke lett å finne. De få plasseringene du finner passer best til fjellbolter og de er jo allerede plassert – for mange år siden. Standplasser er ofte «sydd sammen» med gammelt tau på et uvisst antall bolter fra svunnen tid. Det er dette vi har blitt vant til etter flere besøk her nede. Her er det bare å gi gass. Bratt, bratt, bratt. Vi beveger oss relativt raskt. Vi blir ikke tatt igjen av noen andre taulag, men vi tar heller ikke igjen de foran oss.

Les også: Slik velger du riktig klatresele

Etter 7 taulengder når vi en god terrasse. Under oss har vi unnagjort flere harde sekvenser og mye konsentrert klatring. Veggen så langt er akkurat 90 vertikale grader. En liten stein faller fritt til bunns. Tissepause. Steve har akkurat funnet sitt utvalgte sted og åpner slusene da en umiskjennelig dommedagslyd når oss. Stein – store, fallende steiner. Vi trykker oss flate mot veggen. Ikke noe tid til å tenke. Du bare eksister, ingen raffinerte tanker. Du bare ligger der og venter. Sekunder senere titter vi på hverandre. Ingen stein med våre navn på. Steve har fått tømt seg i hvert fall og hvor fludiumet ble av er uvisst. Lettet setter vi igjen fart, ikke noe blivende sted. Etter noen enklere taulengder tårner veggen over oss igjen. Vi titter opp et 80 meter langt, mørkt og vått dieder. Litt for vått. Vi presser på og etter en hengende standplass med et intenst ønske om å ikke begå noen dumheter når vi opp i en hule.

Les også: 50 ruter på en dag

Vi titter ned og ser at vi hadde valgt feil dieder. Det vi skulle gått lå skjult bak et klippefremspring og ser mye tørrere ut. Sjelden har vi klatret så fokusert. Vått og oppsprukket fjell. Vi tenker vårt og er glade for at dette ikke er første turen her nede. Opp av hula og en travers som er så luftig at du bare må le. Hvor er de jævla boltene? Er ikke standplassen her snart? Vi beveger oss sakte oppover på stadig utkikk etter disse mørke flekkene som indikerer nok en interessant sikring. En bolt i overhengende blokk og en til venstre i noe som ser ut som grus. Nå får det faen meg snart være nok. Leter og leter. En bitteliten kile der og en enda mindre der og så en til i grusen. Syr et lite spindelvev standplassen er klar.

«Selvforankring !». Etter en stund kommer Steve opp til meg. Han skjønner situasjonen, er raskt videre og finner en bolt litt lenger opp. Puster litt lettere. Ikke langt igjen til vi er oppe. En hyggelig italiener kommer opp til meg. En karabin inn i min, på den enslige bolten i den overhengende blokken med sprekken og roper ned. Tydeligvis mer interessert i koseprat enn å selvforankre. Han setter en kamkile til i sprekken og henger seg opp. Hei og hå! Avgrunnen blir plutselig veldig synlig igjen Jeg peker på sprekken, bolten og kamkilen, kommer med et par vennlige formaninger og han blir straks en smule mindre pratsom og skynder seg å bruke litt av spindelvevet mitt.

«Etter noen hundre meter med nervøs gange er vi kommet rundt og gjør oss klare til nedklyvinger og rappeller i et terreng som er uoversiktlig, bratt og løst.»

«Kom igjen!» Jeg vikler meg ut at nettet og ikke lenge etter står vi på utstegshyllen. 30 grader grus og store blokker skråner ut i intetheten. Forsiktig beveger vi oss bortover hyllen. Ingen grunn til å slappe av. Etter noen hundre meter med nervøs gange er vi kommet rundt og gjør oss klare til nedklyvinger og rappeller i et terreng som er uoversiktlig, bratt og løst. Halvveis nede hører vi helikopteret. Den lokale redningsgruppen er på tur. Hvem, hvor og hva som har skjedd er vanskelig å si, men at de har "kunder" er klart. Vi fokuserer og kommer oss ned.

Øl, mat, rødvin, dessert og alt det gode venter oss. Etter mange timer i full konsentrasjon slipper spenningen og euforien overtar. Lattermilde, pratsomme og tørste feirer vi en bestigning av en rute gått på 30-tallet. Tankene går til Comici, Cassin, Dimai og de andre. Når du vet hvilket utstyr de hadde må man bare legge seg flat i beundring over deres mot, teknikk og vilje.

I Dolomittene står eventyret i fokus. Det er så flott, bratt og eksponert at du virkelig føler du er med på noe spesielt. Når du har kommet deg over det første sjokket med sikringsstilen og returene, må du bare komme deg tilbake for å oppleve mer. Det er så mye å ta av og stadige utfordringer. Høyere, brattere og lengre.

Les også: Vår test av klatresko for nybegynnere

Dolomittene

Dette er et stort område. Det er så mange muligheter at man kan gå seg vill. Guidebøker finnes det mange av og det florerer med feil. Ha gjerne to, tre forskjellige kilder når du planlegger. Husk å være forberedt på seriøse utfordringer selv på de enklere graderte rutene. Ha en veldig klar formening om returen. Returene er ofte et eventyr i seg selv. Det meste er bratt og luftig. 

Det er mye informasjon på nett om ruter og hytter. Sommerstid har de fleste heiser/gondoler åpent fra midten av juni til midten av september. Selvsagt ikke like aktuelt for alle, men enkelte dager og enkelte steder gir denne luksusen klatrelivet ytterligere mening. Graderingen er UIAA som oftest og det er ikke overgradert.

