Klatre-roadtrip i USA

Der oppe henger en kondor et lite sekund, før den med ett veldig vingetak stiger og forsvinner innover Zion-dalen. Kondoren, med sitt misfostrede røde hode på den svære kroppen, er en av verdens 400 gjenlevende, blant de største flyvende vesener som finnes, med et vingespenn på nesten tre meter.  

Zion-dalen er som en forsvunnen, bortgjemt dal, som det utopiske Tralla La som Onkel Skrue, Donald og guttene reiser til for å finne paradis. Våren er i full utspring, elva bruser over og trærne er lysegrønne og sprengferdige. Og selv om Zion er uendelig vakker, med enorme røde vegger i Navajosandstein, Virgin River som renner ut av The Narrows innerst i dalen, med «hanging gardens», kondorer, kongeørn og hjort, slutter vel likheten med Tralla La der.

Vi er nemlig ikke de eneste som trekkes mot dette stedet for å finne indre sjelefred, for å henge ut ved elvebredden, eller bli livredd på den myke sandsteinen. Vi er aldri alene på den ni taulengder lange superklassikeren Moonlight Buttress (7c), frisoloert av Alex Honnold 1. april 2008. Den tiltrekker seg både friklatrere og tekniske klatrere av alle kalibre. Bilveien på dalbunnen med busser hvert 10. minutt og de mange oppbygde og asfalterte stiene som går rundt til toppen av canyonveggene, fører til at det til enhver tid kryr av eventyrlystne turister på alle kanter av pilaren. Kontrasten til ensomheten man kan føle på midt i den vertikale virkeligheten i veggen, tre meter over forrige sikring, er slående.

Pilaren er, til tross for alle menneskene og hypen, omgitt av en ensomhet og mystikk – taulengdene strekker seg suverent oppover, kjempediedere og riss som følger perfekt på hverandre og utgjør det som altså av mange omtales som en av verdens fineste ruter. 

Man føler seg riktignok som en superstjerne når man går ned den trafikkerte stien med tauet og hjelmen utenpå sekken og mottar vantro blikk og kommentarer, «awsome man, that’s radical!» – det kan bli for mye for en folkesky sjel fra det fjerne nord, som syns fire mennesker på Hallinden en sommerdag kan være i meste laget. 

Denne asfalterte stien opp til toppen av Moonlight Buttress er betegnende for et paradoks i den amerikanske tilnærmingen til naturen. Et sterkt ønske om å beskytte og bevare villmarken tiltrekker seg enorme folkemengder og fordrer logistiske problemer som til tider kan føre til det motsatte – slitasje og trafikk. En nasjonalpark blir jo opprettet for å bevare naturområder, og med skilt, veier, stålvaiere, trappetrinn blir vi loset inn på riktig vei for å kunne suge til oss skjønnheten vi er omgitt av. Går vi utenom stien kommer rangerne, og den friheten vi er blitt lovet i The Land Of The Free kjennes med ett litt påtatt. Jeg savner allemannsretten og Nordmarka. Men sett i lys av boltedebatten på Klauva, som raste her hjemme, virker noen små bolter så ubetydelige i sammenligning med asfalterte stier og trapper bygd i sement.

«Et sterkt ønske om å beskytte og bevare villmarken tiltrekker seg enorme folkemengder og fordrer logistiske problemer som til tider kan føre til det motsatte – slitasje og trafikk.»

Vi velter over kanten idet skumringen starter. Etter fire turer i veggen har vi enda ikke egentlig «gått» Moonlight Butress, men kondoren har muligens gjort oss litt klokere. Utstyret hives i sekken og vi småløper fem kilometer til bussen som, i det mørket senker seg, bringer oss ned til vårt hjem i disse 10 ukene: Fuglebilen – en Ford van med små baby-stærer airbrushet på venstre side. Mer som en rullende sovesofa enn en bil, men den funker, med sitt lille kjøleskap fylt med iskald IPA, masser av plass til kilovis med kammer, slynger, kiler, nøttepirkere og annet krimskrams under senga, fire hjul og cruise-control. 

