Biar
Byen: Ca 4000 innbyggere, 700 meter over havet.
Beliggenhet: 39 km nord for Alicante, en halv time med bil.
Klatring: Over 200 ruter av alle vanskelighetsgrader. Kalkstein med bolter, sva, vertikalt og overhengende.
Annen klatring: Om man tar med felter i en times omkrets med bil er det flere tusen ruter. Rincon Bello, Forada og Ontyniente kan spesielt anbefales.
Reise: Fly til Alicante eller Valencia og lei bil.
Bo: En hel del hoteller i Biar (se f.eks www. lafasana.com) og hotell Fontanelles fire km fra byen. Sommerstid kan du også bo i Alicante og kombinere turen med strandliv.
Fører: Ny fører er ute i butikkene. Rockfax har utgitt guide for Sella-området. Rincon Bello er foreløpig uten fører.
Mange har hørt om Sella – den gamle byen med de gamle craggene og rutene. Flotte ruter, selvsagt, men mange er hyperpolerte. En times tid unna, ned mot Alicante og litt nordover ligger Biar. En flott borg troner over byen og liksom vokter alt som foregår. Under ligger den rolige bebyggelsen med sine trange smug og koselige kafeer. Og i fjellene rundt skimrer det av bratt kalkstein.
Det var her legendariske Håkon Hansen, den kjente klippeklatreren som omkom i en ulykke på Storen i 2013, bosatte seg i 2005, sammen med familien og en drill. Syv år senere hadde drillen vært i veggen flere tusen ganger, og over 200 ruter blitt etablert. Høsten i 2012 utkom også fører for området, som kan skilte med klatring på 15 sektorer, mye på moderat nivå.
Biar er en nydelig by. Det er lett å bli sittende lenge på en av de mange barene, som typisk serverer tapas. Tapas er jo Spanias nasjonalrett – eller er det Bacalao? Paella? Poenget er at maten i dette landet er god.
Og drikken likeså. Det «fryktelig» gode San Miguel-ølet bør du jo begrense inntaket av om du skal få en god økt dagen etter. Uansett koster en kveld ute med alt du måtte ønske en tiendel av prisen her hjemme. Frokosten kan også med fordel nytes på kafé.
Vi endte som regel på La Facana ved den gamle kirken. La Facana leier også ut rom. Praktisk, greit og hyggelig å bo midt i byen. Parkerings-plass finner du et kvartal unna.
Les også: Klatrereise til New Zealand
De nærmeste sektorene er Luna, Parking, Fraile, Chao chao og Edu. Parking har som navnet sier svært kort anmarsj. Her er mye fin klatring på 5-ernivå, men også et par 7-ere (fransk grad) for den som vil kvesse formen.
Spesielt kan anbefales Pepe cortisona (6c+), Los Gatos Muertos (5), Rosinante (5+) og Doctor muerte (5+). Parking er et flott sted – rett ved har du også nydelig utsikt over byen og områdene rundt. Craget har nok ruter for flere dagers klatring, avhengig av nivå, selvsagt.
Vinterstid er det greit å holde seg i solen. Slik sett er Biars klatrefelter nydelige: de fleste bader i ettermiddagssol. Man slipper å stresse på morgenen og kan våkne langsomt med kaffekoppen. Sommerstid er akkurat den biten noe mer stressende.
Under vårt besøk i midten av september stoppet ikke kvikksølvet før det hadde passert 30 grader – i skyggen. Så da var det bare å stå opp tidlig. Et par-tre døgn ble det overnatting i Alicante, for å nyte stranda på de heteste dagene.
Med en times kjøretur opp til klatrefeltene måtte vi tåle «alpine» starter med alarm klokken 7. Ikke umenneskelig tidlig altså, og godt å komme i gang med dagen. Slik sett kan man jo også rekke en strandøkt etter klatrings.
Om du skulle være sterkere enn de fleste, finnes en hel del å bryne seg på. Sektor Chao Chao er et nydelig vintercrag og byr på overhengende, intens klatring. Ikke mange lette ruter her; det er fem ruter mellom 6a og 6c.
De fleste ligger på norsk 8- og 9-ernivå. Vi fikk testet Casablanca (7a+), som er en nydelig og krevende sak, der du nok blir noe overrasket på cruxet – som krever sin pump – og en solid avlåsing.
Les også: Verdens beste destinasjoner for buldring
Siden dro vi oss opp i Cairo (7c+), en enda mer intens rute så å si uten hviler. Velboltet og med en aldri så liten «sting in the tail» på toppen. Hansen har også klarer et par riktige testpiecer.
