Paradisøya

– Jeg er med, sa klatrekompis Jørn umiddelbart da jeg foreslo å ta turen.

Jørn Glenne og jeg hadde tilbragt tre uker på Ton Sai, tilholdssted for de fleste klatrere som drar til Thailand, og var klare for litt luftforandring. Ikke at man blir lei av Ton Sai, men greit med en liten ekskusjon til andre klatrefelt i nærheten. Vi hadde også gått oss litt fast på klatreprosjektene våre, og trengte litt onsightklatring – ferie fra ferien, om man kan si det på slik. En SMS ble sendt til Mike, som er mannen som styrer hele prosjektet Lao Liang, men vi fikk svar om at det var fullt i jula. Rett ett over nyttår derimot, skulle mulighetene være bedre.

Les også: Sval klatring nord i Thailand

Tidlig en morgen var det avgang med minibuss fra Krabi. Kanadiske Katelyn Merret hadde slengt seg på i siste liten, og sørget for at jeg også fikk en kvinnelig modell, ikke bare maskuline mannebilder av Jørn. Det eneste vi tok med var klatreutstyr, litt klær og solkrem. Og musikk på øret til bussturen. Tre timer senere, ut på kysten for byen Thap Thiang, hoppet vi over til en forvokst longtailbåt. Vi var vel en åtte stykker tilsammen, et par fra Tyskland, et par amerikanere, Mike og oss. Turen gikk først ut en nydelig flod, før vi entret åpent hav og duret den timeslange turen ut til øya – eller øyene. Det er nemlig to øyer ved navn Lao Liang, beliggende rett ved siden av hverandre: Nong og Pee. Begge er like høye som de er brede: De har kritthvite strender på fastlandssiden og stupbratte vegger på den andre.

Vi ble tatt godt i mot av Fon – eller Pawana som hun egentlig heter. Hun er sjefen på øya, tross sin unge alder på 18-19 år. Fast i blikket og med god kustus på sin stab; fem thaier.

– Ser bra ut ditta, sa Jørn fornøyd, da Fon viste oss våre hjem for de kommende tre nettene.

Teltene er reale safaritelt med to store dobbeltsengmadrasser, teppe og puter og stort fortelt – nesten bedre enn en bungis. Innflyttingen tok to minutter og besto primært av å tømme sekken og ta på seg klatreutstyret. Her var det bare å komme seg i veggen med en gang. En enkel sak, siden de første rutene befant seg 20 meter fra våre nyinnflyttede boliger. Jeg kjente jeg ble glad av tanken på å skulle tilbringe fire dager her. Vi gikk noen lette 5-ere og et par 6-ere før vi så at tidevannet var lavt nok til å slenge seg på en fotosession på kanskje Thailands fineste 6c; Over the hill. Jeg hadde sett bilder av ruta på plakater og i guideboken. Den så utrolig ut, med perfekt fjell og nydelige tak. Ruta starter teknisk; man må dra seg opp et tau en 5-6 metere før man kommer opp på klatrebart nivå. Under er det et kjempeoverheng som vannet har gravd ut, så teknisk start er eneste mulighet.

Ruta skuffet ikke. Steinkvaliteten er nydelig, som fint sandpapir, og fjellet er farget i en like vakker oransjetone. Takene er hull og gropformasjoner som tidens tann vel har knagd – eller skal vi si etset ut. Dette gir spesielle tekniske bevegelser, litt vandrende frem og tilbake, slik at man virkelig må tenke på hva man gjør. Jeg koste meg glugg ihel på vei oppover, og nøt de kule bevegelsene, der du innimellom må dra på litt. Vel oppe fikk jeg heist opp mitt speilrefleks, og rigga meg til i passe posisjon. Jeg så under meg at det var Katelyn som dro seg opp taustigen, så her ble det kvinnelig modell først.