Dag 1: Etter at vi har sovet av oss den verste jetlagen sitter vi på en diner på «The Strip» i Las Vegas, og blar optimistisk i den medbrakte 50 Favourite Climbs of North America. Las Vegas – syndenes by som den også kalles – pulserer utafor vinduene. Casinoer blinker ustanselig med sine neonlys, teknorytmene dunker og dunker og tar aldri slutt, horer på alt for høye hæler konkurrerer om oppmerksomheten, limousiner fyller gatene og fortrenger tiggere, fylliker og lykkejegere fra alle verdens hjørner. Det er en by som ikke har noen døgnrytme. Det er alltid lørdag kveld, det er aldri natt og aldri morgen, det er som et kjøpesenter på steroider som har stadig nye dører, nye klubber, nye mennesker, mer sprit, fler enarmede banditter, pokerbord og dealere med innøvde smil. 

Frokosten besto av stabler med pannekaker og mugger med svart kaffe. Valget falt på ruta som heter Levitation 29, som ligger i Red Rocks rett utafor Las Vegas. Den er 9 taulengder lang, og er gradert 5.11c. Det tilsvarer norsk grad 7+ for den hardeste taulengden, men den er jevn, bratt og eksponert hele veien, med flere taulengder på sjuer-tallet og gir mye klatring per meter. Selve crux-taulengden følger et langt riss, gjennom et lite overheng – og til tross for at det er nettopp et riss, som fint kunne ha blitt sikret med egne sikringer, er denne taulengden dessverre heltbolta. Et ganske stort drawback på en ellers nydelig rute. Alle standplassene vi møtte på i USA, uansett vanskelighetsgrad, steinkvalitet eller mulighet for å utfolde sin egen kreativitet, hadde minst to shiny bolter på stand. En definitiv forskjell fra den norske fjellheimen, og det gjør noe med helhetsopplevelsen av ruta  - på et vis kjennes det tryggere, men jeg føler jeg blir frarøvet en del av eventyret som jo er det jeg søker på denne type turer. Uansett - Lynn Hill har valgt Levitation 29 som sin favorittrute, og med den for øyet kjørte vi bort fra de blinkende lysene og all plastikken, ut til den røde steinen og de stille høye fjellene. 

Anmarsjen til Eagle Wall, som huser ruta, var utypisk nok preget av vann. Red Rocks og Las Vegas hadde fått sitt første snøfall på aldri så lenge, og det skjedde samme dagen som vi satte våre vintertrøtte bein på amerikansk jord. Elveleiet opp Juniper Canyon er knusktørt 95% av året, men nå fosset, surklet og klukket det på alle kanter. En stor kontrast til det tørkerammede California vi seinere skulle møte, men det visste vi lite om da. Anmarsjen er i utgangspunktet en lang times kronglete gange, men var nå en tretimers bootcamp med iskald vassing, snødekte tornekratt, gjørmebakker og omveier rundt dype evjer. Den forkvaklede sivilisasjonen vi hadde tilbrakt gårsdagen i kunne ikke virke mer fjern. Eagle Wall fortjener virkelig sitt navn, der den ligger høyt oppe og skuer ned på de andre veggene i Red Rocks, 300 meter høy og svakt overhengende. Returen fra ruta, tilbake til fuglebilen, sto heller ikke til skamme for anmarsjen. Den tok nærmere fem timer med mørke og tiltagende jetlag som tilleggsfaktorer – mørket i Nevada kommer plutselig og med liten forvarsel, i motsetning til de evige skumringstimene vi er bortskjemt med her oppe i nord. Omsider sjanglet vi klissvåte på måfå over kaktus-sletta til asfalten. Stjernelyset blandet seg med det dunkle gjenskinnet fra Las Vegas, som i det fjerne lå som et slags Soria Moria … eller kanskje heller Mordor.

