Italias beste tradklatring: Høstferie i Cadarese

En plass vi hadde fått tips om å sjekke ut, og nå hadde reist til.

Dama kunne også fortelle oss at klatringen i Cadarese var kjent som noe av den fineste trad-klatringen i Europa, og at det hadde vært heftige diskusjoner i klatremiljøet om klippene skulle boltes opp eller ikke. Vi tenkte at det er forståelig at man ønsker å bolte opp det som er vanskelig å sikre med egne sikringer, så lenge de fine rissene får stå urørt. 

Ben med godt fotarbeid. Foto: Tora Roth

Foretrukne sikringsmidler. Foto: Ben

Men her tok vi feil, vårt første inntrykk av klatringen i Cadarese var en total naturskjendelse, i hvert fall med våre moraliserende og nordiske bolteetikk-briller, men mer om det senere.

Cadarese er et lite tettsted i Ossola dalen nord i Italia , et par timer fra Milano. En trang dal med spredd bosetning, bratte fjellsider og med store steinbrudd hvor det blir tatt ut marmor. 

Et høytrykk hadde fått oss til å forlate kalksteinsklatring ved Middelhavet, for å dra nordover på leting etter rissklatring. Det er oktober og Cadarese ligger 800 meter over havet, det er deilig og varmt i sola midt på dagen, men med kalde morgener.

Vi fikk parkert den lille italienske leiebilen vår mellom alle de store tysk- og sveitsregistrerte campervanene nede i dalen under klippene. På anmarsjen opp til feltet lyste en utrolige flott vegg opp i skogen, med nydelige riss. Da vi kom inn til veggen så vi at hele klippa var pepra med bolter. Jeg prøvde den ene ruta og kom ned igjen med en lei følelse av å ha vært vitne til ødeleggelsen av en utrolig flott klatreklippe.

Tora Roth i layback. Foto: Ben

Men inntrykket skulle bedre seg betraktelig etter hvert. Denne klippa var tydeligvis et kompromiss som bolteentusiastene hadde fått tildelt, videre opp feltet var det naturlige sikringsmidler som trengtes.

Etter å ha brukt en halv dag hit og dit for å få oversikt og prøvd det som så fint ut møtte vi Ben, en sterk tysker som manglet klatrepartner og hadde en perfekt tickliste for alt vi skulle prøve på. Han foretrakk å bli kalt Ben, siden hans egentlige navn, Benedikt, i følge han selv, fikk han til å høres ut som en pedofil pave.

Etter å ha kryssa av noen klassikere med vår nye pave-venn sto vi øverst på feltet med det passende navnet Crack Party i en utrolig flott bøkeskog under et rent dieder vi ikke klarte å gå forbi. Denne sto høyt på ticklista til Ben og jeg fikk æren av å klatre ruta først.

Før han flytta til Sveits, jobba Ben i 10 år som fashion fotograf. Det kommer kanskje ikke så godt fram her, men han kunne vertfall å håndtere et kamera. Foto: Ben

Starten av ruta er også det bratteste, her klatrer man opp på gode finger jammer og er lovprist gode fotplasseringer ut på sidene. For de som ikke er sterkere i fingrene enn meg kan man bevege seg oppover med gode og noen mindre gode fottak ut på sidene, mens for de sterke er det kanskje raskere å laybacke.

Risset inne i diederet blir smalere og smalere etter hvert som man klatrer oppover, og plutselig er det for smalt for fingrene noen få meter før man er i land oppe ved takoverhenget. «I land» er ved form av at man kommer opp til noen tynne handjammer i taket og et godt fottak ut på areeten.

Min taktikk her var å flytte beina så høyt jeg klarte fra den siste plassen jeg fikk fingrene inn i risset, til et layback flytt med ytterste del av fingertuppene i risset og så opp i takoverhenget der risset var bredere.

Taktikken funka og jeg fikk inn en tynn håndjam i risset oppunder taket, og en venstrefot ut på areten.

Ben i starten av diederet. Foto: Asgeir Rusti

Det pirrende med å klatre på blikk er at man ikke vet hva eller hvor cruxet er, jeg var letta over å komme opp i toppen av diederet men veien videre var et skråriss på en vertikal vegg. Jeg lente meg ut og fikk sett at det gikk tre horisontale riss ut på høyre side av det vertikale. En lilla kamsikring fikk plass inne i risset så høyt jeg nådde opp, og så med et par tynne fotflytt kom jeg opp og fikk inn en fotjam med høyre fot i risset og rakk opp til den første horisontalsprekken. Noen flytt til og jeg var oppe i den neste sprekken, fikk satt en ny sikring før jeg kunne sette inn et siste støt opp til topps og klippe inn tauet i ankeret.

Sola gikk ned i det vi dro ned tauet siste gang. Alle tre hadde fått sin bestigning og selv om Ben mente at man fint kunne dø etter å ha klatra en så nydelig risslinje, valgte vi å fortsette ferien med å dra ned i nærmeste bygd for nok en kveld med pizza og rødvin.