Selv om jeg ikke er i nærheten av å falle eller pumpe ut blir jeg så redd når jeg står på en avsats før jeg gir ut på øvre halvdel av ruta at jeg blir svimmel. Jeg kommer meg til toppen klatremessig uten store problemer, men er anpusten og skjelven. Hvorfor får jeg enda ikke dette til?
Opp gjennom årene startet jeg på klatring mange ganger før jeg «ble en klatrer». Jeg tok innekursene tre ganger før det satt, for det meste fordi klatring var så skummelt at jeg gruet meg før hver økt. Etter jeg fikk brattkortet klatret jeg i to år flere ganger hver uke. Jeg hadde fra før en del fartstid med lufting klyving i Jotunheimen. Alpinklatrer skulle jeg bli, på store fjell i Alpene og Himalaya.
Les også: Slik mestrer du frykten for å falle
Så jeg satte i gang med isklatrekurs og utekurs så fort som kunne gjøres. Andre sesongen begynte jeg å lede isklatring, kjente meg nervøs men solid på isen. Skalv meg opp trad og bolt til jeg hyperventilerte meg opp en 6 blank og mange 6- på led. Til og med Mot Sola på Hægefjell, som jeg så på som realistisk kanskje etter fem år med klatring, gikk unna i starten av andre sesong. Dro til Chamonix i sommer og cruiset rundt på is i høyfjellet og utsatte fjellrygger. Living the dream.
Kanskje den dagen aldri kommer, kanskje panikken alltid vil være der.
Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir jeg en sånn klatrer som ikke er redd og blir begrenset av klatreegenskapene og ikke hodet. Det hadde vært så deilig å kunne klatre og være fokusert på takene, fotarbeidet og flyten. Jeg tror jeg aldri har klatret med noe flyt, det har alltid bare vært en desperat kamp til neste sikring eller bolt.
Etter en ferie uten klatring senere på sommeren så hadde hele det mentale korthuset tydeligvis rast sammen. Hvis jeg sto foran et stykke stein, falt valget på topptau igjen og igjen. På noen uker hadde «det der skal jeg nok klare» blitt til «det der ser litt vanskelig ut, det kan hende at jeg faller».
Ærlig talt har jeg ikke snøring på hvorfor jeg tenker slik. Jeg har klatret så mye og falt nok til at jeg vet at om jeg faller, så skjer det mest sannsynlig ingenting. Fall har jeg tatt både på trad og på bolt. Likevel går hjertet i hundre og pusten enda raskere, selv om jeg vet at konsekvensene er minimale.
«Hva er det du blir så stressa for, du vet at dette går bra» maser jeg på meg selv i veggen. «Åh nei dette fottaket ser ikke bra ut, åh nei denne juggen var en sloper. Jeg sklir av! Det er så langt igjen til toppen!» Finner ikke fottakene, ser ikke lette flytt og gjør pull-ups opp veggen. Klipper mens armen sprekker av syre én meter under bolten i stedet for å klatre 1,5 meter til den gode hylla og klippe fra hoftehøyde. På det beste blir klatringen slik at jeg er nervøs, men fortsatt klarer å gjøre flyttene. På det verste får jeg full panikk og vil bare ned.
Den største oppdagelsen for meg har vært at jeg egentlig er en veldig annerledes person innerst inne enn det jeg hadde bedratt meg selv til å tro. Jeg trodde jeg var en selvsikker person som det skulle mye til for å vippe av pinnen. Opp gjennom årene har ofte folk sagt at jeg er tøff for å ha gjort det ene eller det andre. Det trodde jeg aldri helt på, fordi jeg møtte aldri særlig motstand annet enn fysisk smerte. Via klatringen oppdaget jeg at kanskje innerst inne er jeg en veldig redd person. Kanskje det bare aldri har vist seg tidligere på en så tydelig måte.
Derfor kommer jeg alltid tilbake til klatringen. Jeg går fra klatrefeltet med skjelvende knær, og går tilbake igjen neste uke. Kanskje i dag blir dagen det sitter. Uansett, så er det vel moro å klatre på noe stein med gode venner.
Jeg liker ting som er vanskelig fordi det gir meg noe å overvinne. Desto vanskeligere det er, desto mer vil jeg gjøre det. Klatring i seg selv er så morsomt at jeg har en gulrot i enden av tunnelen den dagen jeg overvinner frykten. Kanskje den dagen aldri kommer, kanskje panikken alltid vil være der. Det kan virke som at det som hjelper mest er å tilbringe tid på led og oppe i veggen jevnlig. Da blir det bedre litt etter litt. Derfor kommer jeg alltid tilbake til klatringen. Jeg går fra klatrefeltet med skjelvende knær, og går tilbake igjen neste uke. Kanskje i dag blir dagen det sitter. Uansett, så er det vel moro å klatre på noe stein med gode venner.
Uken etter jeg satt på toppen av veggen i Bohuslän og lurte på hvordan jeg kunne ha blitt så redd igjen, klarte jeg å gå en 6- på naturlige sikringer som jeg hadde vært redd for i hele sommer. Den har en vanskelig start, og potensiale for bakkefall, så den skremte livet av meg. Jeg har øvd og øvd på den. Jeg har racket opp for led ´tre ganger, og gitt meg tre ganger. Den fjerde gangen, så klarte jeg det. Neste år, så skal jeg klare mer.
