I 1996 jeg var jeg der første gangen. Overgangen fra en kald og mørk norsk høst til jungel, krystallklart vann og eksotisk klatring gjorde et enorm inntrykk på en sulten og frossen klatresjel.
Etter tre måneder og fantastiske ruter i wonderland, sto jeg i fiskebukser i snødrevet på Vestlandet og var sikker på en ting: jeg skulle tilbake til Railay og Ton Sai.
Nå sitter jeg her på frokoststedet Pyramid med en «real coffee» – som er det drikkelige alternativet til pulverkaffe.
Det er 16. gang jeg er på klatretur i Thailand og 12. gang jeg bor på Ton Sai.
Denne stranda var nemlig ikke utbygd før godt utpå 2000-tallet.Inntil da var det kun noen få bambus-bungalower ved fjellveggen på sørsiden av Ton Sai. Ingenting var bygget, og det eneste som sto i sanden midt i jungelen 50 meter over stranda var et blått toalett. I porselen.
Dette var etterlevninger etter en filminnspilling med Jean Claude Van Damme, som etter sigende ikke klarte å gjøre fra seg i jungelen uten et porselenstoalett.
Opplysningene fikk jeg av en australier som campet i telt ikke langt fra det glinsende blå fremmedelementet.
– Om du vil bli eltet rundt om en j… turist, kan du jo bo på Railay, konstaterte han lakonisk og fornøyd over å være fri som fuglen, nesten alene på stranda. Vi traff han på den eneste restauranten som sto der da, bygd av drivved der Freedom bar er nå.
Han var ikke like fornøyd dagen etter. Bananene han kjøpte så billig som mulig i Ao Nang, og som skulle vare i flere dager, men var stjålet. Det var jo tålelig, om man ikke vil være turist, men leve med naturen må man også akseptere naturens krav. Verre var det med teltet, som apene hadde flerret opp og ramponert på jakt etter mat.
Vi bodde på Railay på den tiden, det som nå mange klatrere vil kalle for et familie- og turisthelvete. Da var Railay for en stor del bebodd av thaier, backpackere og klatrere. Bungalowene var enkle, de fleste i bambus, og varmt vann fantes knapt. I sterk kontrast til dette fant man «Dusiten» som vi kalte det – luksusresorten man kan titte over gjerdet til fra Phra Nang beach. Og det er ikke tilfeldig at en resort for de aller rikeste har sin hovedstrand her. Den fantastiske røde hulen og hvite sanden medførte tredjeplass i kåringen av verdens fineste strender i et reisemagasin for noen år siden.
Stranda på Ton Sai vinner neppe noen kåring. Ved høyvann er den fin, men når vannet kryper utover, avdekkes steiner, døde koraller og mudderbunn i nesten hundre meter utover. Vi antok lenge at dette var grunnen til at stedet hadde fått stått uberørt for turistifisering i så mange år.
Den enkle stilen med barer i drivved og bungalower i bambus tiltrakk foruten klatrere alt slags alternative folk, til og med fakirer som stadig hang og dinglet i trærne, fra kroker tredd gjennom huden. Om en basehoppers hopp fra fjellet over Ton Sai, med skjermen festet i kroppen med slike kroker på en måte markerte Ton Sais siste sesong vites ikke.
Nå er i alle fall alle barene og restaurantene på stranda revet. Eierne fra Bangkok har bestemt seg for å rydde opp.
Jeg måtte jo ned og sjekke min favorittbungis på det som tidligere var Mambo. Jørn hadde ment at den sto igjen. En enkel stil; bambus og kaldt vann, og store nok åpninger til at selv en kvelerslange kunne komme seg inn. Ens eneste våpen mot naturen var myggnettingen. Men jeg likte det slik. Henge i hammocken på kvelden og høre på sirrissene og bølgene på stranda – og gjerne også den fjerne dunkingen fra musikk fra de mange barene, som nå altså er jevnet med jorda.
Bungisen var borte den, i likhet med de fleste andre. Noen få sto igjen, antagelig til bygningsarbeiderne – eller strengere; rivningsarbeiderne. Og det er ikke et pent syn; hauger med skrot og søppel – et stort arr i det eller så vakre landskapet.
– Hva de skal bygge vet vi ikke, kunne Elke Schmidt melde.
Hun har drevet klatreskole og gitt ut guidebok for Thailand, og er en av nestorene i området. Tidligere samboer med lokale Wee, som vi traff i 1996, og som etter hvert drev Wees Climbing School.
– De driver og bygger en mur langs hele veien, sier Lars oppgitt.
– Det kan ødelegge løpingen min, og denne sesongen kan kanskje bli siste gang vi kjører intervallet på de stiene.
– Thaiene har alltid kastet søppel over på den siden. Antagelig er det fordi de er forbanna på landeierne, slo Elke Schmidt fast.
Og reaksjoner på søppel og forurensing har kommet før. Flere klatrere har også tidligere valgt å bo Railay, rett og slett fordi fasilitetene er bedre der, og søppelet fjernes. Ved Freedom bar går kloakken rett ut i sanden.
Jeg tar meg en runde og knipser bilder av søppel og skrot. Ved stranda, det som før var en livlig handlegate, med Chicken-mama som hovedattraksjon, er nå en skygge av seg selv. Alt på høyresiden er borte, og igjen ligger de nevnte bergene med skrot. Hvorfor fjernes det ikke? Reagerer ikke klatrerne? Og om de gjør det – hvorfor tar ingen tak?
Reaksjonene er der, og de materialiseres i dårlig besøk. Man skal helt tilbake til 90-tallet for å se så få klatrere her. På en måte er det fint – stedet er stille og fredelig, og det er ingen kø i veggen. På den andre siden er det et tegn på nedtur – spesielt ved tanke på årene fra 2000-2004, da barene bugnet av glade backpackere og klatrere, og hæla sto i taket til langt ut i de små timer, akkompagnert av dundrende techno på Freedom bar. Klatrerne har nå funnet andre vinterdestinasjoner.
Jeg rusler runden helt rundt; langs stranda, det er kanskje 10 folk der som bader eller soler seg. Forbi det som en gang var Viking bar, til longtailbåtene, opp veien mot Mountain View. Der oppe knipser jeg bilder av arbeidsinnvandrere fra Myanmar. Thaiene har blitt for dyre i drift, og innvandrerne er som våre polakker; de snekrer og gjør kroppsarbeid. De lar seg gladelig bli tatt bilde av, og smiler fra øre til øre.
– Take picture of her, take picture of her!
Litt lenger oppe hilser jeg på lokale Chamlong som driver Armee tours. Han er blid som en sol, og jeg får en hunch på at han kanskje vet hva som skal gjøres med området.
– Drev du en av barene på stranda, spør jeg håpefullt.
– Ja, men jeg måtte flytte. Leiekontrakten gikk ut. Så alle sammen har flyttet opp hit og bort i gata der borte.
Han peker mot øst og den eneste veien som går opp i skogen. Jeg hadde vært der en time tidligere, og ganske riktig, de fleste klassiske barene var bygget opp igjen, enda mer kunstferdig enn før.
– Og her skal de bygge en mur, spør jeg, og peker over gata.
Han bekreftet det Elke Schmidt hadde sagt tidligere på dagen.
– Ja, de skal bygge mur. De lokale thaiene her kaster søppelet over på den siden, så det var et stort problem.
– Hva skal de bygge? Hoteller og bungalower?
– Nei, de skal ikke bygge noe!
Jeg ser forbauset på han. – Ikke noe? Hva skal gjøres da?
– De skal gjøre det fint!
– Ja, muren skal bygges for å hindre forsøpling, så skal alt gjøres rent, alt søppel fjernes, så blir det gangstier og rent og pent.
– Et naturreservat?
– Ja.