I Sassolungo-Langkofel området er «tommelen» på Fünffingerspitze (femfingertoppen), en fin intro til Dolomittene. Bratt og eksponert med spennende retur. En annen super rute er den veldig lange Normalveien på Sassolungo. Vær forberedt på å gå lange strekk usikret for å nå toppen, før det blir for seint på dag.

Tre Cime er et ikonisk symbol i Dolomittene. Området består av ca 11 tårn, men det er de tre monolittene og dets nordvegger som har tiltrukket seg klatrere og turister i årtier; Cima Piccola, Cima Grande og Cima Ovest. Bratt, eksponert og noe av det beste i Dolomittene, med en hyggelig anmarsj. På Cima Piccola er Spigolo Giallo (Yellow Edge) en fin intro til området og en fantastisk rute. På Cima Grande ligger kanskje Dolomittenes mest kjente rute, Comici-Dimai. Et eventyr, hvor «alpin start» gir mange, mange fordeler.

Les også: Et Karibisk buldreparadis

Sydveggen på Dolomittenes høyeste fjell, Marmolada (3343 moh) er imponerende, også kjent som «Queen of the Dolomites». Over 1000 meter høy og ca 200 registrerte ruter. En moderat klassiker er Don Quijote. Gi gass og du rekker siste gondol ned fra toppen.

Fra Sella-passet kommer du lett til de fire Sella-tårnene og Piz Ciavazes. Trenker Crack på første Sella-tårnet er også en fin introduksjon til Dolomittene og inneholder en bratt læringskurve i hvordan komme seg ned i live. Messner-ruta (North wall direct) på det andre Sella-tårnet, første gang besteget av Reinhold og Günter Messner i august 1968 og også anbefalelsesverdig. I nedre del av gradsskalaen, men fordrer god trening i å finne rett vei og sikringsmuligheter. «Not to be underestimated», som det ofte står i bøkene.

På Piz Ciavazes har du Abram Kante, som er luftig og spennende og med en retur som du kommer til å huske. Videre Zeni Corner, en av de beste i området og ikke så løs som beskrevet i noen førere.

Er du ute etter en rolig dag med lett tilgjengelig klatring i spektakulære omgivelser, vil en tur til de fem tårn, Cinque Torri, være et godt alternativ. Stolheisen fra Rif. Bai de Dones (Rif. er forkortelse for Rifugio som betyr hytte) tar deg direkte opp til Rif. Scoiattoli hvor de første rutene starter et lite steinkast fra kafébordene til hytta. Ingen grunn til å bygge tung lårmuskulatur i motbakkene, hvis man kan slippe. Her er det mange muligheter til hyggelig klatring. På Torre Grande vil Via delle guide og den klassiske ruta Finlandia gi en fin dag, før italiensk espresso og tilhørende kake lokker rundt hjørnet.

Ser du nordover fra Cinque Torri ruver imponerende Tofana di Rozes (3225 moh) som ofte er pyntet med en sky rundt toppen. Den klassiske ruten på Tofana de Rozes er lang og eksponert. Ingen spøk selv med lett gradering. Husk å sjekke at du er på riktig vei, her er det lett å gå seg vill.

Overnattingsmuligheter finnes det i alle kategorier, de fleste steder. Maten på de mange klassiske fjellhyttene, er strålende og en grunn til å reise til Dolomittene i seg selv.  Canazei er en av mange småsteder som danner et fint utgangspunkt for turer opp til Sella-passet eller Sass Pordoi. Cortina er et bra utgangspunkt for Tofana de Rozes og Cinque Torri. Rif. Auronzo som ligger oppe i fjellene fra Cortina er et perfekt utgangspunkt for Tre Cime. Her er det også en privat hytte med litt mer luksus (Rif. Lavaredo) og en hytte til Alpingruppa (Rif. A. Locatelli-S.Innerkofler, litt lenger inn).

Les også: Med gips i veggen

Vil du til Marmolada, går du inn til Rif. Falier. Her er det høy kjendisfaktor. Helter som Manolo og Auer stakk hodet innom når vi var der. Manolo for gå "The Fish" mens Auer  guidet på Tempi Moderni.  Flott hytte med en utrolig beliggenhet. På Marmolada finnes det ruter du egentlig aldri vil tørre å gå og det finnes mange av dem. 

Sesongen er primært juli, august, september og oktober. Folk klatrer der hele året men er du ute etter varmest og best må det bli august og september. Dette er jo et høyfjellsområde, så har det vært mye snø om vinteren ligger jo denne utover. Jeg har blitt skuffet flere ganger pga mye regn i juli. Det positive er at det tørker relativt fort opp. 

Ved dårlig vær i fjellet er Arco ved nordenden av Gardasjøen et fint sted å rømme til. Her finner du mengder med trøste-klatring på utallige sportscrag, samt noen lengre turer. Her anbefales flertaulengdersrutene Totem e tabù (7a, 180 m), Passi Falsi (7a, 240 m), Mescalito (7a, 240 m) og Tyszkiewicz (6b+, 220 m) på Monte Colodri, mens du venter på godværet. Kort anmarsj og retur ned via Ferrata Colodri, som tar deg raskt til nærmeste café. 

Selv om det i visse miljøer overhodet ikke er rom for bruk av faste installasjoner, kan rangling på historisk grunn på en via ferrata være et luftig alternativ ved usikkert vær eller som rolig tur på en hviledag. I alpene har via ferrata lange tradisjoner og de fleste ble satt opp under første verdenskrig, for at forsvarslinjen skulle være manøvrerbar med effektiv forflytning av troppene. Disse er i dag vedlikeholdt og finnes beskrevet i flere guidebøker med egne vanskelighets graderinger.

For å komme seg nedover, fly til Milano, Verona eller Venezia. Best er Venezia. Leiebil er et must.

God tur! Eventyret venter!

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker