– Skal du bli med på Ancient Art?
Franske Jocelyn glødet i blikket, og spørsmålet kom på klassisk fransk aksent. Vi var på pressereise til Salt Lake City i Utah og besøkte Black Diamonds hovedkvarter. Turen innebar foruten klatring i nærområdene, både topptur og skikjøring i fjellene rundt byen. Black Diamond flyttet hit fordi de mente stedet var det beste i USA til bratte utendørsaktiviteter. Massevis av topp klatring, fjell og snø.
Jocelyn var et nytt bekjentskap, redaktør i det franske frilufts- og livsstilsmagasinet Wider. En driftig kar.
– Ancient Art? Hva er det for noe?
– Det er et sandsteinstårn ved Moab ... ser helt fantastisk ut. Fire taulengder, så en rygg og til slutt en spiralaktig topp man så vidt kan balansere på.
Jocelyn gestikulerer og viser bilder han har funnet på internett.
LES OGSÅ: Norges første tindesenter
THE RIDE: Artikkelforfatteren svært fornøyd foran leiebilen; en Ford Flex. Foto: Anne Charlotte Hauen
Til Moab var det fire timer med bil, og vi hadde «fri» fra pressereisen en eneste dag. Litt vel drøyt med åtte timer på veien for å klatre disse fire taulengdene. Tross mine argumenter gav Jocelyn seg ikke, og viste en slik motivasjon at jeg etter hvert skjønte at dette måtte være noe helt spesielt. Det ble ikke noe tur til Ancient Art den neste dagen. Vi stakk opp i fjellene ved Salt Lake City – kortreist klatring, rett og slett. Men Jocelyn hadde åpnet øynene våre for sandsteinstårnene i Utah, og da vi hadde satt av en uke til egentid etter endt pressereise, var valget av reisemål lett.
Landskapet rundt Moab er helt utrolig. Ørken og rød sandstein, endeløse rekker med tårn, og et mylder av vannutgravde daler. Tørt og goldt, men også utrolig vakkert. Vi spiste enorme biffer på en av de klassiske dinerne i Moab før vi la oss tidlig. Vårt første møte med naturen skal være Delicate Arch. Eieren av motellet vi bodde på formelig insisterte på det.
– Dere må se den buen, og dere må være der ved soloppgang. Det er så vakkert!
LES OGSÅ: Funnet i isbre etter 16 år
INDIANERKUNST: Helleristningene i området er typisk 500 til 1500 år gamle. Denne ligger ved Delicate Arch. Foto: Dag Hagen
Vi cruiser innover landskapet i grålysningen, tunge i øya og uten kaffe. Men øynene våkner, for det ene mer mirakuløse tårnet etter det andre åpenbarer seg. Du har sikkert sett dem på western-filmer og i tegneserier; der enorme kolosser står og balanserer på det som ser ut som småstein, som igjen står på lange, tynne søyler. At de ikke har falt ned for lenge siden er jo utrolig. Når det er sagt så er det faktisk en som har falt ned etter at vi var der, toppen på The Cobra er borte, angivelig grunnet et lynnedslag.
«Du har sikkert sett dem på western-filmer og i tegneserier; der enorme kolosser står og balanserer på det som ser ut som småstein, som igjen står på lange, tynne søyler.»
Nede i dalen på andre siden av platået er det skiltet mot parkeringsplassen til buen som kanskje er Utahs mest kjente attraksjon, avbildet på mye, blant annet bilenes nummerskilter. Vi vandrer turstien inn til buen og tar naturens kreasjon i øyesyn. Det er jo helt utrolig at den har blitt til, en bue, formet som en portal til det hinsidige. Vann og vind har altså skapt dette. Fastere og hardere stein på toppen beskytter underliggende sandstein mot erosjon, mens omkringliggende stein er erodert bort. Som en billedhogger jobber med sin meisel, bare veldig mye saktere.
For oss klatrere er en slik bue absolutt veldig fin, og det var en nydelig soloppgang, men vi vil jo helst opp på toppen. Det er dog ikke lenger lov, etter at Dean Potter (som omkom sommeren 2015 i et basehopp med vingedrakt) klatret den i 2006. Det ble funnet skader på fjellet, forårsaket av topptauing, men siden Potter frisoloerte til topps kunne ikke han klandres.
SE OGSÅ: Krimp, grip og stå godt i veggen
LES OGSÅ: Vårens perle
KJENDIS: Delicate Arch er en av Utahs støste turistattraksjoner. Foto: Dag Hagen
Vi lar attraksjon være attraksjon og cruiser videre mot Ancient Art, i vår fantastiske, digre og kule Ford Flex. Først noen mil på de fine amerikanske veiene, så noen hundre meter på dirtroad – feil dirtroad for å være presis – og vi bruker lang tid på å kjøre og finne ut at vi har blingsa. Det er allerede langt på dag når vi starter på anmarsjen. Den tar en halvtime, i brennende sol. Antagelig lønner det seg å starte grytidlig, for å unngå heten. Ingen er der når vi kommer, antagelig nettopp på grunn av varmen. Vi aner ikke hvor lang tid det tar å klatre dette sandsteinstårnet, så god margin til mørket har vi heller ikke.
«Ingen er der når vi kommer, antagelig nettopp på grunn av varmen. Vi aner ikke hvor lang tid det tar å klatre dette sandsteinstårnet, så god margin til mørket har vi heller ikke.»
LES OGSÅ: Val di Mello: Tidenes vakreste dal
Ancient Art, eller rettere Ancient Arts er en gruppe på fire tårn som igjen er en del av berømte Fisher Towers; en rekke sandsteinstårn som strekker seg opp fra et slags veggsystem, flankert av smale, finneaktige formasjoner, ca 200 meter høye. Den ikoniske toppen vi skal på kalles Cork Screw summit, og ruta opp heter Stolen Chimney (5.10b, 4 t.l.). Når det snakkes om Ancient Art, er det gjerne den toppen og den ruta det er snakk om.
SEVERDIGHET: The Fisher Towers er oppkalt etter en gullgraver som bodde ved tårnene for ca 130 år siden. Cork Screw summit øverst til venstre. Foto: Dag Hagen
Uansett, vi er alene under veggen, det er brennhett, og vi har litt dårlig tid. Vi beslutter å klatre så langt vi kommer, og snu om det blir for seint. Først en skranglete taulengde med lett klatring. Så 10b-cruxet opp til kaminen. Deretter veldig morsom klatring opp kaminen i 20 meter til en stor, god hylle, godt beskyttet av vegger på alle kanter. Ikke luftig i det hele tatt, og veldig trygg og fin. Men så; ti meter opp til sadelen før ryggen og toppen. Man setter seg ned, klipper ankeret og tauer opp andremann. Og titter bort mot spiralen. Det ser enkelt ut – spasere bort en rygg, vippe seg opp på en merkelig utstikker, og så lett klatring til topps.
Når vi begge sitter der, og jeg reiser meg opp for å begynne spaserturen, ser jeg virkelig hvor luftig det er. Det er perfekt høyde for maksimal luftighetsfølelse – og muligens optimalt ubehag. Når man i tillegg ikke får sikret langs den nesten ti meter lange ryggen, blir kanossagangen perfekt; snakk om å bli eksponert og avkledd. Jeg må vel innrømme at jeg etter hvert måtte sette meg ned på skrevs og ake meg bortover. Dagens balanse var ikke helt forberedt på dette, og det mulige fallet ville fått fatale konsekvenser. Nederlag ja, men en seier for tryggheten.
«Det er perfekt høyde for maksimal luftighetsfølelse – og muligens optimalt ubehag.»
Og motstanden (og gleden) slutter ikke der, for korketrekkeren har mer å by på; nemlig hvordan man entrer selve skruen. Løsningen er ikke elegant – snarere fascinerende klossete. Som klippeklatrer prøver jeg både dett og hint for å få til en bra teknisk løsning, men må til slutt kapitulere og gjøre et av de minst fristende bevegelsene en klatrer kan; Velte seg inn på utstikkeren, med magen og brystet først, og så kave seg fremover som en mark. Søker man på nettet finner man heldigvis at dette er måten å gjøre det på. Jeg føler meg som en nybegynner, men en relativt trygg en.
LES OGSÅ: Naturlig sommer
LES OGSÅ: Vårens destinasjon: Fontainebleau
PÅ TOPPEN: Anne Charlotte Hauen sikrer der nede på ryggen, og vi ser skyggene av både Cork Screw, klatrer og sikrer på veggen bak henne. Foto: Dag Hagen
Vel inne på skruen er det bolter som kan klippes. Man klatrer på gode tak, litt opp, litt til høyre, og så et lite crux for å komme opp på siste svaplata. Forbausende krevende i forhold til hva jeg forventet. Eller skyldes det «høydepsyke»? Det er latterlig eksponert – verre enn noe sted jeg har vært i Trollveggen. Vel oppe på skruen må jeg smile. Som å stå på toppen av en enorm korketrekker, på toppen av et 360-graders stup – rett ned på alle kanter.
Øverst er det et klassisk rappellfeste ... det vil si en klase med slynger surret rundt toppunktet – som mange steder i Norge. Jocelyn sa at de tøffeste reiste seg helt opp, og balanserte på den pannekakeformede toppen. Hmm, tør vi det? Da risikerer man et førstemannsfall, med sikringen en drøy meter under beina, og man vil nok kunne slå seg godt i møte med fjellet. Jeg prøver å reise meg opp, og setter den ene foten på tallerkenen. Presser på, ser ned på Charlotte som sikrer, og ned på bakken langt nede. Reiser meg ... nesten. Dagen er ikke helt der, gitt, og jeg innser min begrensning og aksepterer meg selv som jeg er; nesten får være godt nok denne gangen. Litt irriterende i ettertid selvsagt, når man ser filmer og bilder av alle de tøffe typene som står der og formelig koser seg, lett som en plett.
SE OGSÅ: Bruk beina
SE OGSÅ: Valg av karabiner
LUFTIG: Enkelte har bedre balanse enn andre. Her står slacklineekspert Mads Oftedal Schwencke helt på toppen av Cork Screw summit. Ryggen man må balansere på sees tydelig der nede, mellom sikreren og toppen. Foto: Mads Oftedal Schwencke
Returen er relativt enkel: Fire seg ned med tauet koblet i klasen med slynger, og rense på vanlig vis. Kanossagangen tilbake er mye enklere og sikrere, siden man har tauet å holde seg fast i. Det gjelder også for din klatrepartner, som kan topptaue opp, relativt trygt.
«Jeg innser min begrensning og aksepterer meg selv som jeg er; nesten får være godt nok denne gangen.»
Rappellen videre er grei; ned på hylla over kaminen, så helt ned på bakken. Når vi endelig får lagt tauet i sekken og begir oss ned mot bilen, er det skikkelig skymt. Sikkert smart å ha med seg hodelykt om du velger å gjøre turen på ettermiddagen. Vi titter opp på de fire tårnene som utgjør Ancient Arts. Spiralen med den underlige utstikkeren – korketrekkerformen og den lille toppen. Først etter å ha vært der forstår vi hvorfor dette er slik en fantastisk klassiker. Luftig, fin, rå og seriøs. Verdt hele USA-turen alene.
LES OGSÅ: Hvordan klatre teknisk
RETUR: Anne Charlotte Hauen på siste rappell. Foto: Dag Hagen
Sam Lightner Jr. om Stolen Chimney
Sam Lightner, Jr er en nestor innen sportsklatring i USA og Thailand:
«Ancient Art's Stolen Chimney is not a sport climb and should not be attempted by any climber who is not very comfortable climbing 5.10. There are places on each pitch where if you fall you will likely die. At the very least you will be badly hurt. The replaced bolts are nothing more than a modern version of what the original ascent party had. They can be manipulated by people or damaged by the elements in such a way that they are not safe.
For this reason any climber attempting this route, or any other non-sport climb for that matter, should assume that their most trusted piece of protection is their ability to NOT fall. Climbing is dangerous. It’s even more dangerous in the Fisher Towers. Do not approach this route with a sense that it is easy.»
KORKETREKKERN: Dag Hagen på Cork Screw summit, en av Ancient Arts pinnakler. Foto: Anne Charlotte Hauen