En rik fyr fra Bangkok som skal lage naturreservat … dette rimer ikke.
– Han må være veldig rik, som lager naturreservat for at folk skal ha det bra?
– Det er flere som eier, ikke bare en, smiler Chamlong, og de kan ikke bygge hoteller uansett, fordi det ikke er strømledning fra fastlandet. Men kanskje bungalower.
– Så de skal bygge bungalower allikevel?
– De skal seksjonere landet, men det vil ta lang tid. De er ikke lov å selge land slik det har sett ut. Det er derfor de rydder opp.
Nå er jeg litt usikker på om det blir park eller bungalower, men heller mest til det siste – på sikt?
– Ja, det vil ta flere år. Området skal ryddes nå, så til neste sesong vil det bli helt fint, slår han fast.
– Og det vil være porter, slik at vi kan benytte oss av det?
– Ja, både der og der og på hver side.
Chamlong peker på de stedene han mener åpningene vil komme.
Vil det si at fremtiden er lys for Ton Sai? Noen er negative til forandring, mens andre mener dette vil kunne gjøre området enda finere.
– Jeg tror at det vil kunne være bra med en opprydning og nye bungalower, sier Jostein. Han er på klatreferie sammen med kone og to barn. Han velger å bo på Railay fordi standarden der er bedre.
Det interessante er uansett at nykommere, som aldri har vært på Ton Sai før, alle er positive til stedet. Jeg har til nå på denne turen snakket med tre-fire klatrere, som ikke har nevnt søppel med et ord.
Christopher Brodersen, tidligere styremedlem i Klatreforbundet har sin første tur, og er veldig begeistret.
– Jeg synes dette stedet er helt fantastisk, smiler han.
– Du reagerer ikke på skrot og søppel?
– Jo, men det er så mye natur her at det overskygger den menneskelige påvirkningen. Du skal jo bare rett opp i skogen her så er det den tetteste regnskog, og strendene er jo nydelige. Dette er virkelig et unikt sted.
Ton Sai er nå i sin verste drakt – men folk synes allikevel stedet er helt fantastisk.
Hva er grunnen? Hvorfor kommer folk år etter år. Også på denne turen har vi allerede støtt på gamle travere, som trosser rasering og endring.
Jeg tok til slutt en avstikker til Railay og Phra Nang Beach. Og du gode min så eksotisk det fremdeles er. Stranda er den samme som den alltid har vært. Railay er mer utbygd, men ordentlig og rent og pent. Ton Sai skal få seg en ansiktsløfting.
Så lang jeg kan se det er utsiktene for dette stedet lyse.
Og rutene? Jo, de er polerte, men det var de for femten år siden og. Polerte ruter blir gjerne ikke mer polerte.
Bottom line er at denne settingen er unik. Inntil gode alternativer kommer opp vil nok stranda tiltrekke seg solhungrige nordboere i mange år framover.
Klassisk: En «vanlig» bar på Ton Sai, før beliggende ved stranda, nå flyttet opp i skogen. Foto: Dag Hagen
Medaljens bakside: Et vanlig syn på Ton Sai, men også i resten av Thailand og Asia. Og kanskje også i Norge? Om du vil klatre på Fetsund utenfor Oslo må du gjennom en ulovlig søppelfylling. Foto: Dag Hagen
Muren: Ja, la oss bygge en mur. Hvem er den for? De på utsiden eller de på innsiden? Foto: Dag Hagen
Hyggelig kar: En gjestearbeider fra Myanmar i arbeid med muren. Foto: Dag Hagen
Klassisk: Freedom Bar på Ton Sai er et naturlig samlingspunkt før og etter klatring. Strandlinjen foran og bortenfor baren byr på nesten et tresifret antall ruter. Foto: Dag Hagen
Lokal mann: Chamlong driver Armee tours og har vært på Railay og Ton Sai i 20 år. Han sier det skal ryddes opp og gjøres fint der alt er revet. Foto: Dag Hagen