Selv om Katelyn er fersk som klatrer er hun et naturtalent i veggen. Hun løste alle de tekniske seksjonene på glimrende vis – på tross av mine kommandoer om posisjonering; se opp, se ned, strekk til det taket, kan du klatre litt ned igjen, noe som sikkert gjorde ruta til en 7a for henne.

– For en rute, peset hun, og nøt både vegg og tak, selv om armene svei av pump.

Det ble en session på en halvtime, og siden bena enda ikke var helt visnet bort, ventet jeg med å fire ned til Jørn klatret, og fikk dermed gode bilder av han og. Viktig å gjøre jobben skikkelig, og siden de neste dagene mest bød på bildemuligheter av Katelyn var jeg veldig glad for det valget. Det var uansett veldig godt å komme på bakken igjen. Ofte er det jo nesten tyngre å ta bilder enn å klatre. Man spenner seg i alle retninger og får brukt muskler man knapt trodde man hadde.

Middagen startet halv syv. Vi fikk oss en god dusj i friskt, kaldt vann og tok på aftensantrekket for å dinere med resten av øyturistene. Det var stående buffet med seks ulike retter. Perfekt for oss som kjører lavkarbo; stappe innpå kylling og biff – samt høykarbo øl. Det eneste som manglet var en god rødvin. På drikkefronten var det ellers self service. I en stor kjøleboks lå det flere typer øl, brus, vann osv. Man forsynte seg og skrev ned i en bok hva man tok. Alt blir summert opp den dagen man drar. Det eneste som manglet denne kvelden var en real solnedgang. Den befant seg nemlig på den andre siden av øya. Vakkert var det læll, og det var ingen straff å sitte i sanden med en Singha og se på morilden i vannet – eller hva det nå var som blinket og lyste.

Når du er på feil side av øya for å få solnedgangen, ligger du som regel godt an til å få se soloppgangen. Jeg våkna halv syv – i perfekt timing til å se hele prosessen. Litt fascinerende å overvære at mørket blir til lys på en halvtime. Og temmelig digg å ta seg et morgenbad med påfølgende soltørking under en varm thailandsk himmel. Siden rusle bort for å hente seg en kaffe og forsyne seg av den klassiske frokostbuffeten, med litt diverse godsaker; egg, bacon, frokostblanding og frukt – og planlegge dagens gjøremål.

Solen steker på veggen frem til klokka to, så Lao Liang-dagen byr på en deling slik sett; Bading, snorkling, kajakk eller avslapping først, så klatring utover ettermiddagen. Vi padlet ut til naboøya. Hvilket sted! Her fant vi en gammel bosetning som var fraflyttet. Et titalls nedslitte bungalower i bambus, og mengder med tomme ølflasker. Ganske fascinerende å gå rundt i campen og se hvordan de hadde levd, hva de hadde kjøpt og hva de gjorde med det. Her var det nok flest menn som hadde holdt til, for søppelet fløt. Hvorfor ingen har ryddet opp er en gåte – dette er jo nasjonalpark. Innenfor, borte ved fjellveggen hørte vi voldsom surkling. Vannet hadde gravd seg inn under øya og kommet opp i en slags minilagune. Ikke helt trygt å ta turen nedi der siden vannet steg og sank faretruende. Vi gikk videre bort langs stranden og så en hund som sprada rundt. Hund her? Stakkars. Vi fulgte etter henne og 100 meter lenger bort satt det jammen en gammel kar utenfor huset sitt. Han smilte fra øre til øre og vinket oss bort til husveggen der han satt med en liten valp. Entusiastisk lot han meg holde det lille nydelige vesenet og gikk og hentet to til. For noen hjerteknusere – helt vilt søte! Katelyn var også betatt, men var mer opptatt av om kanoene var trukket for kort opp på stranda. Det som skulle være en liten tur opp til bungisene hadde blitt en halvtimes oppdagelsesferd. Vi sa adjø til den gamle karen og rakk akkurat å redde våre fartøyer som duppet i vannkanten, og sakte var på vei ut i det åpne hav. Her stiger tidevannet raskt!

