Indian Creek – Smertens og gledens dal

Indian Creek er en opplevelse, på en måte i sin egen kategori. Det er ikke så lette å beskrive med ord. Kanskje må man bare være der. Skulle man prøve, ville man i alle fall si at det finnes knusktørre stepper, men likevel liv. Elva er en grønn åre av liv, og gir næring og vann slik at planter kan vokse. Det finnes store trær, og om høsten kler de seg en gyllen høstdrakt og gjør hele dalen til gull.

Vi hadde et tre i campen vår, og de første ukene sov vi nærmest som i en eventyrverden av gyllent lys. Etter hvert falt bladene av, og igjen stod bare nakne grener. Hele området skiftet karakter i løpet av de ukene vi var i dalen, og fra sen høst gikk det mot vinter. Det ble mørkere om kvelden, lavere sol, lavere temperaturer. Da vi reiste var det blitt så kaldt at hvis det kom nedbør, ville det falle som snø.

Les også: Klatring, buldring og gambling i Las Vegas

I Indian Creek fikk vi lære at man kan kjøre ørkenrally med campervan. At det blir varmt selv om det var kaldt tidligere, og man må ha nok vann. Alltid nok vann, faktisk litt til og enda litt ekstra til grøten. 

«Vi hadde blødende hender og verkende muskler. Og sand. Absolutt. Over. Alt.»

Mens november-snøen lavet ned hjemme i Norge og sørget for historisk tidlig sesongstart for ski-folket, kjente vi på følelsen av å gjøre seg klar til en rute med ti røde kammer og én gul. Vi lærte at grønn betyr helvete og seks gule pluss en blå er mestringsfølelse på boks. Noen opparbeidet seg en underlig kjærlighet for off-withs, og andre lærte den harde veien at sikringsbeta i førerboken ikke nødvendigvis er veien til suksess. Vi sendte blandede følelser til norsk granitt, og alle fikk kjenne på kroppen hvor krevende klatring i Indian Creek kan være.

Se også: Video fra Rannveig Aamodts Rocky Mountains

Her er fotograf Kristian Hanischs beskrivelse av hvordan han opplevde å klatre en av klassikerne:

«Sliten, men mest vondt. Definitivt mest vondt. Fem uker på nå. Ikke bare i Indianerbekken men likevel – riss er brutalt! Leddbåndene i anklene takler ikke mer. De skriker av smerte på anmarsjen, og utmarsjen, men spesielt i mellom. Håndflatene vil bare bort herfra. Så fort som mulig, men det er ei lita uke igjen og creeken er jo kjent for sine enorme off-widths. Jeg går for det, tenker at da blir smerten fordelt litt utover og ikke så konsentrert. Litt som å knuse ei tå for å minske smerten av å trekke ei tann. Det gir mening for meg i alle fall.» 

Sebastian begir seg ut på The Serrator (5.11a/b), en sånn brødknivsegg. Jeg tipper det er omtrent like sketchy som det høres ut. Jeg har ingen erfaring med baksing i store riss, og prøver meg først på topptau. Det går ganske bra. Høy i hatten kjører jeg på, men halvannen meter over bakken sklier jeg sakte ut av sprekken. Må øve litt.

Andre ledeforsøket er ganske smooth. Inn med kneet! Det er trikset, da er jeg sikra. På en måte. Jeg dytter de få sikringene jeg har så langt over meg som mulig mens jeg klatrer videre. Kommer opp til eggen, som har gitt ruta navn. Denne kan man laybacke nesten hele veien, og etter 5-6 meter runout får plassert en liten sikring horisontalt langt inne i sprekken. Det er mest for psyken. Vil ikke ta sjansen med den brødkniven uansett.

Les også: Klatrereiser: Destinasjoner med sommervarm stein

Etter å ha fått blod på skjorta tenkte jeg at dette må jeg fortsette med. Følte meg jo flink. The Serrator er 5.11-, men om ikke gradene i creeken er merkelige nok fra før så har de ingen sammenheng med hverandre når det kommer til bakseriss. I min gledelige uvitenhet går jeg på en 5.11, jeg vil jo ha en utfordring. Nå begynner vi å snakke om å knuse tåa, eller kanskje flere tær.

Risset er litt mer enn knestørrelse nesten hele vegen i 25 meter. Jeg aner ikke hva jeg går til. Det er inn med skuldra og en trang chickenwing som nesten gir meg kramper. Kne, lår og litt til får plass i sprekken. Jeg sitter fast, men dytter meg sakte opp med den fritthengende foten som akkurat er lengre enn sprekkens bredde. Jeg vinner kanskje 10 cm om gangen, de gangene jeg ikke holder på å skli helt ut av hele elendigheten. Som jeg til slutt gjør, gang på gang. En lang vond og fryktelig slitsom time senere er jeg på toppen. Snakk om mersmak.

Les også: Jo Nesbøs klatretur til Transylvania

Noen av de andre opplevelsene finnes her i Kristian sine bilder. Og selv om et bilde aldri noen gang kan gjenskape en opplevelse slik den var, kan dette i alle fall gi et innblikk i hva en senhøst i Indian Creek kan være. Det beste er uansett å være der, og det bør alle som er glad i å klatre i riss ha vært. Indian Creek er ikke mildt for kroppen, og slett ikke stedet for å slurve med hviledager. Men det er et sted å reise til, det er et sted å være, og det er et sted å komme tilbake.

Vær så god, dette er årets anbefaling.