Fuglebilen rullet videre, til sanden og støvet, til Indian Creek, og jeg måtte lære meg å klatre på nytt igjen, veggene var glatte og rissene dønn parallelle.

La meg forsøke å beskrive de innledningsvis nevnte «rattley fingers»: De er nettopp det, raslende fingre, en nærmest umulig fingerstørrelse å skulle jamme fingrene i. Sprekken er mindre enn at man får plass til en hel hånd, men større enn fingrene, så de må bøyes og krølles i alle retninger for å kiles fast nok til å tåle vekten av en klatrer som flytter beina. Og hvordan skal man gå fram for å klatre denne type riss? Jeg vet ikke – jeg forsøkte meg med både googling og observering av mer begavede klatrere. Det er vel bare å gi seg i kast med det, gjøre det mange ganger, det evige mantraet om å øve på det vi er dårlige på, terpe på svakhetene.

«Pilaren er, til tross for alle menneskene og hypen, omgitt av en ensomhet og mystikk – taulengdene strekker seg suverent oppover, kjempediedere og riss som følger perfekt på hverandre og utgjør det som altså av mange omtales som en av verdens fineste ruter.»

En annen utfordring når det kom til rissklatring, skulle vise seg å bli offwidths. En sprekk som er større enn en knyttet neve, og før den blir så bred at en kan bruke chimney-teknikk for å bevege seg oppover. Villedet av norgesvennene Wide Boyz, som er kjent fra en hel film viet til offwidthens særegne interessefelt, trodde jeg at det kunne være litt gøy, en ny utfordring å bryne seg på, en kode som kunne knekkes på linje med håndjamme-teknikk. Men akk så feil kan man ta – hver eneste nye offwitdh jeg prøvde på ble en like desperat kamp, uten noe som helst form for progresjon – like håpløst skulle det kjennes for hver gang jeg bega meg ut på en ny, bred sprekk. Og fortsatt vil jeg påstå at det er vel så mye et spørsmål om viljestyrke, om lyst til å slåss og bryte, som finslepen teknikk som er avgjørende for om en skal komme seg opp faenskapet. I et frenetisk forsøk på å komme meg oppover, eller hvert fall ikke falle, var det på en rute at jeg stappet kneet inn i risset, og satt med ett helt fast. Først pustet jeg lettet ut, underarmene mine fulle av syre kunne hvile og jeg forsøkte å la pulsen roe seg, inntil jeg skjønte at kneet faktisk satt dønn fast. Det ble en lang og grusom kamp for å få det løs, og noen flere detaljer er kanskje ikke nødvendig. Men det ble ikke så mye mer offwidth-klatring etter det. 

Rissklatring er en underlig aktivitet, det kan være både smertefullt og ensformig. Størrelsen på rissene er ofte den samme hele veien, helt parallelle, og du trenger ørten kamkiler i samme størrelse. Kileknippet får man ikke bruk for, selen blir lasset så full det lar seg gjøre med kammer. Jamming er en teknikk som må læres, jeg oppdaget stadig nye måter fingrene, knokene, leddene og knyttede never kunne utnyttes for å klare og henge på rissene. Føttene er, som i all annen klatring, veldig viktige, de må vris inn i risset eller smøres utapå. Jeg skjønte fort at gradejaget kunne jeg la bli igjen på bakken, det hjalp ikke å være god til å krimpe på Damtjern nå. Hvis man er forfengelig og vil sanke grader som førstegangsbesøkende i Indian Creek, tror jeg bare man snu og dra hjem igjen – alt må læres på nytt, og man begynner på null. Men heldigvis: Begynner man fra scratch er læringskurven bratt, og progresjon er essensielt for å holde motivasjonen ved like. 