Vi padlet rundt hele øya på baksiden. Surklelydene hørte man også her, og geysir-lignende vannsøyler kom med ujevne mellomrom sprutende ut av grotter og hull. Skyggen og de høye veggene gav en dyster stemning, i sterk kontrast til forsiden. Tidvis kunne vi se enorme stillaser og tausystem som fugleredesankere hadde bygd for å komme opp til sine jaktmarker. Dette var – og er kanskje også fremdeles – en gyllen geskjeft for mafiaaktige organisasjoner, og nåde den som nærmet seg. Da fikk du en kule mellom øya, og skytteren fikk skuddpremien på 25 000 Bath – helt sant. Redene blir solgt for priser helt opp i 10 000 dollar pr kilo, så det er lett å skjønne at det var kamp om områdene. Hva de ble brukt til? Å lage suppe! Spyttet som fuglene bruker til å binde redet sammen er stappfult av mineraler og godsaker, og skal visst hjelpe på immunsystemet, libido, stemmen, motvirke astma, hjelpe fordøyelsen … ja, bra greier altså.

Det tok mange år før klatrere ikke lenger ble sett på som en trussel, og var helt akseptert på Lao Liang. Nå er det lite sanking der og grunnen er rett og slett at fuglene har flyttet, eller skal vi si fløyet. Jegerne tok for mange reir og fuglene gadd rett og slett ikke mer. De tåler å bli frastjålet to reder, men ikke flere, slik det ble gjort her. Grådighet altså.

Vel tilbake på den lyse siden av øya var solen i ferd med å forsvinne fra klatrerutene. Jørn var gira og vi begav oss de få meterne bort til nærmeste vegg. Her varmet vi opp med en temmelig tredimensjonal 6b; Chillin’ like a Villain. Veldig kul klatring opp til en overhengende tufa, som man måtte bruke det meste av sine tekniske ferdigheter for å løse på en akseptabel måte. Rett til venstre for denne lå rosinen i pølsa; Something for Nothing (7a), en fotogen sak på nydelig fjell. Jeg hadde håpet å få bilde av Jørn på den, foran teltleiren, men han nektet plent da han så at jeg nok strevde litt med sighten. Katelyn hadde vist litt vel noncharlant sikringsfokus, så han tok ikke sjansen på å tryne uten at en oppmerksom sikrer holdt i tauet – forståelig nok. Katelyn – uredd som alltid – hev seg på uten å nøle. Hun klatret meget bra opp til cruxet, men så var det også helt stopp, og det tok lang tid før hun kom seg forbi. Hun nektet å gi opp og jobbet hardt for å få inn cruxbevegelsen, noe hun også klarte, og på vei ned lot hun kjekt og greit slyngene henge til et redpointforsøk.

Nok en klassiker sto på programmet for bildesession. Mike hadde anbefalt Liger (7a) på det varmeste, og den måtte jo prøves. Ruta så egentlig ganske lett ut; opp en stor og markant flakformasjon på det som så ut som gode tak. Men gradene hadde holdt godt så langt så jeg tok ingenting for gitt. Og jeg fikk litt å slite med. Takene var glatte og fuktige akkurat der det var som hardest. En seksjon var så å si uten fottak, og med lange strekk på relativt uventede bevegelser. Som klatrefotograf får man nærkontakt med klatrerne under både onsight og redpoint, og det var virkelig kult å se Katelyn prøve å flashe ruta – se hvilke beslutninger hun tok på hvilket sted. Både Katelyn og Jørn gikk ruta på 2. forsøk. Flott toppglede og nydelig avslutning før middagen.

Siste klatredag fikk vi anledning til å bryne oss skikkelig. Katelyn var fast bestemt på å redpointe Something for Nothing (7a), der hun hadde latt slyngene henge, og Jørn ville onsighte The Bankok Coconut Mafia (6c+) på hovedveggen. Jeg hadde sett meg ut Melting (7b+), sentralt på veggen midt mellom de to rutene. Etter et par lette oppvarmingsruter kjørte Jørn på opp det bratte prosjektet sitt. Skikkelig tredimensjonale bevegelser i solid, overhengende terreng ledet opp til et finurlig crux rundt en stor stalaktitt og inn på en hylle. Han klatret i god stil, og på tross av at tauet hang seg opp og gav et realt taudrag, bet han tenna sammen og nådde ankeret uten fall.