Prøv deg på Chorizo (8a+) eller Cuerizo (8a), få gode nordmenn har klart cruxbevegelsene, og ingen av dem har angivelig klart å gå rutene. Chao chao er vinterdrømmen altså; sol til du blir sliten og tørst. Da surrer du deg de 15 minuttenes nedmarsj og den korte bilturen ned til hotellet igjen.
En sektor vi aldri fikk prøvd var Edu. Hit er det relativt kort anmarsj – 5 minutter, etter 10 minutter i bil opp lia. Edu er i skyggen etter klokka 11, og er dermed et perfekt sommercrag. Rutene er fra grad 4 til norsk 9-. Fra samme parkeringsplass når du også sektor Fraile izquierda.
Dette feltet borret Hansen opp da han var i skikkelig knallform og hadde lite penger. Det merkes; gradene er harde og runoutsene er – ja, de er vel helt standard, men Håkon innrømmet at boltene var dyre den gangen. Vi varmet opp på noen 6b-er som virkelig bet fra seg.
En besnærende følelse å måtte kjempe seg opp ruter som ligger langt under det som skal være komfortgrensen. Uansett; god oppvarming til en av de største klassikerne; Sandra Salamander (7a+). «Helt trygt boltet» sa Håkon overbevisende.
Jeg gjøv meg i kast med ruta og oppdaget snart at den er helt ok boltet og har flotte bevegelser på hull. Hulla så man fra bakken, men man må virkelig lete etter hvilke som er best, for det er veldig mange av dem. Ruta består av to 7a-seksjoner, med en veldig god hvil på midten.
Det gikk helt greit opp til første hvil – måtte ta i litt et par steder men var aldri veldig presset. Flott klatring som avsluttes av en teknisk svaaktig seksjon. Toppveggen så drøy ut og vel plassert på hvilen kunne jeg se det jeg så fra bakken; en reell runout langt der oppe.
«Jeg er trygg, tøff og god» gjentok jeg som mantra, og satset på at Håkon sikkert hadde boltet korrekt. Nydelig teknisk klatring på hull fremdeles, men færre av dem, mindre i størrelse og på slakere terreng. Teknisk, blindt og kjempefint. «Sikt mot høyre», ropte Håkon fra bakken.
Der røk onsighten, tenkte jeg og fulgte hans råd. Greit nok, er vel over dette onsight/ ash-greiene nå, etter å ha sightet en drøss med ruter av hardere vanskelighetsgrad. Selv om det er noe med den rene onsighten som er fascinerende: å ikke vite hva man kommer til.
Håkon psyket meg skikkelig opp med «kom igjen, det går bra, du ser sterk ut». Utrolig hvordan slikt hjelper. Fremdeles tekniske moves på hull, ikke så vanskelig, men etter 25 meter med klatring blir man både svett og mindre presis, spesielt med 30 grader i skyggen. Runouten var drøy men klatringen helt grei.
En titt ned på forrige bolt gav indikasjon på mulig fall-lengde; sikkert 15 meter eller mer, avhengig av tauslakk. Hærlig. Neste bolt manglet i tillegg et skikkelig klippetak. Godtaket var en meter over bolten. Jeg satset alt og klippet lavt – låste det jeg var god for.
Alt går selvsagt bra, det vil jo helst det, selv om jeg nok hadde trynt ned det meste av ruta om jeg hadde falt i det klippet. Depump en meter over bolten. Hadde også denne ruta en ettersleng? På det siste gode taket får buldrepumpen kjørt seg, men til alt hell er uttoppingen grei. Nydelig rute!
Les også: Ni varme reisemål for klatring
«Da jeg boltet ruta var jeg helt bevisst på runouten», sa Håkon lurt da jeg kom ned. Tenkte jeg det ikke, men det er jo nettopp litt runouts som gjør at man blir skikkelig glad etter endt dyst. Skrekkblandet fryd osv. Dette var en knallbra avslutning på vår siste dag i Biar.
Vi spant ned til byen for noen kalde forfriskninger før vi måtte begi oss til flyplassen. Den gamle kirken vokter plassen foran baren. Kirkeveggene er kraftig erodert etter 500 år. Kirketårnet står allikevel stødig hver gang klokkene kimer.
Biar-befolkningen bærer ikke preg av økonomisk nedgang – de smiler og ser ut til å ha det helt topp. Solen sniker seg rundt hjørnet og vi må trekke oss enda lengre inn i skyggen. Dette er det perfekte stedet for den «vanlige» klatrer. Rolig Syd-Europeisk byliv kombinert med velboltede sportsruter.