Til tross for smerten og monotoniteten er det likevel noe eget i de vakre linjene som et sånt riss utgjør, det er ingen annen vei opp veggen enn det ene snittet i veggen, som skåret med en kniv i smør. For meg personlig er det et element ved ruta som helhet at den er fin å se på – og det er utvilsomt et renskårent riss opp en oransje vegg – jeg har lyst til å klatre opp der. Den er naturlig, vakker og ofte velsikret.

Noen uker seinere, etter å ha blitt satt kraftig på plass av Indian Creek sine kompromissløse linjer, lengtet vi tilbake til den familiære granitten, til California og Yosemite. Vi fikk oppleve våren for andre gang da vi kjørte inn i The Valley, hvor de lysegrønne knoppene så vidt hadde begynt å titte fram. California er inne i sitt fjerde år med ekstrem tørke. Frukttrærne, som burde bugnet av appelsiner, sitroner, oroblanco og grapefrukt var skrumpet inn – grå knuter som sto langs veien. Alle innsjøene hadde en rand som viste hvor vannet skulle ha vært, og når vi ville bade var det bare en grumsete dam igjen som ikke fristet særlig. Det siste året har 12 millioner trær dødd som følge av tørken, kunne jeg lese i The Huffington Post. Lite nedbør og stadig minkende grunnvannsreservoarer har bidratt til krisen, og denne vinteren har California registrert de laveste snømengdene siden målingen startet – det betydde at vi kunne dra til The Needles, som normalt sett ville vært helt utilgjengelig på denne tiden.  

The Needles ligger omtrent midt i California, i Sequoia National Forest. På denne tiden pleier fjellene å være dekket av metervis med snø, men nå lå de tørre og åpne og tok oss hjertelig i mot. Skjønt – hjertelig er nok ikke en beskrivende karakteristikk for The Needles. Høye spir av tung og fast granitt lå på rekke og rad, med navn som Voodo Dome, The Magician, The Charlatan, The Witch og The Wizard – jeg følte meg ikke direkte velkommen. Det virket som om samtlige hadde fått med seg at California var tørkerammet og snøfattig, bortsett fra de lokale sheriffene, rangerne – de vil ikke åpne porten som vokter veien inn til Needles. Vanligvis er det en times anmarsj inn til veggene, så lenge veien er åpen. Men er den stengt, er det to timer – èn vei. Fire timer tur/retur er for lenge om en skal rekke å klatre litt innimellom. Den ene dagen vi forsøkte på den eviglange turen ble det nettopp det: Skogstur med innslag av litt klatring. Og det finnes jo de som driver med dette forsøkte jeg meg, går tur bare for turens skyld, plukker blomster, og ser på dyra. Men vi konkluderte kjapt med at vi skulle forsøke en annen mulighet, kjøre rundt en annen vei, gjennom en million hårnålsvinger og gå opp til veggen fra undersiden. Og joda, det lot seg gjøre på et vis, en bratt jordskråning med glatte barnåler, tett løvverk og spisse busker førte oss opp til kronjuvelen i The Needles: Romantic Warrior. Men den er bratt og lang og teknisk og vanskelig – den kan noen andre klatre en annen gang, vi skulle på noe lettere og snillere. Og i det Erik la i vei med godt mot og en haug med sikringer opp en 5.11 rullet de første svarte skyene inn over spirene. Jeg ropte opp at han kanskje burde prøve å strekke taulengden som best det lot seg gjøre, mens det smalt fra skylaget over oss. The Needles ville ikke ha oss, og jeg var ikke den som skulle gjøre motstand – vi burde komme oss bort. Rett bak oss lå utkikkstårnet som ble bygget for å se etter skogbrann – det ble truffet av lynet og brant ned. Nå lå det bare der som en forkullet kulisse til skrekk og advarsel for de som ville yppe seg. Er det ikke noe med at torden betyr at en eller annen gud er sint fordi menneskene ikke frykter ham mer? Hva betyr i så fall lyn? Jeg syntes med ett Erik beveget seg så uendelig langsomt der oppe, jeg matet ut en centimeter i kvarteret men jeg kunne ikke se ham, så bare lynet som kom fra ingensteds og virket faretruende nærme, inntil jeg endelig hørte «sikring klar» et sted der oppe fra, og jeg gjorde min debut som speedklatrer. Jeg nådde toppen mens det duskregnet rundt meg. Men så snart vi hadde rappellert ned fra den utsatte toppen, og da vi hadde fått kamkiler og andre fristelser for lynet ned i sekken, kjennes det litt bedre, og vi kunne begynne den to timer lange returen. 