– Da har jeg har gjort mitt for dagen, sa han fornøyd og smilte fra øre til øre.

Katelyn gjorde like stor suksess på 7a-en, der hun pumpet seg i land etter en desperat kamp. Selv klarte jeg så vidt å sighte 7b+-en og var meget fornøyd med det. Fra ankeret der oppe tok jeg et par minutter og så utover Lao Liangs vakre stender – ut mot havet og ned i det blågrønnet vannet. Så stille; bare bølgeskvulp og dyreliv; fugler, aper og – fisk!

I vannet så jeg konturene av en svær barracuda, som svømte rundt et par turister, uten at de ante hvem som snek på dem. Barracudaen ryktes å kunne ta seg en bit av folk, men det er muligens bare skrøner. Det som ikke er skrøner er at Andaman-havet, som Lao Liang ligger i, mister mer og mer av sitt liv. Før var det svært rikt på koraller og fargerik fisk. Om det er overbeskatning vites ikke, men det sies at det kan være tråling som rett og slett fysisk ødelegger korallene. En annen forklaringsgrunn er økt temperatur.

Koraller finnes fremdeles ved Lao Liang. Den siste morgenen ble det snorkling, siden båten gikk i 12-tiden og vi ikke fikk klatret uansett. Å duppe rundt med svømmeføtter og dykkermaske i varmt vann, blant all slags dyreliv er herlig, så herlig at det var litt vemodig å levere utstyret tilbake til Fon, ta seg en dusj og pakke sekken. Ton Sai er jo litt slitt og tidvis med litt vel mye menneskeskapte lukter. Slikt er det lite av på Lao Liang, der øya ligger langt ute i havet. Neste gang du er i Thailand vil jeg virkelig anbefale noen dager her. Kjør gjerne på med 4-5, og jeg vil tro mange vil være superfornøyde med en uke og. De over 100 rutene, snorklingen og stillheten venter på deg.

Les også: Ton Sai i Thailand – en ødelagt perle?

Lao Liang

• Stedet: Liten tvillingøy i Andamanhavet, syd for Krabi. Del av nasjonalparken.

• Besøkende: Max antall personer er 60 og det er 30 telt på øya. Ingen fastboende. Har vært resort i ti år. Seks thaier jobber fast i sesongen

• Passer for: Alle, primært de som vil ha ren luft, stille dager og rolige kvelder.

• Klatringen: Ca 100 ruter med nydelig klatring og moderate vanskelighetsgrader, rett opp fra stranda, og rett ved teltene.

• Kost og losji: Man bor i hustelt, enten alene eller med en annen person. Alle måltider serveres.

• Utstyr: Gratis utlån av både kajakk og snorkleutstyr.

• Turen: Bestill det antall overnattinger du ønsker, typisk mellom tre og fem. Vanligvis settes det opp minibuss fra Krabi.

• Sesong: Varer i seks måneder. Stengt fra april.

• Pris: Ca 300 kroner per natt per pers med kost og losji.

• Web: Laoliangisland.com

Ved campen: Katelyn Merret går Something for Nothing (7a), med teltene rett der nede. Foto: Dag Hagen

Middag: Katelyn Merret og Jørn Glenne nyter buffet etter endt klatreøkt. Foto: Dag Hagen

Hav: Ingen dårlig campingplass dette. Her nytes en stille stund før klatringa begynner. Foto: Dag Hagen

Velkommen: Lao Liang er en nasjonalpark i Thailand. Foto: Dag Hagen

Opp kanten: Katelyn Merret går Liger (7a) i Lao Liang. Foto: Dag Hagen