Livet i en bil er fint, slitsomt, trangt og fritt på samme tid. En natt vi kjørte ut og parkerte vanen på en parkeringsplass utafor Moab, nærmeste by til Indian Creek, ble vi vekket av dundring på døra, en lykt som lyste rett inn i bilen og en myndig stemme som informerte oss om at «This is the Moab Police Department. Please open the door, Sir!». Vi ble strengt anmodet om å kjøre videre, her kunne vi ikke være. Stort sett var det ikke noe problem å finne plass til fuglebilen. Det var både slitsomt og fint å ikke vite hvor vi skulle sove neste natt, når bilen er huset bringer det med seg en frihet, og et hav av muligheter som nesten kunne kjennes litt overveldende. Vi var ute hele tiden, og vi hadde en døgnrytme som var synkron med lyset og sola. Lange dager med harde anmarsjer, med høyt adrenalin, som krevde krefter og mot gjør at kroppen krevde sitt. Vi sov minst 10 timer hver natt. 

Det å leie en fuglebil, med seng, kjøleskap og mye plass var et sjakktrekk. Det var ganske greit å slippe og slå opp og ned teltet ca. 70 ganger i løpet av turen, og dessuten hadde vi alltid iskald øl. En erfaring jeg hvert fall kan ta med meg til neste tur er å dobbeltsjekke hva som skjer i nasjonalparkene når jeg skal dit. Når porten til The Needles åpner. Har man et spesielt prosjekt for turen, kan det være lurt å finne ut om det er noen regler som må følges – fuglehekking, stengte porter, Wilderness Permits eller andre hindre. 

Dessuten tror jeg det var lurt av oss å variere mellom steder å klatre, fra rød sandstein til hvit og fast granitt, fra enkelttaulengder med harde flytt til lange luftige turer. Det er vanskelig å kombinere buldring og tradklatring på en sånn tur, det blir fort veldig mye utstyr å dra med seg, men jeg tror det er lurt å variere så mye det lar seg gjøre. To og en halv måned er lenge å være på tur, og det var veldig fint å gjøre andre ting etter hvert også – spise sushi og gå på museum, eller bare kjøre ut til havet, ikke bare klatre hele tiden.

Et siste tips for en roadtrip i USA er å investere noen ekstra kroner i bra mat på for eksempel Whole Foods, en kjede som har sunnere, bedre, grovere mat. Det er dyrere, men definitivt verdt det. Selv om det er sykt digg å spise pannekaker og hamburger de to første ukene så blir det bare alt for mye, det jeg lengtet mest etter fra Norge var en skive med grovbrød (ordentlig brød er umulig å oppdrive i USA). 

Da mai gjorde sin ankomst, begynte vi å planlegge vår egen ankomst, tilbake til trygge Oslo. Flyet rullet inn på Gardermoen en lørdag morgen i mai, og jeg tenkte at jeg rekker jo å kjøre opp til Ballesteinfestivalen i Bø som var samme kveld. I det samme oppdaget jeg at våren var i ferd med å springe rundt meg, og for tredje gang fikk jeg lov til å se de grå trærne våkne fra vinterdvalen, alt det lysegrønne som sto klar for verden.